Belgerne viser vei i freestyle

Kort oppdatering

Freestyle, populært kalt kreativ lydighet til musikk er på god vei mot offentlig status i Norge. Dette er svært gledelig og motiverende for oss som har hatt den fantastiske hundesporten i hjertet i 10 år. Norsk Freestyleforening startet opp i 2005 og har i dag litt over 100 medlemmer. Foreningen tilbyr medlemsblad, treninger, uoffisielle konkurranser og kurser med verdens beste utøvere. NFF ble samarbeidende med Norsk Kennelklubb i 2008. Arbeidet er godt i gang for å gjøre freestyle til en offisiell hundesport, derunder hører også utarbeidelse av nytt, offisielt regelverk og utdanning av dommere. I mange land deles sporten i to, noe vi også skal gjøre i Norge; Freestyle og heelwork to music. I begge grener fremføres et selvkomponert program til selvvalgt musikk. I freestyle er det meste tillatt og det er rom for stor kreativitet og avstandsarbeid. I heelwork to music er hensikten å vise vakkert fotarbeid og mesteparten av programmet må foregå med hunden i forskjellige fotposisjoner. I hht nytt regelverk skal bedømming skje innenfor tre hovedkriterier; utførelse, vanskelighetsgrad og fortolkning av musikk. Freestyle som publikumsvennlig konkurransegren vil garantert nå nye høyder i tiden som kommer. Jeg sier et rungende JA til flere belgere på dansegulvet!

Belgerne leder an i freestyle

Det var tervueren Roxy med eier Mary Ray, som i England i 1990 stod for den første offentlige "freestyleoppvisningen". Sporten utviklet seg på samme tid i USA, Canada og resten av verden. Og så vidt meg bekjent, skulle det for Norges del gå nesten 20 år før en belger igjen stod på en stor, offentlig arena for å ha freestyleoppvisning. Det var tervueren Brakar med eier Merete som skulle ha oppvisning til Dovregubbens Hall på NKK`s vinnerutstilling i Vikingskipet, høsten 2007. Det var også to belgere som stilte på Sveriges første offisielle freestylekonkurranse på MyDog07; Merete med Brakar, Ellen Christensen med Morten konkurrerte med sitt stilfulle program og fikk en velfortjent 2. plass i parklasse. Det er ingen tvil om at nettopp belgerne har satt historiske dansespor i inn- og utland.

Hvorfor begynte vi med freestyle?

På klikkerkurs for instruktører i Sverige, i 1998 ble vi introdusert for freestyle for aller første gang. Vi fikk se filmer av Carolyn Scott og Sandra Davis som danset med sine hunder. I det øyeblikk visste Ellen og jeg at dette var noe vi måtte lære oss. Tradisjonell lydighetstrening var ok, men manglet friheten til å være kreativ, til å kunne leke med musikk og varierte øvelser. Freestyle passet oss perfekt. Men, veien til dansegulvet skulle bli lang. I Norge fantes det intet miljø for freestyle og vi var aktive med lydighetstrening og egne kurs. Dessuten hadde vi ulike helseproblemer å slite med. Likevel fikk vi med oss freestylekurset som ble arrangert av Turid Rugaas i 2000, og Annie Clayton, den engelske danseinstruktøren, lærte oss at freestyle var noe langt mer enn å lære hunden fancy triks. Det krevdes innsats også fra den tobente. Brakar var elegant og flott, selv måtte jeg streve for å henge med. Freestyletreningen ble en utviklende prosess, og som praktiserende, entusiastisk ”skapfreestyler” lærte jeg mye på egen hånd. Slik kreativ trening var langt morsommere enn noe annet jeg hadde gjort med hund gjennom 30 år. Etter hvert ble Brakar og jeg invitert til å demonstrere freestyle foran lite og stort publikum, også på God Morgen Norge og Norge Rundt. Så vi begynte vår famlende freestyletrening under inspirasjon av utenlandske dyktige damer, vi opererte lenge på egen pote sammen med noen få, og da freestyleforeningen kom på banen dukket det opp flere ambisiøse, aktive hundeeiere, endelig. Fra våre første oppvisninger i 2004 og fram til den siste i 2008, var Brakar og jeg svært aktive til tross for sykdomsavbrudd. Selv om helsa satte begrensninger i vår utøvelse av sporten, så er nettopp helseaspektet en viktig årsak til at jeg stadig fortsatte med freestyle..

fortsatte…

Jeg har alltid likt å utfordre meg selv. Strekke meg mot noe som tente meg, som jeg tror jeg kan klare, men som jeg ikke umiddelbart får til. Jeg har også alltid likt å lære Brakar forskjellige ferdigheter, ikke bare ”nyttige” øvelser. Slik blir det også med Khan, som får lære seg mye moro. Alt kan brukes i et freestyleprogram! Genialt! Som gammel klikkertrener er jeg kjapp til å belønne små biter av enhver bevegelse, og jeg tenker små skritt mot målet. Jeg legger opp treningen slik at vi stadig får framskritt, og det er motiverende for videre trening. Dessuten elsker jeg friheten til å velge selv hva jeg skal gjøre. I freestyle finnes ingen fasit på hva jeg må lære hunden, selv om det fins noen anbefalte grunnøvelser. Den frie stilen tiltaler meg. Det ligger i navnet - freestyle. Selv om Brakar kjapt fikk sine 1.premier i lydighet Elite, strevde jeg alltid mer enn jeg satte pris på med å opptre korrekt i lydighetsringen og jeg trivdes dårlig. Jeg elsker å bevege meg kreativt og fritt, og det er morsommere å bruke tid og krefter på freestyleøvelser. Da mener jeg ikke bare triks, men å sette sammen egne bevegelser til hundens bevegelser og så få alt til å framstå som en helhet. Dette er spennende, tar all tid og appellerer til mange sider av meg. Det er herlig befriende å kunne spille på flere strenger, og det er svært nyttig trening for koordinering og balanse. Jeg kan slå ut håret, leke og spille en rolle om jeg vil, eller jeg kan prøve å være elegant og rolig. Musikken og samspillet mellom meg, hunden og publikum tar tak i meg, gjør meg friskere og gladere. Da jeg fikk diagnosen MS, fikk jeg enda en grunn til å fortsette den allsidige treningen som freestyle representerer. Brakar har alltid vært ekstremt fornøyd med min prioritering. Han stilte alltid opp med full kontakt, til tross for sine vansker. Han leverte alltid, og jeg er ubeskrivelig stolt av han. Brakar og avdøde bror Morten fortjener virkelig æresmedlemskap i freestylen’s stjerneparade. Der har de alt plass, vil jeg tro.

og fortsatte…

Nå er det ungdommen Khan og bror Frikk, som står klare i frontposisjon. Her hos meg ligger Brakar i sofaen og overvåker Khan sin opplæring. Det går i stueswing og kjøkkensnurr, slalåm gjennom entreen, bukking og rygging fra alle posisjoner. Vi trenger flere, flinke freestylehunder i Norge – så kom igjen, bli med og swing på svansen! Det blir ikke enkelt for Khan å overta Brakar’s dansesko men, det trenger han ikke å tenke på. I freestyle er det plass til bombastiske Brakarbelgere så vel som kule, varsomme Khan karer! Derfor fortsetter og fortsetter vi med freestyle, for å glede oss selv og andre. Med våre fortrinn, særegenheter, skavanker og begrensninger som vil hindre oss i å få til alt. For "fin freestyle" trenger vi heller ikke å gjøre alt – alle kan finne sin egen stil. Denne hunden, denne epoken vil bli annerledes. Denne epoken vil bli underholdende og utfordrende, ja til og med offentlig! Husk også at det fins en flott bok av Merete Andersen, til salgs i bokhandelen og hos Norsk Freestyleforening, utgitt av Canis Forlag i 2006. ”Freestyle, å danse med hunder”. Den inneholder fine bilder bl.a. av noen kjekke tervuerenbrødre som trener freestyle og er et ”must” for belgereiere som vil begynne med freestyle. For det er vel ingen som tviler på at nettopp belger’n også egner seg som dansepartner? Lykke til med kreativ trening, kreativ lydighet til musikk! Merete A. Huser