Det lille lyset

Det lille lyset, ditt eget brennende sinn, blender deg; Den som går med løkt i mørket, ser ikke stjernene.

(H.B.)

Vi Khan freestyle

"Styrken - den virkelige styrke - har i si hand en stav som heter svakhet. Den dagen styrken glemmer å stø seg til denne seljestaven, da snubler den i en kingeltråd og brekker lårhalsen". (H.B.)

Sorgterapi

Takk, tusen takk for uttrykt medfølelse i sorgen over Brakar. Om ingen kan bringe han tilbake til meg, om ingen kan gjenopprette vårt sterke bånd, om ingen kan si noe for å fjerne klumpen i halsen, om ingen kan fjerne sorgen, så har jeg lest og verdsatt alle kommentarer, mailer og hilsener. Ordene har fått meg til å gråte voldsomt, igjen og igjen. Men det har hjulpet. Takk - tusen takk til alle ukjente og kjente venner av Brakar.
Alle hunder er spesielle, og vi elsker dem alle. Brakar var spesiell. Han var en av disse hundene man alltid måtte se på når han var der. Blikket ble sugd mot han. Han hadde stor tiltrekningskraft på mennesker. Han hadde stor kraft samtidig som han også var skjør på sitt vis. Han klarte å prestere og vise sine ferdigheter, uansett. Jeg var enormt stolt av Brakar. Han var vennlig, vakker og flink. Han brakk benet som 10-åring og sprang i skogen med benet avstivet. Som om et brukket ben skulle stoppe han i noe han ville. Heller ikke fobien stoppet han når han ville jobbe med meg i et knøttelite TV-studio, i eliteringen i Bengtsfors, i Vikingskip eller andre små og store arenaer. Jeg vil aldri, aldri glemme disse stundene. Ei heller hverdagene alene hjemme, sammen i vår lille flokk. Det var flest hverdager, og vi var alltid sammen. Han var grådig, Brakar, grådig på livet, grådig på godbitene. Jeg klarte aldri å la være å gi Brakar det han ville ha. Jeg synes alltid han fortjente det. Han hadde meg som fanget. I sitt liv var han mest venn med flatten Easy og katten Ask. Rørende. Du store verden så mange minner jeg sitter igjen med. De skal bli gode å ha når følelse av tomhet og sorg slipper taket.
Brakar er borte. Jeg kan ikke se han, kan ikke kjenne den nydelige pelsen, kan ikke le av han når han insisterer på å trene. Likevel er han tilstedet. Kraften hans har tatt bolig i mitt indre og har blitt til en trekant av sorg som dreier sakte rundt med spisse tagger. Av og til overmanner smerten meg og tårer renner fritt. Andre ganger er den lenger unna. Som i helgen, da jeg var dommer på freestylekonkurranse i regi av freestyleforeningen. Se et av programmene her:
http://www.youtube.com/watch?v=fXrk5rcuulw&feature=related
Gleden over å se på freestyleekvipasjene overskygget en liten stund de tunge følelsene. Freestyle er fin sorgterapi. Men her hjemme er Brakar i sofaen i stua, han sitter ved siden av kjøkkenbordet, han går klistret ved min venstre fot og han ser på meg med hodet på skakke. De siste dagene før 28. mai ble også minnerike. Vi fikk oss noen timer alene i skogen bak huset. Bare han og jeg. Vi delte matpakke og eple. Brakar tuslet bak meg. Han vek aldri unna. Jeg fotograferte naturens skjønnhet. Brakar gikk rolig fram til en stor rot og snudde seg mot meg. Så på meg lenge, stille. Det ble det siste bildet. Jeg ville ikke ta flere bilder av han, tenkte det ville bli for vondt, men han stilte seg opp der for meg, en siste gang. Han insisterte – kanskje det var hans farvel?
Brakar sovnet fredelig inn hjemme. Jeg har aldri sett han gi seg så totalt over til hvilen. Så sliten han må ha vært. Akkurat da følte jeg at døden ble en befrier fra fobiens klamme klør. Han skulle slippe å oppleve mer regn og vind mot husveggen. Evig eies kun det tapte, diamanter og stjerner på himmelen varer evig. Brakar er en stjerne i døden, som i livet. Han har blitt til en skatt, en evig skatt. Dansen skal gå videre så snart Khan og jeg finner oss selv. Vi skal fortsette på den veien vår store helt vandret. Han var sannerlig en bra kar. Jeg takker høyt og inderlig for alt han lærte meg og alt han ga, til meg og til dere. ”fri, Brakar – friii”

Brakar, farvel

Jeg elsker deg høyere enn himmelen, Brakar - min aller, aller beste venn

Don't worry, be happy

I think we are drawn to dogs because they are the uninhibited creatures we might be if we weren't certain we knew better. They fight for honor at the first challenge, make love with no moral restraint, and they do not for all their marvellous instincts appear to know about death. Being such wonderfully uncomplicated beings, they need us to do their worrying.(Georg Bird Evans)

Shapet bobleblåsing

Jeg har brukt et par rolige dager til rolig trening. Prøvde dette med Proffen først, da brukte jeg gjennomsiktig target nedi tom vannskål først. Så fylte jeg på mer og mer vann.. Med Khan ble det ren shaping med full bolle, og vi kom likevel først i mål. Fin øvelse til å trene timing og konsentrasjon på.

Mørke øyne med visdom i

Hun skrev Arvesynd, tidenes største norske serie, og idag skjer norgeshistoriens største lansering noensinne, av en ny norsk bokserie. Slike serier er ikke noe for meg, men forfatteren er et menneske jeg har stor respekt for, og er glad i. Jeg ønsker henne alt godt og lykke til med Morshjerte. Anne-Lise Boge, min gode, gamle hundevenn og forbilde helt siden 1971. Den gang hjalp hun meg med min aller første hund, golden retrieveren Tajan. Han ble en fantastisk flott kamerat i over 13 år, og starten på mitt lange liv med hunder. Anne-Lise skrev et dikt som jeg satte stor pris på i ungdomstia, jeg husker diktet utenat og synes fortsatt det er rørende:

Mørke øyne med visdom i... en hale som vifter at du er blid... Silkebløt gullpels i lampens skinn - tenk hvilken rikdom at du er min... Min hund. Du kan smile - du kan le... du har et hjerte av gull et sted... din labb - ditt hode på mitt kne forteller meg jo nettopp det... Min hund. Om alle forlot meg - jeg vet du ble... din uselviskhet forteller meg det. Du kan ikke lese - det jeg vet... men etter Skriftens ord er det kjærlighet. Min hund. Du kan dra mine tanker fra hverdagens jag... du kan rense mitt hjerte fra sinne og nag. Jeg blir ydmyk av din hengivenhet - dypt gjengjeldt er din kjærlighet.... Min hund.