SISTE INNLEGG HER

Prinsippene om forsterkning og straff gjelder ubønnhørlig; å sitte ved PC er koblet til ubehag/ positiv straff, ja jeg blir tilført mye smerter her, noe jeg har tålt veldig lenge. Jeg er lei av det, det ødelegger meg, jeg må forandre på noe, for å forbedre på noe! Og negativ forsterkning: smertene opphører når jeg beveger meg, når jeg er ute, når jeg rir ISLANDSHEST. Jeg MÅ ta bedre vare på kropp og sjel. Jeg MÅ bevege meg for å kunne fortsette å bevege meg - jeg har MS. Jeg kunne ha blogget om hund av og til, bare litt, ikke så seriøst eller gjort det på en annen måte, men det er bare det at jeg ikke kan gjøre det på noen annen måte. Sånn må det være. Jeg kommer ikke til og trene hund aktivt mer, ei heller holde kurs. Dette er min egen sorg, og jeg velger å ta avstand.. Jeg klarer ikke å brenne for mer enn èn intens altoppslukende aktivitet, og fra nå av blir det kun islandshest. Jeg dropper også min rotteblogg.. kan ikke ha flere rotter nå. Derimot vil jeg fortsette å oppdatere mine hesteaktiviteter i Merete Sin blogg. Og jeg beholder min profil på facebook. Khan og jeg skal fortsette vårt liv sammen, jeg elsker den hunden! Og så håper jeg denne gamle filmsnutten inspirerer deg en siste gang, slik den inspirerer meg selv, og minner meg på å gjøre nødvendige grep i eget liv før det er for sent. I hope you dance! Carpe momentum - sees vi HER?

Merete A. Huser: easydog@online.no

Fysiske

Denne vinteren har Khan og jeg vært på flere mosjonsturer enn noensinne. Vi kjører stort sett i travtempo, tar det mest rolig, koser oss, stopper opp, varierer takten for å si det sånn. Jeg for min del sitter i ro, så det er Khan som får mosjon. Men frisk luft og gleden over å få trimmet sin hund, er som mental mosjon og massiv lykke. Dessuten kan jeg høre på musikk mens jeg sitter der, og da kan jeg ikke få uttrykt høyt nok hvor lykkelig jeg føler meg. Vi varmer opp og vi varmer ned, turene er balsam for sjelen. Det skjer mye utfordrende i forhold til energiøkonomisering i det daglige; PC og mobiltelefon har lett for å friste meg, det er mye jeg har lyst å gjøre, jeg skriver endel artikler, har noen kurs og jeg tenker freestyle støtt. Derfor er det viktig med et fristed hvor jeg er i fred med meg selv og min hund. Jeg har slett ikke trent freestyle med Khan iår, vi er fortsatt i tenkeboksen og fokuserer kun på vår fysikk.

Vi har blitt litt kroppsfikserte og fysiske. Jeg sier vår fysikk, for mens Khan får mosjon med å springe foran meg, så har jeg selv begynt å ri islandshest, for å teste min tålegrense, gjøre noe fysiskt, noe jeg rett og slett alltid har elsket. Jeg har vært heldig å bli kjent med flinke folk i nærheten som lar meg slippe til. Så jeg er gladere enn på lenge og føler meg rent ung og frisk på hesteryggen, om enn både klumsete og vinglete enda. Håper ikke ryggen svikter helt. Den er mitt største problem. Før hadde jeg hest på fòr, i årevis. Husker spesielt en lykkelig periode med en sprek fullblodshest, Ma Filette, og en svær dressurhest, O'Rarrus. For noen flotte, flotte hester! For ikke å snakke om den svarte hingsten Tyfongutten fra min ungdom, og Undra som jeg også falt av, ødela meg stygt. For en heftig hestetid, og alltid med hunden ved min side.. Hmm, mistenker at jeg har blitt uendelig gammel nå, som mimrer...

Nå er det aktuelt med konkurransetrent islandshest, for eks. Safir, den svarte hingsten med stjerne, trykk på første stavelse, for slik er det med islandske navn. Gangartene gjør at det ikke blir for smertefult å ri, og godt trent islandshest virker utelukkende positivt. Størrelsen er heller ikke noe aber synes jeg, snarere tvertom. Kanskje jeg kan få prøve klikkertrening med han etterhvert også? For å ha nok krefter til å gjøre noe som helst må jeg ha tid for meg selv hver dag, til filosofering, reflektering, hviling, ja bare å være til. I slike stunder observerer jeg helst Khan og nyter synet.. Her er to filmer å nyte synet av, og lyden av!

Kropp og sjel

Vi bygger opp kropp og sjel, Khan og jeg. Sammen. Og vi elsker det! Det er så utrolig deilig og se Khan løpe på jordene og langs fredlige gårdsveier. Jeg har det nesten som i "gode, gamle dager" pga scooteren jeg har fått som ganghjelpemiddel. Fantastisk! Turene har blitt lenger og jeg har blitt god på å pakke meg inn i kulda. (Det er kaldt å sitte på tur i alle minusgradene). Heldigvis mildere nå. Khan har dekken på når jeg syns det er på sin plass, og han er et naturtalent på å gå foran, gå ved siden i jevnt og fint trav, løpe løs når det passer, og jeg føler nesten at vi er født på ny i dette nye året. Gleden over å kunne være fysisk aktiv har jeg lenge savnet og ikke fått til, pga sviktende bein. Nå går alt så meget bedre, og kanskje vi etter en tid kan fortsette freestyletreningen. Jeg ønsker å finne ut mer om Khan's skjelvinger, som desverre ikke ser ut til å bli mindre, samme hva vi gjør, samme hva vi ikke gjør, samme hvor vi er, samme hva, samme hva... Khan sin videre freestylekarriere er nok mest avhengig av om jeg vil trives med å vise fram en hund som rister som et vrak selvom han IKKE er det. Han er glad, han!
















Og en utrolig flott, intens og nær hund, som kan mye freestyle, og som elsker dette. Jeg synes det hadde vært gruelig trist om vi måtte gi oss. Men.. kan vi ikke gjøre det vi elsker, så får vi heller elske det vi gjør; herlige turer. Og kanskje jeg kan tørke litt støv av Proffen? Proffen vil leke med meg på dansegulvet. Så khan Khan løpe... Det er èn ting som èr sikkert; Khan elsker å løpe fort, og han er utholdende. Dessuten elsker han å kose, og hopper gjerne opp på scooter'n og tar "styringa". Flinkhan!

Freestyle på skøyter

Liker DU dette showet, hva legger du mest merke til - hund eller fører? Ødelegger det for helheten at hunden bjeffer gjennomgående? Er det et samspill vi ser, eller er det bare det at fører er god på skøyter? Passer bevegelsene deres til musikken, er de godt tilpasset musikkens skiftninger og takt? Er dette vanskelig, men ser lett ut, slik at det egentlig er veldig bra? Det var noen forslag til tanker du kan gjøre deg når du ser dette spesielle showet. Se, lytt, FØL og vurder.

Heftig freestylekurs

Sist helg holdt jeg freestylekurs i flott kunsthall hos Tønsberg Hundeklubb. (Bilder kun med mobil). Alt gikk strålende selvom jeg ble ganske utladet etterpå - forøvrig helt vanlig etter freestyleaktivitet. Freestylekurs er ekstremt engasjerende, og det er slitsomt å være 100% tilstede i timesvis. Men, som vanlig så elsker jeg å lære fra meg freestyle, dette ER seriøst moro. Det er absolutt realistisk å forvente at noen og enhver, fra både dette kurset og andre kurs vil starte i offisielle konkurranser i år. MELD DERE PÅ! Norsk Freestyleforening (ny side under oppbygging) står for årets første konkurranse allerede i mars. Deretter blir det 11. juni på Tretten, 25. juni i Eid og 3. juli i Moss. Lurt å planlegge ferien nå - inkluder freestylekonkurranse og få et skikkelig kick!

På kurset denne gang gjorde jeg for min del noe jeg ikke pleier å gjøre; jeg viste freestyle med vår phalene Proffen, til og med en improvisert koreografi, haha, det var uvandt. Jeg har ikke trent noe med denne lille fine hunden siden han var ung, nå er han 6 år. Han har en egen sjarm og siden jeg ikke trener med Khan for en periode, så er det gøy å prøve litt med Proffen. Vi trivdes alle i Stokke, vi fikk en flott, svær hytte for overnatting, i solid cowboystil. På bildet er Khan og jeg i godstolen etter kurset første kveld. Han og jeg kan sannelig kose oss sammen. Det er det eneste vi driver med denne vinteren, være nære i ro, og som aktivitet kjører vi daglige scooterturer i vinterlandskap. Khan traver uforstyrret og fornøyd ved min side eller han springer løs foran. Både sele og dekken kler han godt, ja, han Khan trave den gutten.. og så får jeg drive med freestyle på et alternativt plan i tillegg.

HTM versus freestyle

Freestyle er ikke Heelwork To Music. HTM er ikke det samme som freestyle. Dette ER to atskilte grener i Norge, Sverige og Danmark. Når vi utarbeidet vårt regelverk, valgte vi å følge danskene i størst mulig grad, siden de hadde mest erfaring med et regelverk som fungerte bra, som var gjennomprøvet på mange ekvipasjer. Danmark har hele tiden skilt på freestyle og HTM, det gjorde ikke Sverige før, heller ikke vi. Fra og med iår har svenskene endret sitt regelverk slik at det er mer likt det danske og norske. De har som oss, inkludert HTM. Vi håper at flere og flere norske utøvere vil bli interessert i denne grenen av kreativ lydighet til musikk, dogdancing, da det kan være riktig flott å se på et godt koreografert HTM-program. En oppmerksom og nær hund som beveger seg i de godkjente fotposisjonene KAN være et flott skue. Særlig hvis man i tillegg fortolker musikken - da ER det mulig å oppnå den fine flyten som gjør at hund og fører går opp i en høyere helhet også i HTM. Bare husk at i et HTM-program så er det IKKE spektakulære freestyleøvelser som skal være dominerende (gjem de til freestyle'n!!) - det MÅ være det flotte fotarbeidet vi husker, etter å ha sett et HTM-program. Men, hvis triksene inkorporeres slik at de passer til musikken og ikke tar fokus vekk fra minstekravet om 75% fotarbeide, så kan det være optimalt, som dette programmet! En viktig konsekvens ved at vi har skilt tydelig på de to grenene, er at vi helst ikke vil se for mye HTM/fot i et freestyleprogram. Det vil nok være en utfordring for de som skal lage sitt aller første freestyleprogram - hvor skal hunden være når den skal bevege seg fra et punkt til et annet? Jo, helst hvor som helst ENN i fot: følge på en armelengdes avstand, rundt, foran, bak eller i samspill med fører, på kreative måter. Litt fot er selvsagt ok. Utfordringer både i HTM og freestyle altså. HTM er altså disse posisjonene: (takk, Emmy og Helle for fin HTM-film:)

Hunden med høyre skulder ved førers venstre ben (venstre fot)
Hunden med venstre skulder ved førers høyre ben (høyre fot)
Hunden foran fører med høyre side mot fører (høyre skulder ved høyre kne)
Hunden foran fører med venstre side mot fører (venstre skulder ved venstre kne)
Hunden bak fører med høyre side mot fører (høyre skulder ved venstre knehase)
Hunden bak fører med venstre side mot fører (venstre skulder ved høyre knehase)
Hunden med høyre skulder ved førers høyre ben med ansiktet i motsatt retning av fører
Hunden med venstre skulder ved førers venstre ben med ansiktet i motsatt retning av fører
Hunden mellom førers ben med front samme vei som fører
Hunden mellom førers ben med front motsatt vei av fører

Snørekjøringa si

Snø og hund kan være veldig moro. Tenk, at jeg ikke har gjort dette på så veldig mange år, og selv om det ikke var jeg som hang bak Khan i tauet idag, så følte jeg stolthet over at min eplekjekke hund var såå flink til å løpe foran, til å trekke, til å lytte, til å vente, til å kose seg og faktisk springe framover vekk fra meg! Dessuten kan jeg så absolutt glede meg over andres gledesutbrudd. Moro! Jeg holdt mye på med snørekjøring for ehhh – 30-40 år siden - HAHA! Og i dag, med temperatur på minus 6 – så var det perfekte forhold for skitur Tosebygda rundt. Eva, vår spreke hundevenninne og gjest hadde både ski og stål i bein og armer, må vite, og selv har jeg jo el.scooter, så her fins utstyr for ethvert behov. For jeg må ut, bare må ut. Til vanlig, når Khan får selen på og vi drar av sted ”på vår måte”, kan jeg styre hvor mye han skal trekke, og hvor han skal gå, kun med ord. Fantastisk. Og det beste er at han traver. Og at han sitter på kommando ved behov. Et geni.. På denne måten har han fått daglige joggeturer som aldri før, og det kjennes som om våre hverdager er blitt tilført noe som vi har savnet lenge. Og så flink som han er til å gå foran, var det i dag fristende å la han trekke Eva litt på ski. Du store for en artig opplevelse vi fikk, med enkel mestring og stor glede. Ja, Eva inspirerer meg alltid med sin trillende latter, og både Knerten, Khan og vi to delte gleden over å være ute sammen - gøy på landet! Det ble Khan som bestemte farten i dag og Eva måtte tilpasse seg så godt hun kunne – noe hun klarte med glans, for ikke å si med stil. Denne lille filmsnutten er for meg et perfekt eksempel på hvor mye moro vi kan ha ved å tenke alternativt i forhold til hva vi vanligvis driver med av hundeaktiviteter. Enkel moro. Det er som sagt maaange år siden jeg snørekjørte med min golden retriever, så lykkelig, så lykkelig og det er 20-30 år siden jeg red omkring og var indianer eller snørekjørte med hest mens min hund sprang ved siden av. I dag tenker jeg på å skaffe meg en "springer" til el.scooteren min! Haha – el.scooter lissom, men sånn er det bare.

Det som har fungert best for joggingen til Khan og meg hittil, er at han springer foran inntil kanten på skogsbilveiene. Jeg bruker en to-tre meters strikkline som jeg holder i venstre hånd. Khan synes visst at denne joggingen er en passende intens og artig treningsform, siden han ellers ikke får tatt seg så mye ut. Så er det mitt ansvar å passe på at han ikke blir for varm eller stresset. Jeg gir meg før han vil gi seg, jeg kjører litt saktere enn han selv ønsker å løpe og jeg vurderer å kjøpe potesokker. Jeg synes vi mestrer dette sånn akkurat passe. Til sommeren skal vi se om vi kan få kombinert scooterkjøring med svømming, det tror jeg vil være ideelt for Khan slik at han får kjølt seg ned – han har nemlig oppdaget gleden ved vann! Jeg gjør et poeng av at han skal springe på myk grunn og ikke i varme, heller ikke på farlige steder. Dette er ikke noe problem nå i januar, her er det kuldegrader så det holder, stille og rolig, myk snø og i dag var det skikkelig deilig å være ut på tur. Særlig fordi jeg ikke ble så sliten, mens Khan, han ble litt sliten, og Eva og Knerten ble slitne, men alle er veldig, veldig glade! Ja, det var snø-rekjøringa si det, tenker jeg. Takk for besøket, takk for underholdninga og takk for latteren!

og vinter 2011

Khan og jeg freser rundt i snø og hvite landskap, søkende etter deilige øyeblikk hvor vi føler oss frie og samkjørte. Vi står støtt og godt på snø, men vi sklir på marmorgulv, vi har hjerte til den ensomme ulv. Det er alltid lys fra vinterhimmelen! Hvileløst på vandring, vi setter våre spor, der vi løper i hvite landskap mens natta faller på, månen farger alle skygger blå... Yess!

På humpete vei

Jeg har alltid valgt å gå den krunglete, litt humpete veien i livet. Alltid utenfor den opptråkkede sti, vekk fra de vanlige, rette gatene, ja, der trivdes jeg best, sammen med mine hunder. Ofte fant jeg noe jeg ikke visste at jeg søkte nettopp der, jeg fant også noe jeg kunne vært foruten. Dette er liksom litt beskrivende for mitt liv, og det har vært verdt det. (Hvordan kunne jeg sagt noe annet?) Jeg synes jeg har fått med meg nyttig læring, mange erfaringer, selvom det også har vært vanskelig. For jeg har som regel sagt JA når jeg har blitt spurt om å gjøre noe, bidra med noe som jeg kan. JA, jeg har vært flink til å skaffe meg masse erfaringer! Men denne litt humpete livets vei var også ekstra slitsom, det var neimen ikke "flaks" at det gikk bra. Så fikk jeg en ødeleggende sykdom, og i forhold til hunder så fikk jeg de litt krevende, heftige eller veldig vàre typene. Det er mange år siden jeg hadde en hund som selvfølgelig fungerte overalt. Kanskje det var Easy, i årene 1995-2004? Men hun var heller ikke helt enkel, jeg vedder på at hun hadde ADHD eller MBD.. Det er mange år siden jeg ikke måtte ha ett øye på hver finger når jeg var et sted med min hund, lenge siden jeg kunne slappe av når min hund var tilstede. Brakar var et kapittel for seg. (Men, Proffen, han er en problemfri hund:) Heller ikke med Khan kan jeg slappe av, men må ha med meg hue (og hjertet), kjenne til hans gode og svake sider og ta forholdsregler - det gjør jeg, har lært at jeg må, det ligger i min natur. Men ha! - på tur med ny doning, Breeze kan jeg slappe av, kjenne at hjerterytmen daler, pulsen synker. Ja, den totale glede, lykkefølelse faktisk. Frihetsfølelse og glede over Khan sitt jevne, fine trav der han springer som en flink-flink trekkhund - hehe særlig - men herlig er det, og han passerer de fleste hunder og mennesker på strak pote, så det er en sann fryd. Når det gjelder trening mer på det mentale plan, rettet mot freestyle, så er vi fortsatt på en slags humpete vei, og vi får ikke trent på alt som trengs. Siden jeg mangler krefter til å sette meg i bil og kjøre på trening sammen med andre - så må jeg gjøre noen skippertak istedet. (Og så blir jeg alltid glad når noen vil komme hit å trene!) Derfor var nylig Khan, jeg og vår tapre sjåfør på treningstur til Kungsör - 35 mil fra Trøgstad, et stykke inn i Sverige. I snøkaoset brukte vi 6 timer hjem. Men, jeg må bare gjøre det. Hadde booket to timers couching med Maria Hagstrøm. Hun gjør meg godt, hennes tilbakemeldinger gir meg stor inspirasjon til å orke å fortsette med dette som jeg elsker - freestyle. Det er tungt, fordi min totale kraft er svekket, på denne min humpete vei. Jeg klarer altså ikke å trene overalt, på de vanlige treningsstedene, heller ikke vil jeg utsette Khan for hvilken som helst setting. Men du store, for en flink, flott og glad hund Khan er når forholdene er ok for oss. Da er han rolig og kraftfull. Jeg også. Khan leser mine tanker og gjør som jeg tenker i mang en sammenheng. Min jobb dreier seg om å få fram ro og kraft i rett balanse, og igår var Khan bedre balansert enn på flere måneder. Vi ble jo "satt på pause" et par måneder før jul, og har gjort "ingenting". Det har vært tungt og trist. Ærlig talt, så trodde jeg at alt var over. Men, på den veien jeg er, kan alt skje. Hvis en iverksetter de rette tiltakene og viser en smule tålmodighet, så kan drømmer bli virkelige, igjen. Jeg vet bare ikke hvor lang tid det vil ta. Det spiller ingen rolle så lenge vi vet at vi er på rett vei, humper eller ei.