Freestylekurs og memories

Tøff kjøretur i lett vinterstorm sist fredag. Vi møtte biler med sommerhjul som stod fast i bakkene ved Lærdal. Vi klarte oss fint i vår firehjulstrekker med vinterdekk og var glad for å kjøre trygt helt til vakre "sentrale" Nordfjordeid. (Det er muligens Trøgstad som er litt usentralt;) Det var over 50 mil i bilen, to ferjer, vakker natur, fjell med snø og klart vann. Bryggen Hotell passet oss helt utmerket, fred og ro, god seng, god mat. Khan fikk ikke jobba og vist så mye denne gang, men han har blitt erfaren som freestyleinstruktørhund-på-reise synes jeg, og selvom han er følsom og forsiktig, så fikser han det meste. For min del ble det lite søvn den første natta, og da det var morgen følte jeg meg litt "utenfor meg selv"- da er beina temmelig ustøe og nervene sitter utenpå. Men jeg har et kurs jeg er fornøyd med, teori og praksis, og har mye erfaring å dele av. Og når kursdeltagerne er hyggelige, positive og flinke, ja, da kan ikke jeg ønske mer. Noen ganger blir jeg rørt til tårer, jeg deler også det - følelser hører med i freestyle; Morten og Brakar er en viktig del av norsk freestylehistorie. Det er ikke noe som er mer rørende for meg å se på, enn denne filmen hvor vi trener for å starte i parklasse på MyDog, 2006. Treningen skjedde på denne dag, for 4 år siden - "klump i halsen". Freestylekurs er slitsomt rørende, heftig moro, krevende, javel, men alt går når jeg som alltid i freestyle, går på dette dopet, freestylekicket, dette smittsomme freestylevirus som gjør at jeg klarer det jeg må klare og til og med har det gøy - eller kanskje FORDI det er gøy, så går det bra. Eid hundeklubb hadde leid et fint innendørs lokale som egnet seg flott for teori, og det gikk fint å jobbe med 2-4 hunder på likt. Jeg måtte improvisere endel, og det gikk strålende. Deilig når folk er flinke nok til å lære ved observasjon. Og det er fint for deltagerne når vi kjører økter med en og en ekvipasje. Greit for meg å kjenne at jeg er så totalt fylt opp av freestyle at det overhode ikke er problematisk å plukke fram noe helt nytt i stedet for det jeg hadde tenkt. Og jeg hadde min eldste kursdeltager hittil så vidt jeg vet; en nydelig dame på 75 år med flott og flink storpuddel. Vi hadde også med en god ekvipasje som har konkurrert. Det var tilfredsstillende å gi henne nye og krevende oppgaver og utfordringer. Det var også tre menn tilstede, det var ekstra hyggelig! Og Per Ole var med som Khan-passer og sjåfør, og jeg må si han begynner å bli temmelig solid utdannet innen freestyle, han mangler bare praksis. Og kurset forøvrig gikk som alltid - fort, sånn er det alltid når vi har det gøy. I tillegg til økter med personlige tilbakemeldinger hadde vi også en del utviklende leker for førere uten hund. Jeg er aldri så lykkelig som når jeg ser folk smile og jobbe med sin vakre, glade hund, le og ha det moro. Når ekvipasjen virkelig koser seg med det de får til, og uttrykker glede, stolthet og showquality, ja da er det herlig. Hjemturen ble litt mindre herlig, da sjåføren bestemte at vi skulle ta hele turen under ett. 55 mil i bil.. For å kunne være helt i ro og hvile dagen etter, mente han. Vel, jeg satt jo bare der og halvsov med smertestillende innabords, så planen ble gjennomført, etter pizzapause i Hemsedal. Har hvilt siden vi kom hjem, bortsett fra et lokalt foredrag om dyr-menneske-bindinger (antrozoologi:o). Nå er det på tide å våkne til live, og ta tak i nye freestyleoppdrag. Skal være speaker på freestylekonkurransen på Exporama til søndag. Den starter kl. 12. Også vår lille, kjekke Proffen skal starte i rekruttklasse sammen med "sin" Kristine. KOM OG SE PÅ, FREESTYLE TRENGER PUBLIKUM. Freestyleforeningen fortjener oppmerksomhet for dette arrangementet, det er mange meget dyktige damer som står på bak fasaden. Og sist, men ikke minst, så mååå jeg se å finne ut av hva jeg skal gjøre med Khan for neste sesong! This is killing me.. Han er en utfordring, flink, vakker og kan mye, men treningen er ingen dans på roser fordet. Jeg må finne rett låt eller tema, før det virkelig blir gøy for oss igjen. Jeg vingler fram og tilbake mellom to ideer fortsatt. Hjelpe meg.. Alt går! Men det er bare at jeg også har fått en ny liten rottetott som jeg vil trene med, det kommer til å ta mye tid og energi. Hun heter forresten Chi, og vil garantert gi meg ny livsenergi - som også vil inspirere meg i freestyle. For alt henger sammen, før og nå, gårsdagens minner, dagen idag og det som kommer. Selvom jeg har mer enn nok med dette øyeblikket. Takk for kurset, alle som deltok!

Freestyletreningen

Jeg har vært mye i ro, har hatt dårlige stunder, de som ingen ser. Men det er flest gode dager, gode minutter og timer. Jeg har vært på besøk hos mamma og pappa, det har vært koselig. Khan synes det er fint å være der, han får nemlig lov å ligge i sofaen, som hjemme - ikke dårlig. Khan koser seg gjerne med de som sitter der, som for eks. pappa - det er en ære å bli kost med av Khan - han er ikke en hund som elsker alle. Du må på en måte fortjene det. Han er en følsom fyr.

Det ble en intens helg i Stockholm for noen uker siden. Sånt tar tid å komme over. Jeg var observatør på kurs med Richard Curtis og hadde også privat couching. Richard ga innspill til mitt neste freestyleprogram og vi søkte etter musikk som skulle matche en god idè. Etter mye leting er jeg tilbake til det jeg hadde tenkt før kurset. Pussig det der med musikk og tema, det må bli som det må bli. Musikkvalg er for meg, veldig personlig. Det er når vi klarer å finne det personlige uttrykket at programmet har størst sjans til å bli bra. Det blir kanskje et program med en gitar. Jeg beholder min motivasjon til å trene videre, men noen ganger stopper det helt opp, det er ikke enkelt å få til ambisiøs trening alene. Noen ganger suser det i hodet mitt at jeg skal gi meg og heller bare couche andre, jobbe med regler og være dommer. Men så taler hjertet. Hadde ønsket at det fantes noen her i distriktet som kunne skaffe innendørs trening. Selvom jeg tviler, så håper jeg stadig at noe skikkelig motiverende skal skje. Utholdenhet lønner seg. Denne høsten klarer jeg hverken å ha oppvisninger eller å konkurrere. Det er helt umulig, desverre. Jeg får bruke tiden og trene rolig og målbevisst så jeg blir klar til sommeren. Khan er heit, det er ikke bare bare med en sånn hund, han krever og tar endel av min totalenergi, jeg har noen farlige utfordringer, men han gir meg mye nærhet og ro også. Det meste er sanseløst moro, Khan er utrolig flink og jeg er veldig, veldig stolt av han. Mange sier at "det synes", det er BRA:) Kult. Vi har alle grunn til å være stolt av hunden vår!

Møtet i Nordisk freestylekomite i Stockholm, og senere møte i regelverkskomiteen var supert og absolutt interessant arbeid. Det gjorde meg sliten, jeg strever med kroppens nedre deler. De øvre funker på topp.. Jeg skal avsted å ha freestylekurs i Eid Hundeklubb neste helg, det gleder jeg meg til. Og jeg skal ha et lokalt foredrag om "antrozoologi" - menneske-dyrbinding - et elsket tema! Etter det er det freestylekonkurranse på Exporama, Hundelivsmessa 31.oktober. Alt dette er mer enn nok for meg. Mye moro, litt vanskelig. Akkurat som alltid.

Khan kos

Khan kan kose. Denne øvelsen har vi hatt mye moro med siden freestyle work shop i 2009 hvor vi trente den inn i forbindelse med et program jeg ville lage til minne om Brakar. Men, det ble for sterkt og trist, så jeg droppet ideen. Vi inkluderte istedet øvelsen kos i bokseprogrammet i kombinasjon med levering av boksehanske over min skulder. Øvelsen ble av noen i Sverige kalt "en Merete" - så koselig. I går synes jeg det var rørende vakkert å se at Khan også ville kose min nydelige venninne Kristine som var på besøk. For selvom Khan til vanlig oppfører seg og ser ut som en vennlig, kul bamse, så kan han på et øyeblikk forvandles til noe helt annet! Nettopp dette ved Khan utfordrer meg i mange sammenhenger. Uansett, jeg er sinnsykt betatt av denne hunden. Jeg elsker heftig tilstedeværelse, sterke følelser som også kommer til uttrykk i kosing og nærhet. Hvem har sagt at livet eller hundeholdet skal være enkelt? Spenning er mer lærerikt og mer stimulerende. Jeg har garantert utviklet noen ekstra sanser over de siste årene, sammen med mine hunder. På godt og vondt. Khan har også lært meg å kose mer. Kos!