

Jeg har trent litt på at Khan skal sitte i situasjoner hvor ting lett kunne ha tilspisset seg og blitt vanskelig. Khan er nemlig ingen enkel hund! Han har blitt ganske flink til å sette seg på signal på avstand, og dette har jeg hatt glede av flere ganger. Særlig da jeg ofte må gå langs landeveien; kommer det bil, så kommer den fort og plutselig. Da er det kjekt å rope sitt til Khan som umiddelbart setter seg og sitter til fri signal kommer. For et par dager siden kom en fremmed katt inn i vår have uten å komme seg ut over gjerdet. Stakkaren fikk Khan etter seg i 110! Jeg ville ikke rope på han da jeg var overbevist om at det sterke jaktinstinktet hans ville vinne over min innkalling. Jeg fant Khan bak huset med nesa og tenna 30 cm unna en fresende, spyttende katt. Jeg sa rolig "sitt" èn gang. Nope - ikke mulig å bryte angrepet. Jeg sa rolig "sitt" en gang til og - yess, Khan satte seg. I det øyeblikket rompa smalt i bakken var katten glemt og all fare over. Katten sprang avsted uten at Khan verdiget den et blikk. Fra killer Khan til snille Khan på èn kommando og to sekunder, eller - si tre sekunder, for ikke å overdrive. Katten og jeg er begge glad for at det gikk bra, og jeg sender dessuten en takk til Ask for at han har hjulpet oss med treningen i vinter. Sitt for katt er lurt - jage katt er surt!
