Kurs i sorg og glede

Hvor gleden lo gråt sorgen dypest nede og lett ble gleden sorg og sorgen glede (Shakespeare)

Ja, livet GÅR videre med sorg og glede som to uadskillelige. Morten er selvfølgelig dypt og inderlig savnet først og fremst hos Ellen og jeg lider for og med henne. Hans usynlige nærvær fører til at følelsene tar overhånd ved ulike anledninger også for meg, og i stor grad på helgens freestylekurs i Oslo. Jeg startet kurset med å miste en bit av selvkontrollen foran kursdeltagere der jeg stod med power point'n med flotte bilder av Ellen & Morten, Brakar og meg. Det var ikke helt enkelt. Da jeg også ble oppfordret til å vise filmen av vårt parprogram, var jeg forberedt på min reaksjon og gikk en tur på gangen mens filmen ble vist. Takk, kjære kursdeltagere! Siden Brakar og Morten faktisk er de første norske hundene som deltok i en offentlig freestylekonkurranse hvor de altså ble nr. 2 i par, er de en selvfølgelig del av freestylens historie i Norge. Ellen og jeg har vært så heldige å kunnet VISE det vi preiker om på freestylekurs, dette er vår styrke og glede. Fra nå av må Brakar jobbe i ensom majestet, det er tyngre.. Vel, jeg tok meg en "snurr" og kurset gikk sin gang med meget hyggelige og veldig engasjerte kursdeltagere. Det var litt tøfft siden sorgen gråt dypest nede, men Brakar gjorde sorgen om til glede. Jeg er så ubeskrivelig stolt av Brakar mens tankene samtidig går til Morten - til Ellen.

Jeg var observatør på klikkerkurs med Neal Wallis i Indre Østfold Hundeklubb forrige helg. For min del er det interessant å vite hvordan andre erfarne klikkertrenere trener hund og hvordan de holder klikkerkurs. I løpet av de siste 10-12 åra har jeg gått utallige kurs hos de beste hundeinstruktører, atferdsnerder og fagfolk fra Norge og utland. Jeg har lang erfaring med hva som er god kurspedagogikk - jeg vet hvordan et godt kurs skal være. Neal Wallis var nok en god hundetrener for IPO og servicehund, han var flink til å demonstrere shapingprosedyrer, men veldig fornøyd med kurset klarer jeg desverre ikke å være.

Her er bilder av noen av deltagerne på freestylekurset i Retrieverklubben, avd. Oslo avholdt ved NKKs lokaler på Bryn 25.-26. aug. Se også referat her: http://www.retrieverklubben.no/cm/public/openIndex/view/page1.html?ARTICLE_ID=1188847185291

Til bror min, Morten

”Jeg kan ikke se deg, likevel er du til stede. Stemningen er annerledes, noen hyler høyt. 9 år med turer og trening, kurser og demonstrasjoner flimrer forbi på usynlig lerret i stua vår. Det er over. Siste gang vi løp sammen, ute bak huset hvor vi pleide å danse, går i sakte film. Den dagen hadde vi noen glade krumspring, vi følte oss lykkelige, gale, alle sammen. Fine bilder ble tatt av oss fire fine fyrer. Det er gode minner nå. Det er akkurat som om du fortsatt er her, i meg. Vi delte uttrykk og mimikk, kroppsspråk, ritualer, iveren og ikke minst den naive, enorme gleden over å fokusere lenge, i trening og dans. Du har alltid vært ved siden av meg, bak meg eller så har du gått rundt meg mens jeg sto i ro og prøvde å se tøff ut. Noen ganger løp du også foran. Du var den kuleste, jeg den grådigste. Vi sprang rundt og rundt i dansen, vi var The Dream Team, ingen over, ingen ved siden. Jeg er bombastisk, du var fantastisk. Vi er blant Norges aller første klikkertrente hunder og vi er de to første norske freestylehunder som konkurrerte offentlig, vi ble nr. 2, det var gøy. I lydighet dro du det til klasse III, jeg til Elite. Med vår dårlige helse sto det vel respekt av slike prestasjoner. Vi går fot som guder, vi svingte oss som olja lyn i fin stil, ja vi var så intenst til stede bestandig, sant Morten? Vårt behov for nærhet og øyekontakt med våre tobeinte skapte intense, gode forhold. I sofa og seng, oppå stubber i skogen stilte vi oss til fotografering, på trening, konkurranse eller som demohund på kurs. Ingen behøvde å rope eller mase på oss, vi var klare vi. Alltid. Helseproblemer jo da, men glade, flotte og vakre - særlig sammen. Du hadde humoristisk sans, du var kreativ, hadde til og med en unik bæsjedans. Du viste ivrig freestyleøvelser under vanskelige forhold på TV2 ”Hundeskolen” i sommer. Også NRK1, ”Dyrisk” vil vise glimt av vårt parprogram til ”Dovregubbens Hall”. Du viste freskt noen momenter under gloheit sol. Men alive fikk vi ikke vist dette programmet. Likevel, gode stunder med trening rakk vi, de har vi hatt, de ga oss mye latter, mye glede. Da glemte vi alle problemene som svevde som en sky, spesielt over Ellen’s hode. Vi måtte le og logre da. Dovregubben er oss i dans og svans. Og vi har alltid ment at det er gleden ved treningen som er viktigst. Så får vi se om jeg kan danse videre alene. Jeg har gjort det før. Men jeg har alltid trivdes best når du har vært med. Jeg er usikker nå, føler meg trist og tung. Vi gir alltid alt vi, Morten. Du apporterte bittesmå blader eller svære elgbein som du optimistisk selvsikkert byttet med en frolic. Du insisterte på å jobbe, selv når andre ga seg. Åhh vi to har knuffet, hoppet kjekt omkring, ja i alle fall jeg - du var mer fornuftig, mer varsom. Du gikk jo i verdens beste hundeskole hos Vetle og Ellen, ingen over og ingen ved siden. Jeg kan kjenne hennes enorme smerte over å måtte leve videre uten din varme. Det er nesten ikke til å holde ut. Jeg føler så med henne. Men kanskje kan hun trøstes og glede seg over meg etter hvert? Jeg er her enda jeg, og du lever nok litt videre i meg du, Morten. Vi var alltid så like, både sammen og alene. Vi har også bodd sammen, opplevd flo og fjære. Gleden over oss og med oss gjennom alle år overgikk alt som var vondt, vi representerte sann kjærlighet vi, og er virkelig the Dream Team. Smerten er stor når denne epoken nå er over. Du var alvorlig syk og måtte til slutt få fred. Fred har du nok nå. Du har slitt lenge, det har vært vondt å se det og vite om det mens jeg selv har vært på farta i dansen og svingt på svansen. Nå er den doble gleden over. Jeg har mistet min tvillingsjel. Men snart skal vi begynne å kose oss med minnene. Og sikkert er det, at noe fra vårt lange, spesielt spesielle forhold vil måtte gå over i noe nytt, noe annet, bli til noe positivt for noen. En vakker dag. Slik vil du leve videre også gjennom tiden, Morten. Vi vil alltid være sammen på en måte ingen kan begripe, ingen over, ingen ved siden, i ett, som gutta, Morten & Brakar, Brakar & Morten. For alltid the Dream Team. For alltid.”

Hilsen storebror Brakar

Tanker rundt trening og hundeklubber

Bildet av Renate, meg og Ellen sammen med Attila Szkukalek som ifjor holdt freestylekurs hos Fjellanger Hundeskole

Til tross for 36 år med hund som førsteprioritet, har jeg ikke trått mine spor i noen bestemt hundeklubb. Tidlig på 70-tallet var jeg med å starte juniorgruppa i Norsk Retrieverklubb og jeg var med på å dra igang en hundeklubb og et par "grupper" mange år senere. Men oftest endte mitt glødende engasjement med at jeg gikk tom, fordi det ble for mye arbeid på altfor få. Jeg følte stor skuffelse over at ikke alle kunne gi mer og jeg klarte ikke å gjøre det "passe". Så jeg innså at jeg ikke egnet meg i hundeklubb. Jeg hadde for store forventninger til meg selv og til andre i tillegg til helsebegrensninger, slik at jeg ikke kunne gi det jeg ville. Det var ikke noe moro synes jeg. Så i stedet har jeg trent med venner som jeg har gått utallige kurser og hundeskoler sammen med gjennom de siste 12 år. Dette har funka fint, vi har vært fornøyde med fellestreningene og med filosofien vi brukte ikke minst. For jeg synes ikke det er moro å være vitne til folk som trener hund etter rykk-i-båndet-prinsippet og kommanderer høyt mens de samtidig klikker når hunden gjør riktig (!?) Det er gammeldags, misforstått bruk av en betinget forsterker og heller ikke moro eller efffektivt. Så, for å slippe å få mavesår har det vært best for min del å trene alene og med kolleger. Ellen og jeg + Renate startet hundeskolen Ulvehiet i Oslo i 1999. Da var det veldig mye å gjøre, mange kurs og konsultasjoner, det ble etterhvert for mye, særlig fordi jeg var ødelagt i ryggen etter et par operasjoner og de andre instruktørene hadde full jobb ved siden av. Etterhvert flyttet jeg ut av Oslo og de andre trappet ned. Men Ulvehiet står enda preget i mitt hjerte som representant for den ideelle filosofi for trening av hund og omgang med hunder. Ellen og Renate har en helhetlig tankegang, som jeg også brenner for, kombinert med stor fagkunnskap, de er også veterinærer med atferd som spesialfelt - jeg er heldig som jeg har fått lære av dem! Enda idag er vi litt aktive sammen, med å gå kurs, holde kurs og trene, i det minste sosialisering og freestyle. Men en stor hundeklubb, det er vanskelig. Kanskje fordi jeg ser mye uvettig trening der ute, og jeg synes synd på hundene? Kanskje fordi jeg klør i henda etter å vise dem en mer positiv og effektiv filosofi, men uten at jeg egentlig har lov til å bry meg? De som går med hund, må gå veien selv. Så får jeg høyne stemme til de som ber om det. Hvordan det er eller ikke er, så har jeg meldt meg inn i Indre Østfold Hundeklubb. Ja, jeg bor jo her og kanskje kan det bli et passe bra forhold, men med helsa mi kan jeg ikke gjøre mye, MS spøker for og med meg. Jeg takker i alle fall styret i klubben for at de åpner opp for freestyletrening. Jeg håper og tror at det kan være mulig å få igang fast freestyletrening ved klubbhytta på Østfold Bedriftsenter i Askim utover høsten. Det ville vært fint for freestylens fremme. Første trening blir torsdag 16. august kl. 18-20 og alle som er litt nysgjerrige på hva freestyle er, kan komme, både medlemmer av hundeklubben og av Norsk Freestyleforening. Jeg har med kaffe og musikk - du har med hunden din og et optimistisk smil - det hadde vært hyggelig for alle. VELKOMMEN!!

Varmt

Jeg skulle ha trent hund, jeg skulle ha spikket trefigurer og dekorert de fine steinene fra Finnmark, jeg skulle ha gjort mer for..., jeg skulle ha funnet noe, jeg skulle...

Er usedvanlig tafatt, nesten syk i varmen. Ulik meg selv i det siste.

Tenker med glede på det kjølige ruskeværet vi hadde i ferien.

Og på hvor herlig Brakar og Proffen hadde det, frie i vann og i fjell!

Herlige frihet! Herlige hunder!

Heldigvis var Eva og Knerten på besøk onsdag. Det var veldig, veldig hyggelig. Eva har noe å øve på som jeg kan bidra med og hun filmet meg når jeg kjørte èn gjennomgang av nytt program. Litt moro men også vemodig. Vel, jeg orker ikke å skrive noe om det. Ikke nå. Jeg skulle ha... Tenk å ha halvparten av den enorme livsgleden som Proffen har!? Han er absolutt så veldig mye mer enn søt og liten. Han ER gleden han.

Fem venner rundt et bål

Det er med lykka som

med ville dyr i skogen:

Den blir tillitsfull

og nærmer seg leirplassen din når

du ikke lenger jager etter den.

(H. Børli)

Hjemme

Hjem, kjære hjem! Godt å være tilbake selvom ferien gikk over all forventning. Jeg grudde meg nemlig en smule til å ikke få trent freestyle med Ellen & Morten, å forlate kattene og til å kjøre 500 mil! Med noen tilpasninger gikk det bra. Takket være at Kesia & Jo Andre, Renate & Ove og Ellen stillte som hus- og puspassere var det mulig å være borte i tre uker. Ask ilte ut fra skogen med en gang vi ropte på han, Sarabi var selvsagt litt mer kul da vi kjørte inn på tunet..

Vi kjørte nordover mot Finnmark på E4 gjennom Sverige og det gikk fint med 3 overnattinger. Hundene taklet fint å være på fremmede små hytter og campingplasser. Superhunder! Så tilbrakte vi 10 herlige dager i huset til mamma i Storbukt ved Kvalsund, noen få mil fra Hammerfest. Bilde over er av meg og hundene "på fjellets topp" der vår tomt ender. Sjø og fjell i skjønn forening, supert terreng å gå i, frisk luft og flott utsikt. Og lyset - solskinn natta lang! Brakar løp som gal mens jeg gikk langsomt (jeg er nemlig en "Langsame"; lang, same og går langsomt;) Proffen trodde også han hadde kommet til paradis og ble forvandlet til en papillon i vinden. Vi spiste fersk fisk hver eneste dag (ofte ved 01-02 tia om morran!), enten sei fisket av Per Ole og Kjell utpå fjorden, eller småørret fisket av mamma i storelva oppe i fjellet bak huset. Det var nettopp der jeg og hundene ferdes hver dag. Jeg opplevde en ubeskrivelig lykkerus der jeg klatret og snublet omkring med kniv og kjepp, kamera, rosiner, nøtter og kaffetermos. Både hundene og jeg var frie og glade og vi ble ofte borte fra huset i timesvis, slik at pappa og Per Ole ble litt bekymret. Men det var ikke noe problem, jeg koste meg ute i naturen i min "langsamehet". Etter som dagene gikk, måtte jeg likevel innse at jeg desverre ikke er så sprek som jeg tror og turene i fjellet måtte erstattes med litt sightseeing i Hammerfest, biltur til Kokvik og Havøysund uti havgapet (der trente jeg freeestyle med Brakar utenfor en kafè og ble gjenkjent fra TV - merkelig følelse). Jeg fikk møte nærmeste slekt og gjenopptok kontakt med flere og jeg opplevde sterkt hvordan det var for familien vår i Finnmark under evakueringen. Gjenreisningsmuseet i Hammerfest var en vekker og jeg brukte god tid der sittende i rullestol. Jeg har vært i Storbukt før, men det ser ut til at jeg først nå har nådd et stadium i livet hvor jeg evner å lytte og være empatisk med mamma.

På vei sørover igjen, kjørte vi Norge, dvs. E6 via Alta, Narvik, Bodø, Mo i Rana og så ned til Røros og Alvdal, hvor vi hadde to overnattinger. Vi var to døgn hos slekt i Bodø og hadde det aldeles fortreffelig - min kusine Siri hadde til og med en fin hund, så da ble det også litt "klikker- og freestyleprat" - heldigvis, ellers hadde jeg vel fått abstinenser..

Området rundt Altadalen og Narvik var noe av det flotteste og mektigste på hele turen. Fjellene slo nesten pusten ut av oss. Og vannet! Jeg lekte meg stadig med kameraet og prøvde å "fange" vann som slør og i vannet, der bodde fossetrollet! "Awesome"

Nå er jeg klar for en fin høst, full av freestyle.