Jeg har blitt invitert til å holde foredrag om
hund. For slike hunde-interesserte ikke-hunde-eiere har jeg satt sammen en presentasjon med tekst, bilder og filmer. For min del er dette enkelt, men hyggelig arbeid.
Men, når jeg jobber med bilder, videoer og tanker om hva jeg vil ha med, dukker det opp tildels plagsomme tanker om hva en hund
er, hva vi gjør med hundene og ikke minst, alt vi krever av dem. Jeg kjenner at jeg har sterke følelser, til de grader at jeg nesten mister motet til å våge å ha hund! Jeg kjenner dyp uro over
muligens å kunne settes i bås som et kravstort menneske når det gjelder hund og hundehold. Jeg opplever et nesten vanvittig stort behov for å påse at hundene føler seg vell i de settinger
jeg tar dem til.
Hundens vell og ve først.
Mitt ansvar. Dette ansvaret faller meg tungt for hjertet, slik at når jeg et par ganger i livet har lagt press på en hund for ikke å bli stående bom fast i en umulig situasjon, for å rekke veterinærtime eller unngå å skape kaos for andre, opplever jeg følelsen av å ha
sviktet. Det er ikke sentimentalitet, det er livets prøvelser og harde fakta. I går hadde jeg Khan med inn i et stort forskningsinstitutt. Det ble trening i å tåle en moderne bit av menneskenes verden, også milevis unna
min verden. Og hva var det som møtte denne fine naïve tervueren i en meget følsom alder, med luktesans fire millioner ganger bedre enn min? Khan - som andre hunder, er all verdens forskning totalt overlegen til tross for all vår teknologi og følsomme måleinstrumenter. Khan - med hørsel som kan identifisere lyder så høyt oppe som åtti til hundre tusen svingninger i sekundet, som visstnok oppfatter lyder på fire ganger så lang avstand som meg. Antagelig mer lik ulv i hjertet enn
menneske, lagd for å jakte, gjete, springe i landskap totalt annerledes enn
kontorlandskap - og likevel så ufattelig nær
meg. Jo, det var
høye vegger og tak av mur, granitt, glass, plast. Lange korridorer, glatte gulv, fremmede lukter og pipelyder, skumle apparater og utstyr, mørke trappeoppganger og trange heiser. Alt ganske unaturlig og fremmed for min hund og for de fleste hunder. Som de
bør takle? Vel og merke, hvis de behøver å være i
lignende situasjoner noen gang. Som freestylehund må han kanskje det - akk og ve! Ikke nok med at vi skal endre og modifisere deres atferd slik at de til enhver tid dekker våre varierende behov, lære dem spesielle og tildels rare ferdigheter, men vi må også lære dem å
tåle ulike
miljøer.
Skal vi bare kreve at de
skal føle seg vell overalt hvor
vi vandrer? Skal vi dra de med oss, vise at vi ikke tåler noe "tull" og gjør det kanskje ikke noe om hunder blir litt redde, om hunder vegrer, sniker langs kantene, kryper sammen og ønsker å flykte?
Værsågod, min venn, sånn er livet - cope! Jeg synes det gjør noe. Trening må til.
Særlig når en bor på landet, hvor stillhet er overveldende, hvor rådyr, biler og noen få naboer er våre største ufordringer sammen med enhver
liten lyd som i slik stillhet faktisk virker voldsomt og skremmende. Og som gjør at jeg gjør et poeng av å lage støy, banke i veggen, rope, trampe, spille høye stygge menneskelige lyder på CD-spiller istedet for vakker musikk eller radio. Jaja, det er bare en liten periode i livet. Khan skalv, og både ører og pesing snakket sitt tydelige språk om engstelse i settingen. Men, han våget mer og mer,
habituering skjedde, han både taklet og lekte lystig med meg i korridoren blant all teknikk til slutt. Vi var begge i en annen verden i våre tanker, vi lot ball, godbiter og krumspring overskygge frykt for det ukjente. Jeg opplevde varme følelser for denne vàre, vakre, ekte hunden og STOR glede over dette, som for mange er selvfølgeligheter.
Not so for meg. Til det har jeg litt for stor preferanse for de følsomme, vàre hundetypene, til det har jeg nok lest for mange bøker
og erfart for mye
fobi.
Jeg lurer på - kjenner du den skapningen som du iherdig trener lydighet, agility, spor eller fancy triks med? Kjenner du det vesenet som har okkupert din sofa og satt stort preg på livet ditt? Lærer du hunden fancy ferdigheter fordi
den elsker det? Eller er du et råskinn på belønningsteknikkene du òg. Tar vi tilstrekkelig
hensyn til de fysiske og mentale begrensningene i det individet vi har
? Viser vi hunden vår respekt?
Gjør vi treningen enkel nok, slik at hunden faktisk blir høynet og får selvtillit, og slik at vi selv oppnår ønskelig progresjon uten terping på samme nivå? Kanskje lurer du på om det finnes grenser for hva du kan lære hunden din, du føler deg kan hende presset til å være flink, å
prestere? Kanskje du også dermed presser hunden langt, for du vil gjerne vise fram noe bra. Mange krever mye av seg selv, og av hunden. Det vi gjør med fornuft og ydmykhet i hånd og hode
er vel ok, selvom det ikke kan sies å være naturlig for en hund. Men hva er idag naturlig? Det er ikke naturlig for en hund å gå perfekt fot ved vår side med hodet ved kneet og kroppen perfekt sidestilt med vår. Men det er helt i orden å endre atferd, tilpasse og påvirke atferd ved bruk av forsterkning.
Joda. Vi vet om mange merkelige tendenser innen hundeavl, selektering for bestemte egenskaper og utseender som mennesker har gjort. Mye
dårlig, mye bra - hva vet jeg, mange hunderaser ser bra ut og funker fint. I fjor ble det registrert totalt 31.638 rasehunder i Norge! (
NKK) Men hunden er et rovdyr, det er utgangspunktet. Og så lenge treningen av dem er lystbetont, føles rett og riktig og hverken tobent eller firbent lider overlast, så ok! Men, hvordan kan vi vite hva som er ok? Det som for noen er opplagt, er det
ikke for andre. Det som for noen er helt
uaktuelt å lære en hund, er en selvfølge for andre. Vi leser hundene våre forskjellig, vi
ser dem med basis i forskjellig kunnskap og grad av forståelse. Jeg vil ikke lære hunden min absolutt
alt. Jeg vil selektere;
velge det jeg tror
han liker, som han fikser og ser
best ut med å gjøre. Brakar har en egen evne til å lure meg. Han lurer meg! Jeg tror han
liker noe fordi han
gjør det, han
klarer det fint. Men han vet
ikke at han får smerter i det brukne beinet
etterpå hvis han løper sammen med Khan i skogen, kaster seg over stokk og stein i dyp snø - eller insisterer på å utføre visse øvelser. Det vet derimot jeg - det er
mitt ansvar å passe på han. Ikke la alt skje. Hvordan kan jeg vite at han ikke skjuler store smerter, klarer jeg å lese hele sannheten i blikket hans, i kroppsspråket? Ingen enkel sak å se hvordan han har det eller
ikke. Jeg vil ikke påberope meg evner som å kunne se inn i hunders hode samme hvor godt jeg kjenner dem, er sammen med dem, elsker dem. Noen sier at hunder
ikke forestiller seg, men de
gjør da det? Hver dag sammen med hunder lærer jeg noe mer. Hver dag innser jeg hvor sørgelig lite jeg har lært. Hver dag innser jeg hvor ubeskrivelig mye som gjenstår. Jeg kan umulig makte å tilfredsstille mine egne krav til å gjøre det jeg kunne tenke meg å gjøre med hund. Det går ikke. Men jeg kan lære hunden mye likevel. Hva
er en hund?
Dette er i alle fall en hund jeg er forelsket i. Og dette var innblikk i mitt foredrag - hva en hund er.
Det er vinter og vi er mye alene her i vårt lune hi, hundene og jeg. Vi er i dvale, vi gjør lite, men er desto mer sammen. Vi studerer hverandre. Hundene gransker også meg. Øynene deres følger meg støtt. Er jeg aktiv, er de aktive, er jeg passiv, er de passive, er jeg urolig, blir de urolige. Jeg fortsetter å tenke på hva hundene er, hva de liker og ikke liker, hva de er redde for og ikke. Konklusjonen er ikke enkel pga variasjonen i hundene. De er så ulike, de har sin egen personlighet, sine egne behov.
