Takk for hjælpa

"alle" gutta mine, Per Ole inkludert. Takk for at dere er så nydelige og greie. Khan var særlig flink! Brakar fikk være med å vise noe, men var/er fobisk og sliten. Her er noen bilder fra kurset - ble ikke tid å ta så mange - men det var en meget trivelig gjeng. Og gjett hva; jeg har hatt EN MANN på freestylekurs for første gang, og han opplevde freestyle som "seriøs moro" og slett ikke "bare no' tull." Derfor en stor takk til Stig som ga av seg selv og satte en ekstra spiss på helgen. Også takk til Tone og Gro for fint arrangement. JA, Odal'n rocks!

I BOBIL - JEG??

Vi drar nå avgårde for å holde freestylekurs i Nord Odal, og har vært så heldige å få låne bobilen til Iren og Ann for anledningen. Det blir spennende. Brakar er litt grinete fordi han ikke får ligget i sofaen sin, men Khan og Proffen synes det er helt fint. Det er ganske god plass, men bare ganske. Brakar tar stooor plass på veldig mange måter og det er jo begrenset i en slik bil-bolig. Vi får håpe alle kan roe seg og finne sine plasser uten kjas og mas - for det vil jeg altså ikke tåle gutter, så obs, obs. Har planlagt kurset og filmet endel fine små snutter jeg kan bruke for å vise øvelser etc. I alle år har jeg pleid å vise "det jeg preiker om" med Brakar. Dessverre har det nå blitt sånn at jeg ikke kan orke å vise med hundene (kunne også ha vist endel med unge hr. Khan nemlig;) og samtidig se, prate og følge med på alt, i hht mitt stramme tidsskjema. Må prioritere strengt for å klare å holde disse kursene, som jeg jo elsker!! Har med rullestol også, så får jeg brukt kreftene på å være "engasjert og inspirert." Lykke til til oss alle, vi gleder oss veldig! Odal'n rocks!!

Khankantrening

Trist

I dag fikk vi besøk av Elisabeth, Bamse og Sol. Vi dekket bord i skogkanten, hvor vi koste oss med frokost og 5 hunder i det fri, mens vi lyttet til skogens orkester. Deilig start på dagen. Men i natt, når vi skulle legge oss ble Brakar fobisk igjen. Blokkerte, peste, med et blikk som scanner omgivelsene. Tørte ikke gå hverken fram eller tilbake. Står lyttende, stiv, urørlig lenge. La seg til slutt. Utpå natten vekket han meg, piping, pesing og uro. Jeg slapp han ut i håp (alltid et håp) om at han måtte på do. Men nei. Vil ingen steder, må ingenting, hale ned, intens men rolig pesing som om han vet noe. Blikket fast mot meg. Dette har vi opplevd mange ganger. Jeg står der ute, alene, "skyclad", vi ser på hverandre gjennom mørket. Til slutt får jeg rolig vist han inn i Hønsebua. Der slapper han av. Men jeg får ikke sove. Etter et par timer går jeg ut til han. Da var han rolig og ville være med tilbake til huset. La seg i sofaen. Vi sovnet.

Glad

Glad, glad, glad. Eva, Knerten, Brakar, Khan, Proffen og jeg har trent. Trodde vel ikke det var gamlehjem her? Ha! Passe vær = treningsvær. Alle har vært lykkelige. Slike øyeblikk og timer lever vi lenge på. Lenge.

18. april

Denne dagen vil alltid være en spesiell dag for meg. Da ble jeg mamma. Idag - for 19 år siden. 19 år!? Hvor har de åra flydd? Mye har jeg glemt, men detaljer fra Kesia's første år husker jeg. Hvor beskyttende jeg var. Stolt. Hysterisk. Trøtt. Engasjert. Sliten. Konsentrert. Om henne. Sånn er vi laget. For meg var det ikke mulig å drive med hunder da, jeg hadde mer enn nok med å være mamma (og ryggoperert et par runder.) Sånn var jeg. Vell hadde jeg min snille, fine, hopp og sprett golden Carienas Harbinger, kalt Binchy, men han fikk 0 trening, stakar. Han var en uproblematisk, glad hund som levde sitt liv med oss på tur i bånd ved siden av vogna, på utflukter med Kesia og venner fra barnehage og Blakkensvei på Klemetsrud hvor vi bodde. Han fikk aldri noe kurs, men han var lykkelig tilstede årene 1984-1994. Binchy forlot oss pga kreft da Kesia var 5 år og jeg gråt, sittende på gulvet i gangen, husker jeg. Martin, en liten kamerat var på besøk, han måtte le, stakar, da han så meg, en voksen som satt på gulvet og gråt! Gjett om lille Kesia forsvarte mamma sin rett til å være lei seg når "hunden vår er DØD assså"!!! Spesielt klok allerede da, hun.. Årene gikk mot ny hund i 1996 da Carienas Thirty-Eight Ten, lettere sagt Easy, en skinnende blank flat landet i sofaen. Hun var gal. Kesia synes hun var helt hemma og veldig plagsom. SÅ plagsom at hun fikk meg på kurs. Endelig! Takk og pris for de gale og litt hemma! Brakar kom i 1998 og han og Easy levde noen veldig aktive år sammen. Kesia var med på kurs og utdanning, tålte hundelivet bra og var til stor hjelp for sin hundegale mamma, men hun ble ikke et typisk hundemenneske selv. (Det er enda ikke for sent, Kesia - du har talentet, og du gikk en god skole hos Ellen og meg;) Easy forlot oss i 2005, Kesia flyttet hjemmefra i 2007 (!!) Brakar ble enebarn en kort stund, før jeg mente å se at han nok var lei seg som ene-hund. (Fins utrolig mange anledninger for å skylde på hunden gitt!) DA kom lille Proffen jr. For når man har MS-attack kan man kjøpe en liten hund, bare en liten hund... Siden han er og blir liten, (surprise!) meldte behovet seg likevel for en større hund - (med tilfriskning øker størrelsen på hunden? Får håpe jeg ikke blir friskere enn dette). I alle fall snek Khan seg innpå og hundebalansen ble opprettet. To passe store hunder er passe stort! Så her er vi da, med aktivt hundeliv i små doser, fordelt mellom to terviser og en phalene. Alle vil trenes. Alle vil være med. Alle vil danse! Hvordan skal jeg klare å fordele kreftene mellom dem? Brakar VIL selvom helsa har skrantet en stund. Han kartlegges hos Aktiv Dyreklinikk Nittedal. Ryggen er ikke så værst, fikk akupunktur og kiropraktikk, men blod i urinen sjekkes og resultatene kommer snart. Huff, jeg ber om at han enda kan orke noen sprang, hans fokus og glede er stoor! Det er jo oss to enda, Brakar!? Men, han skjelver og rister, peser og piper ved minste lille lyd eller stimuli som utløser fobien - dette er og blir vondt. Skal til homeopat også. Må prøve. Prøve, prøve, prøve, det handler om å prøve. Men vi dropper det der med å feile.... GRATULERER MED DAGEN!!

freestylesesongen igang!!

Utrolig hva jeg kan få de kule freestyledamene til å gjøre

(god trener!)

Mon tro hva Trym sitter og tenker....

Idag

Du lever på Jorden. Idag.
Det er du som hører
skogduene klapre med vingene
i morgensval luft. Det er du
som krummer tærne inne i gummistøvelen
og tenker:
Det er noe som stikker...
jeg må visst ha fått ei barnål i strømpen...
Du lever på Jorden.
En usigelig glede er hos deg.
ER skinnende i ditt sinn, i ditt blod,
uten at du vet det.
Slik kilden speiler seg
i fugleøyet når fuglen drikker.
(HB)

Dumdristig

Jeg føler meg lik gubben på 90 som litt vell optimistisk plantet en ny granhekk rundt huset sitt, og har meldt oss på til The World Dog Show International klasse, lørdag 5. juli i Stockholm. Jeg vet det fins flere flinke i Norge som har fine program eller er i gang med ett - bli med da vel? Å konkurrere i Sverige er verdifullt på så himla mange måter, moro er det òg. Team Brakar satser friskt på å reise, men vår helsesituasjon vil avgjøre om vi starter eller ei. Det er mange hindringer å forsere innen juli og vi skal få gjort div. helsesjekker av Brakar. Men jeg skal forsøke veldig hardt å trene freestyle hver onsdag formiddag (så sant det ikke regner) ved klubbhytta til IØHK. Jeg lover! Kommer du òg? Og så må jeg teste hva Khan kan. (Det er mange fordeler ved å utfordre seg selv...............)

Klikkertrening?

All min tid og mye penger er gått med på å lære om hund, språk, atferd og klikkertrening de siste 10-12 åra. Å lære seg å praktisere klikkertrening er vanligvis ikke gjort over natten, heller ikke i løpet av ett helgekurs. Men det er en god start. Nå kjenner jeg til den fantastiske filosofien som klikkertrening er, og som jeg helhjertet forsøker å leve med. Med mine ambisjoner, muligheter og helsebegrensinger synes jeg selv jeg har fått til det jeg ønsket sammen med Brakar, og resten av gjengen. Når det dukket opp utfordringer var det naturlig å søke mer kunnskap og informasjon mht teknikker og bedre ideer innenfor prinsippet. Jeg måtte lese massevis av bøker og gå dypere i meg selv. Det var ikke aktuelt med vage og lettvinte beskyldninger rettet mot hunden. Vi har alle vår personlighet, jeg vet hva jeg ikke er god på, men også hva jeg er god på. Klikkertreningens teknikker og livsstil har hjulpet meg til å se detaljer, bli kjapp i avtrekkern, bli ærligere og mer positiv. Enda er det et læringspotensiale som jeg ikke kommer til å få fram. Men ved den gang å begynne med det som var nødvendig for å kunne trene hunden min bedre (takk, rare Easy) og så fortsette med det som var realistisk, kunne jeg nå langt nok - langt nok i mitt liv. Jeg er ikke fysisk i stand til å trene og være aktiv på samme nivå som for få år siden. Bare over det siste halve året har jeg blitt nødt til å senke mine kriterier dramatisk. Synd for meg. Nettopp derfor er jeg glad for at jeg har investert i hund og klikkertrening. At jeg har lært å trene hundene til å vise initiativ slik at jeg slipper å hoppe rundt og motivere dem. At jeg er i stand til å lære Khan hva jeg måtte ønske av øvelser for freestyle inne eller i haven. At jeg ikke behøver å terpe om att og om att, dra av gårde til andre steder for å få trent. Jeg tror det går fint å få flyt på mange øvelser hjemme. (Tror det er lurt dessuten). Så får vi se hva jeg får til mht generalisering av freestyleøvelser etterhvert. Både Brakar, Khan og Proffen starter små, kjappe treningsstunder med litt kreativ lydighet ved å melde seg hos meg. Men det er ikke alltid jeg blir med. Da går de og legger seg. Jeg må rydde de andre unna hvis Khan og jeg skal få til noen runder med god trening. Alle er de ivrige, kontaktsøkende, nærværende og veldig tilstede. Og nå er det vår, selv om det snør litt, og jeg har (igjen) observert hundefolk som sier at jo da, de klikkertrener de òg (de bruker jo en klikker) - uten å gjøre det. Det er jo ikke nødvendigvis noe galt med all annen type hundetrening – men det er ikke klikkertrening - så hvorfor ikke kalle en spade en spade? Andre metoder kan være ok og funke fint for mange. Men de som klikker for slakt bånd og rykker for stramt, brøler ”NEI” (positiv straff) når hunden ikke forstår og hjelper den usannsynlig mye, er ikke klikkertrenere. Greit for meg, men det er ikke moro å se på og er heller ikke god reklame for hva klikkertrening er. De sier at de bruker positiv forsterkning, men det er ikke positiv forsterkning hvis atferden de mener å forsterke ikke blir gjentatt. De bruker klikker – det skal de ha - de er veldig opptatt av klikkeren. Det er forøvrig ikke jeg. Klikkertrening er mye mer enn en klikker. De færreste oppnår ønskede resultater bare ved å bruke en klikker. Jeg ser i alle fall at læring går sakte og opprykk i lydighetsklassene lar vente på seg til tross for ambisjoner og veldig mye trening. Mye trening. I stedet for å se nærmere på måten de er på, måten de trener på, skylder de på hunden, eller på det de altså kaller klikkertrening. At metoden ikke funker for denne hunden... Mens det de gjør er vanlig trening ved bruk av absolutt alle virkemidler mennesker har for å påvirke en hunds atferd. Da blir det galt å skylde på et gammelt, gjennomprøvd og dokumentert prinsipp for trening av dyr. Ære være de som virkelig vil lære seg en annen vals, en ny livsstil, de vil lære seg klikkertrening - som gjør at alt med hund (og mennesker!) blir morsommere. De vil unngå å bruke ubehag mot hunden. De vil kjøre korte og strukturerte treningsøkter, de vil prøve forskjellige forsterkere som deles ut hyppig på forskjellige steder avhengig av momentet. Og de passer på å forsterke riktig atferd. Det er enkelt med klikker, for timingen må være bra. Reaksjonsevnen kan trenes opp. Med klikkertrening. God timing betyr å vite hvilken bevegelse man ser etter og være kjapp i oppfattelsen så man får tak i den. Vil jeg ha tak i at Brakar setter rompa i været i sofaen eller at han også setter nesa mellom forbeina? Det er også viktig å ikke forsterke atferder man ikke vil ha. Hvis du hjelper hunden med å motivere den (for eksempel med godbit foran snuten) når den henger etter og er uinteressert, kan du forsterke at den henger etter. Gjør du dette stadig uten å fjerne hjelpen raskt, er du i fare for å lære hunden at jo mindre den gjør og tregere den er, desto morsommere blir du. Slitsom og bakvendt trening. Mange gjør sånn og forteller meg at de får mindre og mindre kontakt med hunden sin. Ja, de er fanget i et mønster hvor hunden ikke følger med; så lokker de enda mer og forsterker at hunden ikke følger med. Og det er ikke bare og klikke i vei, det er mange uvaner man må plukke av seg, mange nye vaner å lære for den som vil noe mer. Vent ihvertfall med å klikke til hunden ser på deg frivillig. Da oppnår du progresjon. Eller hører du med til disse superflinke hundetrenere som får til alt de vil til tross for dårlig metode? Slike naturtalenter som virkelig har hund i fingra finnes. Jeg er ikke sånn - for meg var det nødvendig å forandre meg for å forbedre meg. Så nå, hvis jeg vil trene Khan fornuftig, må jeg forandre meg igjen. Jeg må nemlig tilpasse treningen til endrete betingelser. Og jeg vet at jeg vil klare det.

Oppe - nede - oppe -

Sliten og vond idag pga et par sprell igår. Smilte og lo. Hvem skulle trodd det. Sånn er mitt liv. Er verdt det. Gå med smerter eller med jernkorsett. Kan velge. Ja vi har alltid et valg. Idag var det godt å ha en Khan å kose med. Brakar er redd pga vind og regn. Han ligger i Hønsebua med radioen på. Vondt. Bekymringsfullt. Jeg vil at Brakar skal være glad. Jeg vil at Brakar skal tåle å trene. Jeg vil at jeg skal tåle å trene. Jeg vil lære Khan det jeg vil. Jeg vil at Brakar skal være frisk, trygg og glad. Så mye motstand. Jeg vil. Jeg vil. Jeg vil. Jeg vil. Jeg vil. Jeg vil. Jeg vil. Jeg vil. Jeg vil. Jeg vil. Jeg vil. Jeg vil. Jeg vil. Jeg vil. Jeg vil. Jeg vil. Jeg vil. Jeg vil. Jeg vil. Jeg vil. Jeg vil. Jeg vil. Jeg vil. Jeg vil. Jeg vil. Jeg vil. Jeg vil. jeg vil. Jeg vil. Jeg vil. Jeg vil. Jeg vil. Eko, eko.. la det skje

Hurra

Tervis-slepp er fartsfylt moro. Jeg gikk absolutt i surr med hvem er hvem av denne utvidete bevegelige søskenflokken, så jeg tør knapt påstå at det er Khan og Farah vi ser i bånd. Ikke helt enkelt å vise fram to av de håpefulle ungdommer oppå haugen, eller hva farmor Merethe Boneng? Men jeg kan lett plukke ut Brakar, han er mest svart, størst og kulest :o) Godt å se han er i form og løper omkring med den glade, trivelige gjengen. Det var ikke en lyd fra noen, kun fart og fryd. Jeg tror den glade flokk synes skogen min var ganske så kupert og spennende - jeg liker jo selv å gå de vanskeligste stiene og ser på de bratte kneikene som intet annet enn perfekt trening. Hyggelig å ha følge her, og alle er veldig, veldig velkomne tilbake. Neste gang kan vi dra ned og ha svømmetrening, det er en fin badeplass som egner seg ypperlig for hunder like i nærheten. Enn så lenge, takk for besøket og jeg må si, nå vet jeg at jeg liker terviser veldig godt. Ja altså, andre terviser enn de jeg kjenner.. :o)