Denne siste dagen i 2009 opplever jeg symbolskt deprimerende og praktisk vanskelig. Alltid hensynet til hundene først. Alltid sørge for best mulig skjerming fra "menneskelig moro" i form av uforståelig hvinende lyder, sprak og drønn, uten å kunne lykkes helt.. Sammen med Brakar har jeg i 10 år sittet i kjelleren i et kott denne kvelden mens vi sammen prøvde å unngå å lytte. Så trist når ens beste venn er redd, jeg gråter ved tanken. Ifjor prøvde vi å kose oss i freden og roen, med unge Khan i lavvoen, Brakar godt plassert et stille sted, da naboen plutselig sendte et drøss med raketter nedover oss. Khan og jeg ble skremt og i tillegg ble jeg fryktelig sint. Dette førte til en desperat avreageringslek i haven i sene nattetimer. Håper det hjalp - jeg er spent på Khan i kveld. Brakar stakar, har fred nå, foruten frykt, det får være min trøst. Dagen knytter ellers sammen fortid og fremtid. Jeg tenker på noen av øyeblikkene fra 2009 med stor sorg, andre med intens glede og livslyst så det nesten renner over. Sorgen var knyttet til tap. Tap av myelin/krefter, tap av noen jeg var glad i og tap av Brakar. Enda hugger sorgen i hjertet og maven så tårene spretter når jeg tenker på at han er borte. Som nå. Øyeblikkene, de går over i hverandre, stadig nye øyeblikk, de fleste er gode. Khan tilførte store gleder i 2009, og jeg er takknemlig for alt han er allerede; ganske flink og lydig, veldig vakker og halvvill med en leken, forskrekket vàrhet som jeg elsker. Khan ble min hjelper og kompis og han presterte også veldig bra i sin første freestylekonkurranse i høst. Utrolig gøy. Krav til prestasjoner står i kø og skremmer meg litt, for jeg er redd for å miste gleden i jakten på disse gode prestasjonene, slik at jeg ikke lenger klarer å trene. Det skjer innimellom, og da blir dagene grå. Gleden ved å våge å gå ut på en offisiell arena - gleden, viktigst av alt, den overgår alle fancy triks og flotte poeng, men lar gleden seg kombinere med pirketreningen og de høye kravene jeg setter til meg selv og til andre? Er det ikke glede over prestasjonen, så betyr 10 poeng lite. Uten glede, vil jeg ikke! Jeg vil ha den gode følelsen i maven og hjerte. Jeg ser også etter den hos andre. Den følelsen kommer hvis jeg opplever at hunden er glad og samarbeider, hvis jeg ler av meg selv og hvis publikum ser vårt samspill. Jeg frykter at behovet for å være flink og streve etter høyeste poeng skal overskygge den sannseløse gleden når hunden stolt er med, som en stjerne, ja når jeg klarer og hjelpe han til mestring og applausen viser at dette er god underholdning. Ekte glede er ekte underholdning. Ikke teknikk og krav, for det kan så lett føre til angst, tilstivning, den grusomme tilstivningen.. Men kan alt kombineres til en sanselig vakker helhet? Jeg skal gjøre mitt beste for å vise god trening kombinert med lekenhet, frihet og villskap. JA til UPERFEKT freestyle! Min målsetning for 2010 er hverken seier eller ære, men å beholde entusiasmen og kjærligheten til god trening, til freestyle, sporten som bør få fram smil og applaus uansett prestasjoner. No perfect performance skal være mitt motto, jeg har hørt dette av flere proffe i alle år, og har nå blitt minnet på hvor viktig det er å huske dette, i gledesrusen og søken etter effektiv trening. La oss applaudere hverandre for å våge å entre arenaen og gjøre det vi tror på sammen med hunden. Vi møter 2010 i langsom vals, rock eller drama, alltid inkludert tilstedeværelse og et uhøytidlig syn på oss selv. DA er det håp. Vil DU på freestylekurs, avholdes dette hos IØHK i februar, innendørs - ta kontakt straks. Så sier jeg til meg selv, "don't worry, be happy" og ønsker meg selv et godt nytt år!
