Å være dom (-inant)

INN I SKAPET MED LEDERSKAPET

Jeg ber mine første hunder om tilgivelse for den mangel på faglig kunnskap og forståelse jeg ubevisst lot gå utover dem i gamle dager. Selv om jeg var ung og handlet i god tro etter veiledning fra erfarne hundefolk, fins det ingen god unnskyldning for å være ignorant eller kronisk kommanderende. Hundene måtte tåle mine tåpelige lederskapsregler: Mennesker måtte spise før hunder. Hunder måtte aldri ligge høyere opp enn mennesker, ikke i sofaen eller senga, for en leder deler ikke sovested med en av lavere rang. Hunder måtte ikke få kontrollere trappeavsatser eller utgangsdør, de måtte aldri få gå først ut og de måtte flytte seg når et menneske skulle passere, jeg måtte ikke trå over en hund. Det frekkeste var hvis hunden dro i bånd, da var den dominant og måtte settes på plass med et rykk eller ved å tvinge den over på ryggen samtidig som man holdt den bestemt over snuten. Helst skulle hunden gå bak, aldri ta initiativ, kun høre på kommandoer og aldri vinne en drakamp. I trening var det viktig at hunden ikke fikk mange eller gode belønninger, for da kunne den bli bortskjemt, dessuten gjaldt det å sette seg i respekt, en gang for alle. Det ideelle var at hunden jobbet for MEG, ikke for en godbit.

Dette lærte jeg dessverre av hundeinstruktører på 1970, -80 og -90 tallet. Den gang var det nok ikke mange som kjente til andre måter å trene hund på – instruktørene var utdannet i NKK. Enda i dag hvor kunnskaper om bruk av forsterkningsprinsippene er mer utbredt i hundemiljøer, hører jeg erfarne hundefolk presisere viktigheten av å være leder og ”dominere” hunden. De nøler ikke med å anbefale slike lederskapsregler mens de begrunner det med å unngå at hunden tar over lederskapet. Kanskje operant og klassisk betinging ikke høres like beundringsverdig ut, som å være en ”dominant alfaulv”?? Men hunden får mat, bolig, aktivisering, stell og pleie av menneskene og har ingen grunn til å ta over lederskapet eller klatre i rang - da måtte hunden i så fall også ta ansvaret for alt annet som skjer i en familie; innkjøp, husholdning, planlegging - en umulig oppgave for en hund. Selv om hunden knytter sterke sosiale bånd til eieren, vil den i utgangspunktet aldri kunne bli et flokkmedlem i en menneskeflokk - hunden har nemlig lært at den er en hund. Selvsagt tilbyr vi likevel hunden en plass i vår ”menneskeflokk”, men pga samspillet og pregingen sammen med tispa og kullsøsken i hundens første leveuker tenker ikke hunden på oss som hunder. Vi verken lukter, ligner eller tenker som den! Og siden hundene ikke ser på oss som hunder, konkurrerer de ikke med oss om toppstilling i et kunstig lederskapshierarki som baserer seg på studie av ulver i fangenskap. David Mech sier at kamper om dominans mellom ulver så å si ikke skjer og at det slett ikke finnes en lederulv som sjefer med de andre. (Alpha Status, a Division of Labor in Wolf Packs). Tvert imot er det slik at voksne ulver veileder de yngre og de deler på ansvarsoppgavene som i en familie. Dominans betyr altså ikke aggresjon, tyranni og tvang, eller mangel på følelser og innlevelse...

I ”the evolution of canine social behaviour”, 1997 definerer Roger Abrantes dominans som ”en drivkraft som har som mål å fjerne elementer av konkurranse i forhold til et annet flokkmedlem”. Så hvordan kan noen rettferdiggjøre behovet for å være dominant over hunden som er av en annen art? Et forhold av dominans og underkastelse opprettholdes av ritualisert atferd som slett ikke passer for to individer av forskjellig art som hund og menneske - ja så sant du ikke har de samme verdier som en hund og er villig til å gå inn i et bikkjeslagsmål på liv og død? Dette kan umulig være aktuelt for oss i vårt forhold med hunden! Vi kan ikke klare å bruke samme signaler og kroppsspråk som en hund for å demonstrere dominans over den i enhver situasjon. Hadde vi i det minste tolket dominans som å gjøre en god lederjobb i form av positiv veiledning, som god leder i menneskesammenheng - så hadde det kanskje ikke vært så galt? Men å sidestille dominans og lederskap med aggresjon og regler for å opprettholde et diffust hierarki blir for dumt. Så, inn i skapet med lederskapet - dominans er ikke tema for å oppnå samspill og god tone med hunder. Det er derimot kjennskap til hva som forsterker atferd og hva en hund er og gjør, som hund. Dessverre så gjør ”lederskapstankegang” til at enhver problematisk atferd fra en hund blir tolket som at hunden er dominant. Men atferd styres av bl.a. positiv eller negativ forsterkning, både til hverdags og fest og konsekvensene blir til både uvaner og avanserte lydighetsøvelser.

Hvis hunden hopper ut av bilen, går først ut av døra, legger seg i sofaen eller forsvarer leken sin prøver han overhode ikke å ta lederskapet fra deg! Det betyr bare at han ikke har lært alternativ atferd og nettopp denne atferden, lønner seg da for han. Vi må lære hunden hva vi har tenkt å kreve av den senere. Å vente på ”vær så god” for å komme ut, få mat, bli med deg, leke, oppnå andre fordeler. Men hunden skal ikke ta initiativ, sa de - da kan den bli domminant. Tull. Jeg vil ha en tenkende, mest mulig fri hund og ved å styre konsekvensene av hans atferd ved bruk av positiv forsterkning leder jeg han effektivt og positivt inn på rett spor samtidig som han tror han leder meg. Det må han gjerne ”tro” - vi samarbeider i hvert fall og er begge glade.

Jeg trente forleden sammen med min hund i nærheten av andre som også trente hund. De trente antagelig lederskap ved bruk av positiv straff og negativ forsterkning. De tilførte hunden et kraftig ubehag for å få den til å sette seg raskt opp fra liggende, og når den satt, fikk den litt ros. De påstod at de trente ”positivt”. For å unngå å bli kvalt kunne altså hunden sette seg opp, da forsvant presset rundt halsen - sitteatferden ble opprettholdt av negativ forsterkning, hunden ”jobbet” for å unngå ubehag. Det så verken moro eller effektivt ut. Hunden prøvde iherdig å dempe eierens og instruktørens maktutfoldelse, som de kalte ”å dominere”. Hvordan hadde de hjerte til å behandle hunden sånn, visste ikke instruktøren om en bedre metode eller var det kanskje selvforsterkende å opptre på denne måten? De undertrykte i alle fall hundens følelser, skapte mistro og viste stor mangel på forståelse for hvordan hunder lærer. Jeg kunne ikke se annen læring for hundens del enn unngåelsesatfed, som ble forklart med at hunden var sta og dominant og måtte settes ”på plass.” Hunden ble mer og mer forvirret og usikker. Hadde de vært klar over at de kunne kontrollere konsekvensene av hundens operante atferd med positiv forsterkning, hadde de enkelt kunnet lære den det de ville. Da hadde treningen blitt effektiv, i tillegg til en hyggelig aktivitet. Harde tak kan skjules under dekknavn som ”korrigering, til dens eget beste, fordi jeg er så glad i den, hunder må lære skikk og bruk.”

Nå er det virkelig på tide å droppe mytene om den dominerende (usikre) leder som har kontroll og makt i begge ender av hundebåndet. En filosofi med ønske om full kontroll har ikke noe med god hundetrening å gjøre. Hunder er ikke roboter. Som hundetrener vil det være lønnsomt å lære seg gode belønningssystemer og å ta ansvar for at ønsket læring skjer, og med hundens frivillige deltagelse. Jeg lurer på om denne instruktøren var tilfreds når han ved hjelp av kvelning og rykk for å ”hjelpe” hunden, og rop for å kommandere den, klarte å få den til å sette seg opp? Trodde de virkelig at treningsøkta var vellykket fordi de klarte å få hunden til å sette seg opp, hvilket beviste at de var ”dominante” over hunden?! Tenk deg en hund som legger seg på dørterskelen når familien skal spise. En observatør med lederskapstanker vil forklare dette med at hunden gjør dette fordi den har akseptert sin plass, den er lavest i rang. En som kjenner læringsteori og prinsippene om forsterkning vil forklare at eier har belønnet denne atferden når hunden av seg selv la seg på terskelen når familien spiser. En atferd som for noen er bevis på et upresist, gammeldags "lederskapet", er rett og slett under kontroll av positiv forsterkning...