Freestylekonkurranse i regn

Jeg er imponert over innsatsen til de glade swingende svanser under konkurransen på Rosenholm igår. 8 våte ekvipasjer stillte i konkurranseklasse og 5 i oppvisningsklasse til tross for regnvær. Det var også et oppmuntrende publikum tilstede og disse fortjener virkelig takk - det blir nemlig ikke mye til freestyle uten et publikum! Men siden jeg er langt mer pysete og "væravhengig" nå enn for få år siden, så tillater jeg meg å nevne det, nærmest for å overbevise meg selv om at det fortsatt ikke finnes dårlig vær; Brakar og jeg gjorde faktisk vår beste konkurranse i lydighet Elite i langt verre regnvær enn igår. Vi fikk full pott gjennom alle øvelser bortsett fra litt trekk da han en gang rista sin søkkvåte pels. Jeg "dynka" Brakar på forhånd så han skulle habitueres til vannet, så regnet betydde ingenting for han da vi var i ringen. Likevel, jeg synes det var godt gjort av disse freske ferske freestyleekvipasjer å stille i konkurranse i regnet. Det var ingen sak for min del, jeg satt godt beskyttet under et telt og var dommer, se bilder som Jane har tatt, og lagt ut her: http://s106.photobucket.com/albums/m271/janeogsnorre/freestylekonkurranse/?start=all
Jeg mener det er litt forskjell på å være i kunstnerisk "mood" som ønskes i freestyle, hvor man skal prøve å vise "groove, goof og feeling" i øsende regnvær, og på å bli kommandert rundt stiv og strunk på en lydighetsbane uten å skulle improvisere eller være kreativ. (Skjønner du hvorfor jeg liker freestyle best? Det er rett og slett moro å få lov å være kreativ, leken og spontan!) Vel, min gamle, gode venninne Brit, fra Klemetsrud hadde en fantastisk god evne til nettopp slik spontanitet og lekenhet igår, og jeg er imponert av innsatsviljen og positiviteten til Lisbet med Becky. Ellers har vi Eva og Knerten som er mine favoritter - denne gang ble de også tildelt premie for "beste rekrutt" i oppvisningsklasse. Ikke dårlig, Eva - og vi la merke til Knerten's glade hale og baklengs rundt! Vinner ble Hanna med Priscilla, som klart viste best freestyle og som dessuten var den som modig vandret rundt i regnværet i et gjennomtenkt antrekk, en viktig del av freestyle. Alle hadde det mer eller mindre moro igår, jeg sier mindre fordi noen hunder tydelig vegret seg mot lyder, regn osv. Men de fleste hadde en fin stund med en dansende hund og selvom nivået på freestyle ikke er høyt i Norge, så er vi i alle fall godt i gang og mange har absolutt et potensiale! Det gjelder å våge å gi av seg selv. Og det gjelder å lære seg kunsten å trene hund positivt og effektivt slik at hundene ikke behøver å få trekk pga dårlig grunntrening og motivasjon, som for eksempel dårlig utholdenhet på kontakt. Jeg har filmet konkurransen og skal titte nærmere på den om en ukes tid - først skal jeg nemlig på digitalt fotokurs i Trøndelag en hel uke - vi drar i morgen tidlig. Hundene blir med, jeg skal trene med Brakar på fritida og jeg gleder meg til å lære mer om fotografering og bildebehandling. Utrolig gøy å drive med hund - det inkluderer jo også å fotografere og filme dem i alle mulige og umulige situasjoner. Sånn ca. 24 timer i døgnet er passe - eller hva?

Trening av egne bevegelser

I går var min gode venninne og skuespiller Mami hos meg. Hun hjalp meg å trene bevegelser og detaljer i ny koreografi på en herlig nyklippet plen i skogkanten. Jeg får ikke mitt høyre bein til å samarbeide pga parese, så det er viktig å finne en måte å gå på som jeg klarer likevel. Som vanlig vil Ask være med når musikken kommer på. Han er en sann plage som instendig ber om å bli trent :o) Jeg belønner han for å sitte rolig på stubben - det går bra selvom det kan bli litt vel mye å tenke på for meg, på en gang. Og det blir litt vokting av godbiter som ligger på et bord like ved - Brakar vil ikke dele med Ask, han vil ha alle selv. (Grådig!) Idag har det vært mest jobbing uten Brakar. Som alltid, riktig bruk av armer og hender er veldig viktig i forhold til "dansen" og jeg prøver å bevege meg på en bestemt måte i henhold til tema. Denne låta er spesiell og krever mye jobbing uten hunder. Både Ellen og jeg har lært utrolig mye av å jobbe seriøst med freestyle på denne måten. (Dette er en ny pardans). Vi blir veldig bevisste på hva som virkelig betyr noe - det er slett ikke bare om å gjøre at hunden gjør flest mulige "triks" - så langt der ifra! Og det er ikke om å gjøre og alltid være elegant heller heldigvis. Det som er sikkert, er at når man lager en koreografi må man gå inn i musikken og temaet, man må faktisk ikke SPILLE en rolle, men tvert imot BLI en del av temaet - vel og merke om en klarer. Det er dette som krever innsats, det er dette som er utfordrende og moro. Våger man ikke å leke, slå ut håret og gi av seg selv, kommer man til kort i freestyle - det er tydelig når man lykkes og når man føler og uttrykker for mange begrensninger. Man skal skape en helhet og det er viktig å tilpasse alle bevegelser (og posisjoner) til musikkens form og stil. Vi har alt fått oppdrag for å vise fram denne dansen, og siden vi skal på tre ukers ferie i juli er det ikke for mange treningsmuligheter... Men det er mye "generaliseringsarbeid" vi kan gjøre med hver vår hund. Og så er det om å gjøre å bli enige om koreografien - det er så mange muligheter og ingen selvfølge og klart tenke seg hva som blir best på alle måter for alle fire!! Jobben blir å utnytte vår kapasitet og styrke maksimalt, være glad for det vi får til, gi alt - rett og slett gjøre vårt beste og så håpe at det "holder" for litt underholdning . Sammen er vi nemlig fortsatt "the Dream Team" - ikke kjerringa med staven selvom det muuuligens kan se sånn ut.

Å bety noe betyr alt

Jeg er glad og føler ydmykhet når jeg får positive tilbakemeldinger på noe jeg gjør, er eller står for. Sånn er det antagelig for de fleste av oss. Men jeg sier det. Når jeg får meldinger og mailer fra fremmede eller ukjente venner som forstår, som ser, som deler og forteller litt fra sine liv med hunder eller sykdom, gleder og bekymringer, så betyr det mye - nesten alt for meg og jeg takker dere inderlig. Jeg setter pris på bekreftelser på at noe jeg selv føler jeg er blir verdsatt. Så enkle er vi mennesker. Så egoistiske. Jeg vil gjerne gi av meg selv, dele så mye som mulig med de som vil ha - hva har jeg egentlig? Gjennom mange år har jeg lært mye om personlig framgang og tilbakegang og om aktuelle og uaktuelle metoder for trening av hund - i det minste. Efaring gjør ikke klok, men god erfaring gir god læring og gjør kanskje også litt klok? Jeg har 35 års erfaring med hunder, men all den erfaringen har ikke betydd like mye. De siste 10-12 årene derimot, har lært meg mest om nettopp, hunder, atferd og læring. Jeg må prioritere mitt engasjement med hard hånd, for kraften strekker ikke til. Tid har jeg jo nok av. Jeg savner energi til å vise engasjement i flere leire, å spille på enda flere strenger. Men, det eneste jeg gjør idag, er å danse med min hund, skrive noen velvalgte ord, male farger på et hvitt lerret, hakke en vott, vest eller veske, spikke på en trebit, trå varsomt i gresset, se meg rundt, lytte, ta meg av noen nære ting, småting og bagateller i den store sammenheng. Det er så lite! Det ER det. Heller ikke kan jeg svømme naken rundt i en kald, deilig innsjø. Da blir jeg syk, syk i kjernen. Det er et savn, for jeg har alltid elsket å svømme og leke i vann, vannmann tross alt, og alltid mer under overflaten enn over. Så får jeg heller se på når Brakar og Morten bader! Være glad for andres framgang - det betyr også alt - jeg mener det.

Hyper og ro

YIHAA! Jeg har fått påvist en ny "sykdom"; hypertyreose (høyt stoffskifte) og uten medisinering er det duket for både hjerneslag og hjerteinfarkt - men herlighet, dette skal da ikke jeg ha!? Selvom dette passer utrolig dårlig sammen med MS, som ikke tåler det presset, det "kjøret" jeg bedriver... MS krever ro og energiøkonomisering for ikke å få attacks/schub som vil gjøre meg mer og mer handicappet. Hypertyreose er årsaken til min kroniske uro, rastløshet, konsentrasjonssvikt, varme/lys/lydintoleranse, irritabilitet m.m. Jeg har en forstørret skjoldbruskkjertel (struma) - men hva SKAL jeg med alt dette?? Jeg har ikke bedt om å få det! Må få medisiner straks slik at det blir en bedre balanse i kropp (og sjel). I helga har vi i alle fall vært ved Yddin/Beitostølen og kost oss i freden og roen. Vi lånte min venninne, Elisabeth Schaanning's laftete lille "Gjestebua" ved Gravfjellstølen i kanten av Jotunheimen - en sann drøm for en stresset sjel som meg, og Brakar og Proffen koste seg grenseløst. Kanskje vi kan dra en tur hit i ny og ne innimellom freestylekurs og -oppdrag? Jeg vet jeg trenger et sted som innbyr til å slappe av uten PC og aktivitetspress. Men jeg elsker også å trene freestyle - hvordan skal jeg kunne gjøre "ingenting"? Men på en plass som dette, hvor roen ER og jeg føler jeg ER tilstede i et liv 100 år tilbake i tid, så trives jeg godt. Jeg elsker å rusle rundt i lyngen og gjøre ingenting annet enn å se på hundene, lyset, fjellet og jeg tenker på hvor godt vi har det. Her er det solcellebelysning og vann i et oppkomme borti lyngen. Så lenge det er dyr og natur er det håp, og så lenge det er stille er det absolutt fantastisk og sjelebot. Her var det fint å lade opp sine batterier og etter denne helgen er jeg klar for mer freestyle igjen. Hyper eller rolig!

Lydighet òg

Tenk, det finnes noen potensielt gode klikkertrenere der ute. En av dem er Kim med Iron. Han jobber for tiden mye med kontakt + sine egne tekniske ferdigheter. Han har endel å lære i forhold til å bryte ned øvelsene i biter, små biter ;) og på å strukturere treningsøktene. Kim er utelukkende positiv og med ambisjoner innen konkurranselydighet. Jeg ser på det som en tillitserklæring å få lov å bidra litt med mine erfaringer med klikkertrening for lydighet, på hans vei mot konkurransearenaen. Det bringer fram endel minner for min egen del - fra den gang jeg strevde med å være stiv, strak og alvorlig i lydighet Elite... De siste årene har jeg istedet jobbet med å være mer bevegelig, i takt til musikken selv med en swingende Bra kar rundt bena og å smile under oppvisninger. Vel, alt hører med så lenge det er moro for hund og fører - og så lenge vi tar treningen seriøst. Det blir seriøs moro og det er bra på alle måter enten det gjelder konkurranselydighet eller freestyle..

Også denne gang

OGSÅ I KVELD (H. Børli)

Også i kveld
roper det bakom skogene.
Også i kveld
ligger noe våkent
og stirrer.
Jeg kan ikke nevne navn
på navnløst
- jeg har ikke de signedes munn –
men også i kveld
skinner det bakom skogene
i skjær av blod og fiol.
Alt det ensomt-vakre,
det heimløse
som ber om bolig
i mitt sinn,
i min sang.
Jeg hvisker i vinden
med lepper besmittet
av døde ord:
- Forlat oss vår skyld!
Jeg eier ikke et fredet sted i min sjel.......

Hva mer er å si - egentlig? Børli og bildet av alaskan husky, Che sier så himla mye. Og jeg orker knapt å åpne min munn. Det behøver jeg heller ikke. Idag er Dagen for hvile. Virkelig. Jeg visste at juni ville starte som et kanonskudd og hvis en selv praktisk talt er kanonkula, så vet en jo ikke om en overlever. Vel, det har gått bra så langt - ganske "kanon"! Også denne gang. Også i kveld. Til tross for blærekatarr og spasmer - på grunn av glede, vilje og støtte fra Per Ole, Ellen, Eva, Renate, Anki, Mami, Brakar.... Dommerseminar og freestylekurs 1.-3. juni med Emma & Frida fra Sverige var en knallsuksess og innebar stor innsats fra Ellen
Det var utrolig mange småting for "vertinnen" å ta tak i før, under og etterpå. Hun var nødt å brette opp armene - lederskap er ikke dovenskap!! Kurset ble forøvrig proffesjonelt gjennomført av de to erfarne, flinke instruktørene med usedvanlig lydige og tålmodige hunder...

Freestyleengasjementet måtte for Ellen og min del fortsette i fire heite, strevsomme marerittaktige og litt morsomme dager med TV-opptak. Det vi har vært med på var ganske sprøtt og ga oss en anderledes freestyleerfaring. Spennende hvordan det blir på TV - det var særdeles vanskelige forhold og nærmest en håpløs oppgave å få. Det var dessuten altfor varmt for hundene. Umiddelbart etter disse tøffe dagene var det siste innspurt med freestylekurs på Raufoss i 30 VARME grader. Jeg forstår ikke hva som gjør at en klarer å skjære igjennom alle kroppslige hindringer og rett og slett ha det gøy uansett? Er det freestyle? Er det hundene og deltagerne? Er det Brakar? Er det summen av alt? Jeg fikk overnatte hos min råtøffe venn Anki som har Alaskan Huskies - absolutt fantastiske hunder sett med mine øyne. En potensiell dansepartner? Eller best egnet til å trekke sleder..... hmm.
Jeg føler jeg har danset fra meg for noen dager, armene er støle fra å prøve å være elegante, beina skjelver fra å gå mye, kroppen kaldsvetter fra å takle varmen og hodet forsøker febrilsk å ikke tenke på neste freestylekurs, neste trening.. Vi har nemlig nytt parprogram på gang og det skal bli moro! Men også i kveld roper det bakom skogene..... Og nå, 4 dager på Sunnaas.