29.11.09

Takle hundeutstillinger

Denne helgen for 2 år siden opplevde Brakar og jeg en super helg på vinnerutstillingen på Hamar. Vi var invitert av NKK for å ha freestyleoppvisning. Vi tilbrakte to dager i Vikingskipet og møtte utfordringer rundt hvert hjørne. Likevel var vi totalt lykkelige sammen. Opplevelsen skled rett inn i Livets Minnebok, og ble den siste av våre veldig mange freestyleoppvisninger. Enda kan jeg se film fra Dovregubbens Hall, og bli rørt til tårer. Brakar ser så glad og ivrig ut - helt Konge. Men det er bare jeg som kjenner til alt det skumle han taklet på veien til ringen. Å være i ringen sammen var en lettelse. Kanskje noen synes programmet virket enkelt? En av vanskelighetsgradene i freestyle er å få programmet til å se enkelt ut. Det skal se ut som om hund og fører flyter rundt i musikken. Med Brakar var ingenting enkelt. Likevel klarte vi alt vi ville, pga kontakten, det sterke båndet.. Nå er det Khan som ser på meg med dette intense vàre villdyrblikket. Han og jeg holder ryggen rak, og takler oftest situasjoner vi er redde for - med rutiner, ro og kontakt som basis. Også rygg mot rygg, strak som et siv, totalt tilpasset.. hehehe. Denne helgen fikk Khan såvidt bli med inn på Dogs4All. Jeg sier såvidt, for den utstillingen var i hht mine begrep langt vanskeligere å takle enn både Vikingskip og NM-arena i Danmark. Og jeg klarer bare ikke å utsette min følsomme hund for et så krevende sted, uansett trening. Jeg har alltid ett øye på hver finger, det ligger i min natur, men inne på en så stor hundeutstilling hjelper det ikke å bare bruke øynene. Det er trangt. Hunder og eiere som deltar på så store, trange arrangementer, må jo ha nerver av stål og stor grad av selvkontroll!? Khan viste selvkontroll og taklet å gi meg noen minutter med kontrollert freestyle på en teppebit. Men, det var nervepirrende. Så vi lot Khan slippe mens han følte seg flink og kjekk, og vandret rundt for å titte, på menneskers vis. Vi endte opp på julebord hos Norsk Puddelklubb hvor vi fikk prate med de beste av de beste. Veldig interessant, en ny verden for min del, om ikke for min kjære mann Per Ole, som har hatt puddel i mange år før. Jeg følte meg røff og rå der jeg stod, nesten litt merkelig. Jeg observerte at grå farge var finest. Men i hht puddelekspertisen så fins det et dårligere avlsmateriale i denne fargen.. Det var lettest å se uttrykket i de hvite hundene. Jeg skvatt da jeg plutselig fikk øye på en rolig, kul mellompuddel i hvitt, som nesten skjulte Khan sin oppdretter bak sin smekre kropp. Hun er en tøff dame, som ikke legger opp trass i helseproblemer knyttet til hund i familien. Hun gjorde nødvendige endringer og begynte med pudler. Kanskje aktuelt for flere? Per Ole liker pudler, han har også allergiplager. Vi lever med det daglig, det er snakk om mengde, eller metning. Kan hende vi må ha puddel neste gang. Man skal aldri si aldri, hundeforelskelse kan falle på liten som stor, grå som hvit og svart. Jeg lurer på om det er mulig ved hjelp av treningsferdigheter å få en storpuddel til å bli like heftig som en gjeterhund, hvertfall kan de sikkert lære å leke, og da har man "alt" i en hund, vil jeg tro. Jeg lurer på om jeg kan forelske meg i noe annet enn... vel, jeg har faktisk vært lykkelig eier av både goldens, flat, phalene og terviser. Jeg er like glade i dem alle, selvom det er tervisenes heftighet og evne til å løpe rundt på jordet eller i skogen av glede og initiativ, som jeg setter størst pris på, og kontakten. Den viktige frivillige, intense kontakten, grunnmuren. Ikke bra hvis denne mangler, det sier seg selv. Lite effektiv trening ligger vel til grunn for bristende kontakt, men det har vel også litt med rasens intensitet å gjøre. Vel, de fleste koser seg med sine hunder, det var helt tydelig på utstillingen. Over alt så jeg hundefolk som virkelig elsker det de gjør, de tror på det de gjør. På utstillingen var det også freestyleoppvisning i regi av en hundeskole, ikke freestyleforeningen. Mange spurte etter oss, men sorry, ikke denne gang. NFF har lenge jobbet for at freestyle skal bli en offisiell hundesport i Norge. Det vil skje neste år og vi gleder oss til offisielle konkurranser - vi har allerede godkjente dommere på gang. På dogs4All var det også fint å se Anniken med lille, store HM Idefix i "farta med fert", godt ivaretatt av hyggelige kolleger fra Hundcampus. Og mange, mange andre hyggelige venner og bekjente å snakke med. Takk for praten og hundestunden!

21.11.09

Hundetreneren



























Proffen... vår lille, nydelige Proffen har vært sammen med minst like nydelige Kristine noen dager. Kristine er en ung hundetrener, og det er lett å se at hun og Proffen har fått et fint forhold. Ja, akkurat et sånt forhold som gode hundetrenere får med hunder.. og katter. Ask ville delta på kattevis og gjorde alt han kunne for å innynde seg. Proffen har kost seg, men nå er han utrolig sliten og vil bare sove. Khan har hatt en rolig uke, vi har kun vært på jordet med frisbee. Han har ligget og ventet på meg hele uka. Jeg har ikke orket noe, kun tenke- og skrivearbeid, skrev en artikkel til Hundesport, og skal skrive detaljert om treningen av vårt freestyleprogram, programmet som jeg ikke vet hva jeg skal gjøre med framover, legge det bort eller jobbe videre med det? Det ble jo ganske høye poeng, (lavest 7,8 p og høyest 9 p i alle kategorier) og den engelske dommeren anbefalte meg å søke om deltagelse på Crufts mars 2010 med det. Du store, det fins da grenser! Men, freestyle krever stor innsats, og mye av min motivasjon til trening finnes i selve ideen, i koreografien og i gleden over å trene noe nytt. Så Khan og jeg får gå i tenkeboksen, han trenger dessuten å bli mer voksen. Enn så lenge så er det hyggelig å bli spurt om å hjelpe andre og idag har jeg hatt en hyggelig og positiv gjeng på besøk for fornuftige og tydelige tilbakemeldinger. Givende! Fikk også boken Hundtränaren i posten, den så virkelig fin ut! Anbefales! Godnatt alle gode hundetrenere der ute!

17.11.09

Observerer





















Norges første kurs i HTM ble nylig avholdt, i regi av NFF. Siden Khan og jeg deltok på det samme kurset med Emmy Simonsen alt i marsmåned i Sverige, var vi nå observatører. Jeg observerte, og det er noen gode, norske heelworkere på gang, heia Norge! Jeg er imponert over denne HTM-entusiasten fra Danmark, som tydelig elsker det hun gjør. Og dette med å elske det man gjør kjenner jeg godt til; jeg elsker freestyle. (Har du forresten bestilt boka Hundtränaren? Der er det en artikkel om å elske freestyle:) Så er spørsmålet, er det mulig å føle like varmt for HTM? Og vil DU elske HTM? Heelwork to music er en langt striktere, mer bundet gren av denne sporten i våre hjerter. Khan og jeg skal også forsøke å trene heelworkposisjoner. For også Khan gjør seg bra i fot, selvom jeg, etter Brakar, har mistet gløden for utpreget fottrening. Khan og jeg har det mest moro foreløpig, med å eksperimentere med freestyleøvelser. Men vakker fri ved fot er flott. Det kan være vanskelig å satse ambisiøst på freestyle og HTM med samme hund.. En fordel med flere hunder, altså. Så, hvem burde jeg bruke - Proffen?? I freestyle kreves avstandsarbeid og kreativ koreografi. I HTM må hunden lære posisjonene, nært og presist. Å få til begge grener like bra vil kreve stor innsats fra fører. Hensikten med å ta inn HTM i Norge er at lydighetsfolk og andre som elsker å pirke og trene med hunden nært på, skal bli fristet inn i freestylekretser. Dessuten hører HTM med til hundesporten freestyle, kreativ lydighet, akkurat som den gjør det i Danmark og England. Også svenskene vil inkludere HTM og kjører da etter danske regler. Vårt nye offisielle regelverk blir mye likt det danske, så vi nærmer oss et felles regelverk, på tvers av de nordiske grenser. Finland forholder seg forøvrig mer til USA og litt andre regler, men endringer er visstnok på gang, også der. Å konkurrere over landegrensene gjør at sporten blir mer interessant, synes jeg. Etter å ha konkurrert offisielt i Danmark og opplevd suksessfull debut, ble jeg inspirert til å konkurrere mer, gleder meg til det blir aktuelt i Norge i 2010. Det som tidligere het konkurransenerver, er som blåst bort, for min del. Nå er det bare moro! Det synes jeg er interessant. Hvorfor blir man nervøs og hvorfor ikke? Mye kan gå galt, men mye kan også gå bra. Mange odds er imot oss ikke minst i forhold til helsa, og så alt annet, og jeg forbeholder meg retten til å være litt engstelig en liten periode, før konkurranse. Som å ha stimuluskontroll på en reell bekymring. Får jeg følelse av aksept for min reelle bekymring blir jeg fortere ferdig med det, og blir klar for "positive tanker" og rett fokus på null komma null. Hvis ikke dette var tilfellet, så hadde vi ikke kunnet vinne, eller gjøre det bra noen gang. Idet vi entrer ringen må vi være istand til å fokusere på hunden og oppgaven, intet annet. Forventningene vi stiller til oss selv lager nervetrouble og press. Hvis vi blir mer opptatt av hva andre tenker om våre prestasjoner, enn av å være en best mulig partner for hunden i ringen, så blir konkurranser håpløst nervepirrende. Vårt bokseprogram har vært moro å jobbe med og jeg skal beskrive prosessen fram til ferdig program, senere. Vi har trent en kort, intens periode i høst, på å være BOKSERE. Og det kan jeg fortelle, at boksing, det er ikke noe for meg!! Men jeg har et stort ønske om å demonstrere for alle (særlig for evt interesserte mannfolk) at man IKKE må være elegante dansere for å lage bra freestyle. Freestyle tilbyr langt flere temaer og muligheter enn eleganse, freestyle ER for nesten alle. Du må våge å slå ut håret, by på deg selv, vise følelser og entusiasme, ellers blir det hverken troverdig eller interessant. Egentlig var det et sammenbrudd som førte til at Khan og jeg endte opp med boksehansker. Og programmet er dedikert til flinke, kreative Linda Laikre som inspirerte meg til ikke å gi opp i sommer da minneprogrammet til Brakar ble altfor sterkt å gjøre. Khan wanted to be a boxer.. sangen "kom rekande på ei fjøl" og boksehanskene kom i posten fra Linda, derfor - boksing. For 2010 står også HTM på vår agenda på en eller annen måte. Jeg håper mange fra kurset stiller opp med et HTM-program til våren. For freestyle og HTM er seriøs moro og jeg gleder meg til mer av begge deler, både som dommer og utøver. Tren på!
(Fotos: Emmy med demohund Priscilla, Mari og Gaia, Anette og Dolly med fine HTM-posisjoner. Nederst: Khan observerer)

13.11.09

Lina and Zing NM, silver

Gratulerer, Lina, great job!!! Du (og LENA :o) .o) blir med på mer trening sammen med fanklubben til våren, ikke sant?

11.11.09

Nordic Champion

Dansk knock-out




Mission completed, goal achieved. Vi er 10.000 kroner fattigere og like mange ganger rikere, på minner. Dansk Kennel Klub inkluderte vårt uoffisielle team Norway i NM-festen på alle måter. Selve arrangementet ble en god dansk knock-out med entusiastisk, høy stemning; Emmy Simonsen og Johanna Allanach klarte også å prestere på høyeste nivå med egne hunder samtidig som de var ansvarlige for arrangementet - meget imponerende. Og apropos knock-outs, så ble det svenske laget velfortjente gullvinnere med en fantastisk innsatsvilje og rørende prestasjoner. Og flotte Sini Eriksson med Sonic tok i år som i fjor seieren individuelt, med en samlet poengsum på 54,6 p. Svenske Lina med Zing var like bak, med en total på 54,53 p. Meget bra! Ellers mye underholdende finsk freestyle, med både golden, flat, newfoundlandshund og en nydelig dachs! Veldig hyggelig å bli bedre kjent med nordens beste freestyle- og HTM-utøvere, artig for en gal norsk entusiast å dele freestyleerfaringer med danske, finske og svenske venner. Flinke, tapre, smånervøse og hyggelige utøvere og vennlige speakere, dommere, landslagsledere og konkurranseledere. Norge fikk ikke delta i dette mesterskapet, men for meg spilte det ingen rolle. Det var like gøy å starte i en dansk offisiell konkurranse, og dessuten få vise programmet i en oppvisning dagen etter. Konkurransedebut var slett ikke i min plan for dette året. Khan har hele tiden vegret seg for fremmede hunder og mennesker som henger over han, surrer rundt eller kommer innenfor metersgrensen, og tro du meg, dette skjer støtt i en slik setting. Takket være en finsk lenestol og nøye overvåking fra hundepasser Eva, så klarte han seg utmerket, bare med litt knurring for sikkerhets skyld ;o) Khan er en fin, følsom, forsiktig fyr og vil helst være i fred, sammen med meg, og venner. Selve programmet har vi jobbet med i 2-3 måneder og det var planlagt som et klasse 1 program for debut til våren. Men siden jeg ble oppmuntret til å reise til Danmark for å vise at Norge ER med, vifte med det norske flagg sånn litt diskret fra sidelinja, så BLE jeg fristet til å ta sjansen og økte på med både miljøtrening oa trening i oktober. Jeg har trent tidlig om morningen (DET kaller jeg innsats!) og vi har øvd for å takle publikum og applaus, Khan har lært alle kommandoene og vi har baklengskjedet programmet. Apport-vent-kos-rundt-snu-slalåm-baklengs-bakke-skift-zack-mellom-benløft-på pall-snurre-spinne-på to-bamse m.fl. Dette er fint og flott, men mitt hovedmål, som jeg ønsket sterkt og inderlig å oppnå, var at han skulle være trygg i settingen og stolt i ringen. Og at jeg skulle orke alt sammen. Bingo! Fantes ikke nervøs, ble ikke sliten, jeg var bare veldig, veldig glad! (Adrenalinkick! LDN-kick!) For en freestylehund er nettopp det å takle settingen avgjørende for å kunne opptre. Dette gjelder jo all hundesport, men i freestyle blir det lett trangt fordi deltagere har med seg store rekvisitter som plasseres ved ringen. Dessuten er det mye publikum og området blir hektisk og stressfullt. Med Brakar gikk jeg en lang vei med bekymringer og angst før vi entret arenaen og nærmest opplevde å være reddet ute på gulvet. Kontakten oss imellom ble selve TRYGGHETEN, grunnmuren. Dette gjelder tydeligvis også for Khan. Jeg vet nå at treningen den siste sommeren, hvor vi var mye på hoteller og i fremmede situasjoner, har hjulpet. Han meldte seg på øyeblikkelig da vi entret ringen sammen. Jeg følte stor kjærlighet og stolthet for denne Tjukken, selveste killerKhan, søte Khanusken, selv før han hadde prestert noen verdens ting annet. Ja, bare for å gå ut på gulvet og se stolt ut. Kontakten og samarbeide ga oss høye poeng og seier i klassen. Vi fikk også kommentert at rutinen var morsom, annerledes, gjennomarbeidet og "ferdig". Og at Khan jobbet selvstendig, uten mas. Han gjorde det han skulle, bortsett fra at han falt i avslutningen av konkurransen, stakar, min feil, og jeg gjorde også et par feilsteg. Oppvisningen gikk bedre. Må si, det jeg synes er mest skremmende i forbindelse med prestasjoner i en freestylering er alt det andre, alt rundt, alle påvirkninger vi blir utsatt for før og etter. For vår del ER det slitsomt å være på reise, forsere trapper, stå i små, trange heiser, passere glatte gulv og mye fremmed på hoteller og ferjer. Nå sitter jeg her og er glad for at den første ferjeturen vår gikk bra, og at hotellopphold både i Herning og Fredrikshavn gikk strålende. Det at Khan mestret SINNSYK støyfull ferje og det at han øyeblikkelig ble trygg, stolt og glad idet vi entret freestyleringen er de to tingene som alene er verdt 10.000 kroner x 100 for meg. Selve freestyleprestasjonen er ingenting i forhold til det. For det er tøfft å overkomme frykt, gjøre det en gjøre, samma hva. Det er ingen selvfølge for oss. Derfor er jeg usigelig glad, stolt og lykkelig for at vi tok sjansen på å feile og sjansen på å lykkes. FlinKhan! Takk!




9.11.09

Khan norwegian show

H.Børli snakker for meg:

"Også dikt har sin bakside, sin jordslåtte markside hvor tusenbein kiler loddent omkring blant hvite kråkemaur-egg og en stor stumhet vender sitt lysblinde ansikt bort fra Solen".

Og èn ting til:

thank you,
thank you
thank you
Emmy, Johanna, Helle, Kath, Rolf, Linda, Lina (og "heia Norge"), Markku, Sini, Per Ole, Eva...

more to follow - goodnight!!

1.11.09

Mobilisering!

Om èn uke idag er vi på vei hjem fra årets store nordiske freestylehappening, NM i Danmark. Mon tro hvilken forfatning jeg er i da? Lykkelig eller ulykkelig? Av erfaring vet jeg at jeg ikke hadde greid og prestert med hund på så store arrangementer uten medhjelpere. Jeg glemmer aldri et visst parprogram, vist på Hundelivsmessa + i offisiell konkurranse i Sverige. Ikke bare-bare for ferske freestylere! Den gangen var det Ellen som gjorde disse prestasjonene mulig. blir Per Ole og Eva med på tur. Jeg er dem takk skyldig, selvom jeg er fullstendig klar over at jeg til syvende og sist stå på egne bein der ute på gulvet. Det er dette som blir min største utfordring i tillegg til uvissheten mht Khan i en så vanskelig setting. Å stå, gå, danse, bevege meg til musikk tidlig på dagen blir tøft. Jeg må fokusere på meg selv, på Khan's ve og vel, og på oppgaven. Oppgaven blir å ha oppvisning under NM og debutere i FS1 langt FØR jeg hadde tenkt. I tillegg, å orke alt det hyggelige sosiale som følger med. Jeg gleder meg! Innser samtidig at jeg ikke er i mål med unge Khan, til tross for typisk stor egeninnsats. Idet minste har jeg lært meg rekkefølgen på de 30 kommandoene programmet består av. Khan kan dem også, og jeg har baklengskjedet alt, hvertfall i tre kjeder. Khan bjeffer av og til hardt i frustrasjon over presset - så, klart jeg har gått for fort fram. Det er ikke et veldig vanskelig program, men det krever årvåkenhet, presisjon og perfekt timing. Jeg har trent "halvt program" i Askim sentrum, Drøbak sentrum og i Drammen. Ellers, minikjeder og et par vanskelige overganger daglig de siste ukene i haven. Og jeg har øvd alene på å gå i musikken, by på meg selv. Målet er at dette skal holde til å skape en positiv opplevelse for Khan og meg, og at det holder for å representere norsk freestyle pr. nov. 2009 på en god måte, med en uerfaren, urutinert hund. NKK var ikke klar til å støtte opp om norsk deltagelse i dette NM. Så Khan får vise hva han khan på egen pote, med meg på slep :o) Det blir spennende og moro. Lykke til, alle!!!