og fange freden

Etter lek med ball og trening i galskap noen heftige minutter, er jeg utkjørt. Jeg har lett for å gi alt, jeg elsker å trene med Khan, slik jeg elsket å trene med Brakar. De gir så mye, de drar meg med og vi blir samkjørte på en måte som gjør det nær sagt umulig å bremse. Jeg ler av det vi gjør sammen, av det Khan gjør. Jeg vet jeg burde trene passe, så jeg kunne holdt lenger. Forskere har påvist at latter påvirker kroppen, også rent fysisk. Latter får hjernen til å frigjøre endorfiner, dette opiumlignende stoffet som gir denne sinnsyke følelsen av glede og velvære. Som gjør at jeg ikke bremser, men holder på til alt er slutt. Alt. Da må jeg legge meg. Men, du store, å fange freden er ingen enkel sak, for der sniker PC'n seg på, og angriper uten forvarsel! Vips, så sitter jeg jaggu der og "jobber". Slik går no dagan. Det er jo sånn med livet, at det inneholder sterke kontraster. Etter nedturer kommer alltid oppturer og motsatt. (Ja, så sant man ikke drar den tanken enda lenger, for da er jeg redd vi må innse at det kun går nedover). Men søken etter balanse og hva som er passe, er sannsynligvis et livslangt prosjekt, for det er himla vanskelig å oppnå. Det gjelder både på et rent personlig plan, men også innen hundetrening. Perfekt balansering mellom galskap og total ro, er det mulig? Ordet passe er et av de mest utfordrende ord jeg vet om.