Dansk knock-out

Foto: Yvonne Öster

Mission completed, goal achieved. Vi er 10.000 kroner fattigere og like mange ganger rikere, på minner. Dansk Kennel Klub inkluderte vårt uoffisielle team Norway i NM-festen på alle måter. Selve arrangementet ble en god dansk knock-out med entusiastisk, høy stemning; Emmy Simonsen og Johanna Allanach klarte også å prestere på høyeste nivå med egne hunder samtidig som de var ansvarlige for arrangementet - meget imponerende. Og apropos knock-outs, så ble det svenske laget velfortjente gullvinnere med en fantastisk innsatsvilje og rørende prestasjoner. Og flotte Sini Eriksson med Sonic tok i år som i fjor seieren individuelt, med en samlet poengsum på 54,6 p. Svenske Lina med Zing var like bak, med en total på 54,53 p. Meget bra! Ellers mye underholdende finsk freestyle, med både golden, flat, newfoundlandshund og en nydelig dachs! Veldig hyggelig å bli bedre kjent med nordens beste freestyle- og HTM-utøvere, artig for en gal norsk entusiast å dele freestyleerfaringer med danske, finske og svenske venner. Flinke, tapre, smånervøse og hyggelige utøvere og vennlige speakere, dommere, landslagsledere og konkurranseledere. Norge fikk ikke delta i dette mesterskapet, men for meg spilte det ingen rolle. Det var like gøy å starte i en dansk offisiell konkurranse, og dessuten få vise programmet i en oppvisning dagen etter. Konkurransedebut var slett ikke i min plan for dette året. Khan har hele tiden vegret seg for fremmede hunder og mennesker som henger over han, surrer rundt eller kommer innenfor metersgrensen, og tro du meg, dette skjer støtt i en slik setting. Takket være en finsk lenestol og nøye overvåking fra hundepasser Eva, så klarte han seg utmerket, bare med litt knurring for sikkerhets skyld ;o) Khan er en fin, følsom, forsiktig fyr og vil helst være i fred, sammen med meg, og venner. Selve programmet har vi jobbet med i 2-3 måneder og det var planlagt som et klasse 1 program for debut til våren. Men siden jeg ble oppmuntret til å reise til Danmark for å vise at Norge ER med, vifte med det norske flagg sånn litt diskret fra sidelinja, så BLE jeg fristet til å ta sjansen og økte på med både miljøtrening oa trening i oktober. Jeg har trent tidlig om morningen (DET kaller jeg innsats!) og vi har øvd for å takle publikum og applaus, Khan har lært alle kommandoene og vi har baklengskjedet programmet. Apport-vent-kos-rundt-snu-slalåm-baklengs-bakke-skift-zack-mellom-benløft-på pall-snurre-spinne-på to-bamse m.fl. Dette er fint og flott, men mitt hovedmål, som jeg ønsket sterkt og inderlig å oppnå, var at han skulle være trygg i settingen og stolt i ringen. Og at jeg skulle orke alt sammen. Bingo! Fantes ikke nervøs, ble ikke sliten, jeg var bare veldig, veldig glad! (Adrenalinkick! LDN-kick!) For en freestylehund er nettopp det å takle settingen avgjørende for å kunne opptre. Dette gjelder jo all hundesport, men i freestyle blir det lett trangt fordi deltagere har med seg store rekvisitter som plasseres ved ringen. Dessuten er det mye publikum og området blir hektisk og stressfullt. Med Brakar gikk jeg en lang vei med bekymringer og angst før vi entret arenaen og nærmest opplevde å være reddet ute på gulvet. Kontakten oss imellom ble selve TRYGGHETEN, grunnmuren. Dette gjelder tydeligvis også for Khan. Jeg vet nå at treningen den siste sommeren, hvor vi var mye på hoteller og i fremmede situasjoner, har hjulpet. Han meldte seg på øyeblikkelig da vi entret ringen sammen. Jeg følte stor kjærlighet og stolthet for denne Tjukken, selveste killerKhan, søte Khanusken, selv før han hadde prestert noen verdens ting annet. Ja, bare for å gå ut på gulvet og se stolt ut. Kontakten og samarbeide ga oss høye poeng og seier i klassen. Vi fikk også kommentert at rutinen var morsom, annerledes, gjennomarbeidet og "ferdig". Og at Khan jobbet selvstendig, uten mas. Han gjorde det han skulle, bortsett fra at han falt i avslutningen av konkurransen, stakar, min feil, og jeg gjorde også et par feilsteg. Oppvisningen gikk bedre. Må si, det jeg synes er mest skremmende i forbindelse med prestasjoner i en freestylering er alt det andre, alt rundt, alle påvirkninger vi blir utsatt for før og etter. For vår del ER det slitsomt å være på reise, forsere trapper, stå i små, trange heiser, passere glatte gulv og mye fremmed på hoteller og ferjer. Nå sitter jeg her og er glad for at den første ferjeturen vår gikk bra, og at hotellopphold både i Herning og Fredrikshavn gikk strålende. Det at Khan mestret SINNSYK støyfull ferje og det at han øyeblikkelig ble trygg, stolt og glad idet vi entret freestyleringen er de to tingene som alene er verdt 10.000 kroner x 100 for meg. Selve freestyleprestasjonen er ingenting i forhold til det. For det er tøfft å overkomme frykt, gjøre det en må gjøre, samma hva. Det er ingen selvfølge for oss. Derfor er jeg usigelig glad, stolt og lykkelig for at vi tok sjansen på å feile og sjansen på å lykkes. FlinKhan! Takk!