
Takk, tusen takk for uttrykt medfølelse i sorgen over Brakar. Om ingen kan bringe han tilbake til meg, om ingen kan gjenopprette vårt sterke bånd, om ingen kan si noe for å fjerne klumpen i halsen, om ingen kan fjerne sorgen, så har jeg lest og verdsatt alle kommentarer, mailer og hilsener. Ordene har fått meg til å gråte voldsomt, igjen og igjen. Men det har hjulpet. Takk - tusen takk til alle ukjente og kjente venner av Brakar.
Alle hunder er spesielle, og vi elsker dem alle. Brakar var spesiell. Han var en av disse hundene man alltid måtte se på når han var der. Blikket ble sugd mot han. Han hadde stor tiltrekningskraft på mennesker. Han hadde stor kraft samtidig som han også var skjør på sitt vis. Han klarte å prestere og vise sine ferdigheter, uansett. Jeg var enormt stolt av Brakar. Han var vennlig, vakker og flink. Han brakk benet som 10-åring og sprang i skogen med benet avstivet. Som om et brukket ben skulle stoppe han i noe han ville. Heller ikke fobien stoppet han når han ville jobbe med meg i et knøttelite TV-studio, i eliteringen i Bengtsfors, i Vikingskip eller andre små og store arenaer. Jeg vil aldri, aldri glemme disse stundene. Ei heller hverdagene alene hjemme, sammen i vår lille flokk. Det var flest hverdager, og vi var alltid sammen. Han var grådig, Brakar, grådig på livet, grådig på godbitene. Jeg klarte aldri å la være å gi Brakar det han ville ha. Jeg synes alltid han fortjente det. Han hadde meg som fanget. I sitt liv var han mest venn med flatten Easy og katten Ask.
Rørende. Du store verden så mange minner jeg sitter igjen med. De skal bli gode å ha når følelse av tomhet og sorg slipper taket.
Brakar er borte. Jeg kan ikke se han, kan ikke kjenne den nydelige pelsen, kan ikke le av han når han insisterer på å trene. Likevel er han tilstedet. Kraften hans har tatt bolig i mitt indre og har blitt til en trekant av sorg som dreier sakte rundt med spisse tagger. Av og til overmanner smerten meg og tårer renner fritt. Andre ganger er den lenger unna. Som i helgen, da jeg var dommer på freestylekonkurranse i regi av
freestyleforeningen. Se et av programmene her:
http://www.youtube.com/watch?v=fXrk5rcuulw&feature=relatedGleden over å se på freestyleekvipasjene overskygget en liten stund de tunge følelsene. Freestyle er fin sorgterapi. Men her hjemme er Brakar i sofaen i stua, han sitter ved siden av kjøkkenbordet, han går klistret ved min venstre fot og han ser på meg med hodet på skakke. De siste dagene før 28. mai ble også minnerike. Vi fikk oss noen timer alene i skogen bak huset. Bare han og jeg. Vi delte matpakke og eple. Brakar tuslet bak meg. Han vek aldri unna. Jeg fotograferte naturens skjønnhet. Brakar gikk rolig fram til en stor rot og snudde seg mot meg. Så på meg lenge, stille. Det ble det siste bildet. Jeg ville ikke ta flere bilder av han, tenkte det ville bli for vondt, men han stilte seg opp der for meg, en siste gang. Han
insisterte – kanskje det var hans farvel?
Brakar sovnet fredelig inn hjemme. Jeg har aldri sett han gi seg så totalt over til
hvilen. Så sliten han må ha vært. Akkurat da følte jeg at døden ble en befrier fra fobiens klamme klør. Han skulle slippe å oppleve mer regn og vind mot husveggen. Evig eies kun det tapte, diamanter og stjerner på himmelen varer evig. Brakar er en stjerne i døden, som i livet. Han har blitt til en skatt, en evig skatt. Dansen skal gå videre så snart Khan og jeg finner oss selv. Vi skal fortsette på den veien vår store helt vandret. Han var sannerlig en
bra kar. Jeg takker høyt og inderlig for alt han lærte meg og alt han ga, til meg og til dere. ”fri, Brakar – friii”