Det er ikke bare bare å være
bra kar. Selvom Brakar både vil danse og trene så klarer ikke kroppen hans å være med på alt mer. Vell er han blank og fin i pelsen, ser godt ut, og er glad og vennlig mot alt og alle, og han leker med Khan som han vil. Men han er tregere i reaksjonene, orker ikke så mye så lenge av gangen, tar frivillige pauser og vegrer seg for visse bevegelser. Sikkert normalt for en snart-10-år-gammel-stor-kraftig-tervueren som har hatt dårlig rygg og bakbein i mange år. Men Brakar
vil være med meg samme hva jeg skal. Og det er fortsatt umulig å gå tur uten at han går klistret i vakker fot og snurrer seg rundt for å få noe lommerusk. For en stund siden begynte han dessverre å vegre seg for å gå inn i bil, og går han inn så begynner han og stresse med piping og skjelving. Biltur er mareritt og Brakar må ofte være hjemme. Jeg får vondt i magen når jeg tar med Khan og Proffen og etterlater Brakar. Noen ganger stopper jeg med bilnøklene i hånda og lar være å reise ut, for jeg klarer rett og slett ikke å dra fra han. Sånn er det med den saken. Brakar synes det er fint å være hjemme så lenge det ikke regner, blåser eller tordner. Er det uvær, ligger han i kjelleren og skjelver. Men min godeste Brakar står han han av på et vis, og når sola skinner er allting glemt og han er påny sitt fantastiske seg - min flotte, flotte Brakar! Ingen kan måle seg med han, som har gitt og vært mitt ALT i så mange år. Nå er han snart pensjonist. Men jeg har sagt JA til å vise han i Dovregubbens Hall et par ganger til; enkelt og greit på hjemmebane på Skjønhaug under Trøgstaddagene lørdag 21.6 kl. 13 og i regi av
IØHK på Kraftfestivalen i Askim 16.august. Det er greit å avlyse hvis Brakar ikke skulle være frisk nok til å ta oppdraget. Når man blir gammel må man forresten ha back-up og stand-in og alt, og i helgen fungerte faktisk min kjære tobente Per Ole som stand-in for Brakar på Mami's Askepott-bursdag, da hun fylte 60 år. Ikke bare bare å opptre med "freestyle" foran publikum bestående av proffesjonelle skuespillere! Men vi tro til og sendte selvsagt en varm tanke til Brakar
.. Og èn ting vil jeg ha sagt; det er mye lettere å danse med min firbente partner, enn med min tobente!!
En utelukkende positiv helg med flere givende opplevelser til tross for over 90 mils bilkjøring. Brakar var plassert hos snille, snille Eva (og Knerten) og var nok glad for å slippe kjøringa, mens Khan og Proffen nok var glade for å delta i kjøringa! Helgas aktiviteter skulle vise seg å bli fantastisk fin trening for Khan, og moroa startet med freestyleforedrag på Norges Hundekjørerforbunds sommerhundekjørerskole i Engerdal fredag kveld. Venke de Lange var en av lederne for arrangementet på Johnsgard turistsenter. God leder og godt sted, god stemning og god mat.
Unge Khan har ikke vært på slike oppdrag enda, det er Brakar som hittil har hatt rollen som min flinke partner og medinstruktør. Nå var det deilig å erfare at min grunntrening holder bra. Khan viste god kontakt, ro, legge seg + venstre og høyre fot, targeting, bukke, hilse, snurre, slalåm, rundt, rygge, puppy yoga, benløft, bakpartskontroll m.m. Får håpe foredraget og visningene vil føre til noen nye freestyleutøvere. Det var også endel gutter som viste interesse for freestyle - å danse med hunder. Artig å møte denne gjengen med hundegal ungdom. Etter Engerdal dro vi en kjapp tur til Røros for å besøke slekta. Nemlig min slekt + Khan sin fine mor, Aicha. Hun var en terv helt etter vår smak, og det var et særdeles hyggelig møte. Bilde viser Aicha til høyre, Khan til venstre. Ganske like, huh? Men Khan var størst! 
Så var det ned til Klokkaran, Alvdal for å overvære en amatøroppsetning kampen om tiden, hvor min søster Katrine med barna Eivind, Sara og Mathias deltar på en særdeles overbevisende og engasjert måte. Jeg er mektig stolt av dem. Gøy og tankevekkende. Khan klarte seg bra sammen med et tett og nært publikum også bestående av løpende barn som han hadde lyst å nappe i rompa! Små lam derimot, er alrighte dyr. Spørs om vi får holde oss til sauer framover.
Vi feiret St.hans ved Furuberget idag. Det regnet og var ganske så guffent, men Per Ole tryllet fram en svær presenning som holdt alle de spreke og positive Tosebygdingene tørre. Godt jobba synes jeg. Han og jeg klarte også å ha en liten oppvisning hvor P.O. er stand-in for Brakar. (Ganske moro..) Og kan ikke Brakar så kan også khan; han viste sitt lille freestylerepertoar med finfin fokus til tross for en ponni og små og store publikumere. Khan takler visst det meste bortsett fra fotballsparkende, løpende mennesker, da blir det vanskelig med selvkontrollen. Og han fikk ligge i første rekke når gjengen skulle fotograferes, for en som er så vakker, er nok det en selvfølge;o) Make the dog a star gjelder vel i alle sammenhenger? Ja, det var en trivelig liten happening. Ellers er humøret mitt varierende med latter og gråt som naturlig del av hverdagen. Jeg er i alle fall glad for at Brakar er her hos meg, sammen med oss, og at han idag var riktig så pigg på tur i skogen. Jeg går mye med Brakar og Proffen alene, for Khan maser etter Brakar hele tiden, og vi blir litt lei av han. Så det med å ha flere hunder som skal trenes og tures, det er neimen ikke helt enkelt. Jeg tenker jeg må skrive litt om det igjen, en vakker dag.
På en måte:o)
