Førti ti

måå bare si det, for det føles underlig..... om nøyaktig èn måned idag fyller jeg førti ti år! Og så ung og vakker!? Skjønnhet kommer jo innenifra - typisk meg å bli født på vranga. Men ekte skjønnhet har vel ingen alder, he? Jeg tenker det blir en morsom bursdagsfeiring i alle fall jeg, alder til tross - eller pga alder? I tillegg til noen stakar hundeløse mennesker har jeg invitert 15 hunder og to hundespann. Det blir fint.
Gratulerer med siste måned som noen og førr kjære meg

Khan er vakker synes jeg

.... og har store hårtufser bak øra


hva vil det føre til....



Han er usedvanlig flink
til å være kuul og søt
og til å klappe med tenna

Treiging

Blodpudding under neglene er ekkelt. Pølselukt av fingrer og syltefett på hendene likeså. Men det og stadig være opptatt med å kutte opp små godbiter for diverse trening hører med som naturlig ingredienser i mitt liv. Det er et positivt signal. Litt dumt at jeg glemmer å vaske hendene før jeg inntar sofaen for å slappe av med hakketøyet mitt (skal hakke et sengeteppe for det er så lett at jeg slipper og tenke). Jeg innser at jeg både er lat og likeglad for tiden. De siste to ukene har vært usedvanlig triste og treige. Kanskje bortsett fra noen morsomme timer den formiddagen da ukebladet Hjemmet var på besøk? De vil lage en artikkel om meg, freestyle og MS. Ellers veldig lite krefter her, jeg strever med å være snill og grei. Ting går langsomt. Noe som er artig er samværet med Khan som er en godgutt som krever action daglig. Sjekk for eksempel denne linken til en liten film jeg la på You Tube. Da kan du se hvordan vi får tiden til å gå ;o) http://www.youtube.com/watch?v=HAKCqJq_MMk Men jeg har vært i Spydeberg Ridehus og trent i to timer idag. Tre hunder trente jeg, for tenk. Det er positivt. Oppmuntrende å treffe Eva, Vivi, Ann, Iren, Yvonne og Anne og hundene. En positiv gjeng å være sammen med. Glad vi har leid dette ridehuset nå som det pøser og blåser hele tia. Brakar er engstelig når vind og regn pisker mot vinduet. Hvis vi av og til rekker ut en liten tur mens det er opphold, setter han seg ned for å scanne lufta for farlige vibrasjoner. Men han syntes det var topp i ridehuset, der var det nærmest værsikkert. Kan nok ikke pensjonere denne karen riktig enda, så vi burde gjøre noe mer. Men hva? Ble jo veldig inspirert etter at det gikk såpass bra på MyDog08 - selvom vi burde ha vunnet fordi vi var "simply the best" og bare ble nr. 4, så er jeg strålende fornøyd med alle de positive tilbakemeldingene vi fikk, også fra dommerne. Fikk til og med trøst, var jo litt lei meg. Hadde jeg hørt at musikken hadde startet, så hadde jeg ikke behøvd å droppe slalåmen som gjorde at vi fikk 0 poeng på obligatoriske øvelser, (topp poeng for alt annet). Brakar var superduper. Men dette er "lenge siden" - nå er det framover - må tenke framover med forventninger...

Minnene

Ta det med deg!
Det minste av grønt som har hendt deg
kan redde livet ditt en dag
i vinterlandet.
Et strå bare,
et eneste blakt lite strå
fra sommeren ifjor
frosset fast i fonna,
kan hindre skredets
tusen drepende tonn i
å styrte utfor.

Hans Børli

Ellen's Vetle

For mange år siden begynte jeg på på kurs med min hoppende glade flat Easy. Dette kurset og alle andre kurs i tiden som fulgte førte med seg store endringer i mitt aktive hundeliv såvel som privat. Her møtte jeg to som skulle komme til å bety mye for meg. Vi opplevde mye gøy sammen, Ellen og Vetle, Easy og jeg før tervisene Morten og Brakar kom sterkt inn i våre liv. Jeg vil aldri glemme den vakre måten Elllen & Vetle kommuniserte på; denne nesten ordløse samtalen mellom to som sto hverandre svært nær gjorde dypt og varig inntrykk på meg. Denne likeverdigheten og dype forståelsen har jeg aldri senere opplevd mellom hund og menneske - av Ellen og Vetle har jeg lært det vesentligste når det gjelder ekthet og en dypere forståelse av hva en hund er og hvordan vi skal oppføre oss overfor hunder. De to lykkes i å ha et dypt og inderlig forhold, som var helt unikt. Vetle har en stor plass også i mitt hjerte. Vi bodde sammen i en viktig og vanskelig periode og da var jeg så heldig at jeg ble bedre kjent med denne flotte og ekte hunden. Her er en artikkel jeg skrev for mange år siden:
"Vetle og jeg er enige. Om at jeg nesten er sjefen. Og at han nesten er sjefen. Dette vises på flere måter og jeg har lært mye av han. Når jeg en sjelden gang har noe som han liker særlig godt, for eksempel vaffel, kylling eller en god brødskive er han der med øynene sine. Han er utstyrt med en syvende sans og oppfatter de minste tegn og varsler om noe som muligens kan påvirke han. Jeg vet at han vet at han må få en bit. Jeg klarer ikke og ikke la han få. Derimot bruker jeg anledningen til å markere min rolle som nesten sjef; han må hoppe opp på kjøkkenbenken for å hente godsakene selv og han må spørre om lov. Dette er en lek som gjør livet verdt å leve. Dette gjør han med elegant forsiktighet. Videre strategi funker også bra; han forsyner seg pent og opptrer svært høflig mot meg. Vi holder hverandre fornøyde fordi det lønner seg for begge. Hadde han stormet fram, ville jeg greid å overse selv han. Ofte - når verden tar feil og jeg har rett - tar jeg med hundene til skogen. Når Vetle skal være med går han alltid rett ut - uten å spørre meg om lov. Og jeg roper han alltid inn igjen. Han vet at han skal vente på tillatelse, han vet også at jeg kaller han tilbake, men han bare glemmer seg. Fordi han er nesten sjef – og jeg er nesten sjef. Jeg må flire – han er så lur, men likevel lett å gjennomskue. Så er vi ute av døra alle sammen; Brakar, Morten og Easy slippes ut etter min avgjørelse, det går bra for de er ikke nesten sjefer. Det samme gjentar seg ut av porten – Vetle sniker seg fram. Jeg trekker på smilebåndet og kaller han tilbake. Siden han nesten er sjefen, viser jeg han respekt og sier raskt ”vær så god” - og borte er han. Det neste jeg hører er voldsom knurring og herjing nede i skogkanten der han angriper et buskete tre med slik glød og iver at enhver kamphund ville skjelve i leppa av skrekk. Ja, tanken har falt meg inn at det er meg han dreper. De andre hundene går pent hos meg. Brakar vil gjerne la seg imponere av Vetles buskangrep, mens Morten avholder seg fra sånt. Easy vil kun hoppe rett foran mine ben i tilfelle det får meg til å gi henne en godbit. Vel, så er vi i skogen igjen. Nysnø over grønne grener, berg og daler – Østmarka er spennende kupert. Vi trekker oss ned i den vanskeligste dalen der ingen andre går. ”Fri!” Èn etter èn får hundene løpe. Vetles strategi er alltid å gjøre det han har lyst til. Han ser aldri etter hva de andre i flokken gjør. Bortsett fra hvis det er en flekk han overså i farta og blir gjort oppmerksom på av gutta Morten og Brakar; da er han bort om for å markere høyest. Greit – jeg føler ikke behov for noe markering og vandrer rolig videre litt utenfor stien. Og det er her jeg egentlig er ute å kjøre – for maken til kroppsbeherskelse Vetle og Gutta viser der de farer gjennom terrenget som var det en rett slette, kan jeg ikke konkurrere med. Her er jeg igjen kun en nesten sjef. Men ved neste angrep på en busk trår jeg til; ”Ssssss” (sstopp!) og Vetle respekterer dette stoppetiltaket og lille markering med rask tilbaketrekking fra busken. No problem. Det viktigste er ikke å være sjef, men å opptre som en. Det dreier seg om og ta og gi. Jeg kan trå til for å fjerne mulighetene for ytterligere stress ved å kontrollere atferden ved hjelp av lydighet. Puh – det er godt vi er enige her. Vetle har ikke noe problem med å høre på meg. Han stopper ofte og ser hvor jeg går. Imponerende, syns jeg og greit gjort. Men det er ikke greit gjort; Vetle vil være sammen med meg og flokken. Han velger det selv fordi hans strategi er å gjøre det han har lyst til innenfor hans behov for også å være lydig. Han ønsker å være sammen med oss – en ære. Oppslukt av min egen tankeflukt holder jeg alltid et øye med hundene. Jeg observerer Vetles tempo, koordinering av bevegelser, selvbeherskelse og lederskapsstrategi med stor interesse. Han har en høne å plukke med Brakar og markerer seg i flokken ved hjelp av reiste ører, høy hale, tungespiss ut, blikket fast og direkte og smygende bevegelser for å holde guttungen lenger unna. Det funker trass i knurrende motvilje fra Brakar. Imponerende hvor mye Vetle tåler fra ungdommen som prøver seg. Han styrer med sikker og svært tålmodig pote, uten en lyd, uten aggresjon – det er den andre som blir høylydt. Da går det 3 sekunder i et raskt utfall og rangen er klargjort. Hadde det derimot vært en utenforstående hadde saken vært annerledes. Vi er vel alle mer tolerante overfor flokkmedlemmer. Så mye vi kan lære ved å se på hundene! De klarer å være på en slik måte at hele flokken føler seg vell, for hver og en blir akseptert. Alle er viktige selv om de til tider gjør små feil. Ingen blir skadet eller utstøtt av den grunn, for prøving og feiling er en vesentlig del av det å eksistere. Den tålmodighet og toleranse Vetle viser, gjør meg ydmyk og glad på en gang – og takknemlig.

Døden kan flamme som kornmo; klarere ser vi enn før hvert liv i dens hvite smerte: det er de beste som dør! (Nordahl Grieg)

MyDog 07 og 08

I fjor ble Ellen & Morten, jeg & Brakar nr. 2 i parklasse i Sveriges første offisielle freestylekonkurranse i Gøteborg. Jeg synes det er utrolig trist at ikke Morten fortsatt er blant oss - da kunne vi ha stilt som par også iår. Istedet må Brakar og jeg ha det gøy alene. Vi danser selvsagt med glede, men tankene går likevel til Ellen i slike situasjoner. Heldigvis viser min kule Khan og unge Mister BIR Frikk garantert også gode dansetakter, så bare vent - kanskje et nytt tervispar skrider ut på dansegulvet før vi vet ordet av det? Det var uansett moro i fjor til tross for praktiske utfordringer. Vi leide en kjekk liten leilighet i et hus i nærheten og iår skal vi gjøre det samme. Ifjor måtte Ellen springe fram og tilbake mellom bilen og Svenska Mässan med hundene for at jeg skulle spare mine ben som ikke klare både å gå laaangt og danse - jeg hadde ikke klart det uten henne. I år blir Mami og Per Ole med for å hjelpe til med bl.a. Khan og Proffen (heldige meg!) Jeg har mer enn nok med Brakar og å stå på egne bein. Brakar er ikke alltid enkel å håndtere i slike settinger, da han av og til finner ut at gulvet og trappene er farlige. I tillegg så er det denne frykten for skumle "drønn". Jeg må bruke god tid og være både smartere og kjappere enn han. Det er en sann utfordring som setter meg på prøve mang en gang. Men til tross for dette, så elsker jo både Brakar og jeg å vise freestyle når vi endelig er ute på gulvet, og jeg er glad for å få anledning til å prøve Dovregubben programmet vårt i en offisiell konkurranse. Jeg har til og med kjøpt en "trollparykk" for anledningen, den har jeg pyntet med granbar og filler - svenskene liker nemlig å gjøre mer ut av førers antrekk. Selv er jeg veldig oppmerksom på at fører ikke skal ha så spesielt antrekk at hunden blekner. Hunden ER stjerna! Men jeg tror ingenting jeg gjør eller har på meg kan få bombastiske, tilstedeværende Brakar til å blekne, så parykk skal bli. Vi tar sjansen - så lenge Brakar er trygg og glad der inne har jeg alt å vinne uansett hvordan det måtte gå. I fjor var det Lydia Benson med golden retriever Jim som vant individuell klasse, og hun hadde et forrykende godt show! En utfordring på My Dog er disse svære søylene som står på arenaen, og som vi må gå mellom og unngå å sende hundene mot. Iår er jeg mer forberedt, men er Brakar? Jeg har ikke trent spesielt på ikke-gå-rundt-søyle, men jeg har trent på gå rundt stubben, også med masse forstyrrelser. Håper vi begge ignorerer søylene. Så i morgen tidlig drar vi og håper det beste. Freestyle sammen med Brakar er det artigste jeg gjør og vi gleder oss. Kong Brakar ligger her og lader opp, nyblåst og vakker. Vi er klare for å gi vårt aller beste - "break a leg"..

Nyttårsaften

Min kjære snille Per Ole (med god hjelp av Proffen;o) ordnet det fint til i lavvoen igår kveld. Det så dårlig ut tidligere på dagen, da P.O. er allergisk mot hunder (yepp, virkelig) og var ganske så elendig etter å ha vært i Letohallen igår. Jeg grudde meg som vanlig til nyttårsaften, og stemningen var heller laber og anspent hele dagen. Brakar var jo overfølsom for alle lyder og jeg måtte holde Khan atskilt fra han. Heldigvis har vi flere bygninger som egner seg for en hund eller to, og en fin kjeller for en ikke-bra-kar, så det gikk da ganske bra. Jeg klarte og lose Brakar ned i kjelleren etter en runde med panikk for å rømme unna dette "noe". Så resten av kvelden var rolig og dermed perfekt for vår del - selv Brakar fant roen nede i "hulen" sin. (Jeg kan titte på han gjennom et lite vindu:) Med Khan var det en helt annen sak; han løp rundt på plenen med en eske og hadde det moro mens det smalt i det fjerne hele dagen. Da vi "flyttet" ut i lavvoen seint på kvelden, satt vi stille og fredelig ved bålet, P.O., Proffen, Khan og meg.
Tankene gikk selvsagt til Brakar som var så redd for slike fæle lyder at han ikke kunne være sammen med oss, vi er absolutt lykkeligst når alle dyra er glade og sammen med oss. Men det viktigste var at han hadde fred med seg selv, stakar'n. Khan hadde også fred med seg selv der han lå og døste på teppet sitt ved bålets kant. Han lyttet litt når det smalt som værst, men siden lydene var langt borte (veldig mye bråk i år synes jeg) berørte det han ikke. Han var mer opptatt av våre pølser (som jeg forøvrig ga han etter hvert smell...) Og det hele endte i en fin, stille stund med levende flammer og trestubber som perfekt scene for refleksjoner ved årsskifte. Brakar og Khan har dessuten startet 2008 med Å LEKE i haven- ja dette lover godt! Godt nyttår!