Dagen derpå

Ellen og jeg har sagt det før; "dette er det artigste freestylekurset vi har hatt, og med DE flotte kursdeltagerne og DE supre hundene!!" Vel - det er sant som jeg sier; DETTE ER MORO. Orker ikke si noe særlig mer nå, enn akkurat dette. For egentlig er det dagen derpå; jeg tenker på Easy hele tiden idag, er nedfor - tror jeg må legge ut artikkelen fra Brakar-boka som handler om den dagen på venteværelse, hvor jeg tok farvel, såkalt, med henne.. Livet er noen ganger en dans på torner og jeg synes det er ok å si det. Mens freestyle, en liten og artig del av dette livet, er kreativt, befriende og mer interessant enn mange som ikke har prøvd kan ane. Jeg skal se om jeg finner et sted å legge ut bilder fra kurset senere, men her er et bilde av Brakar og meg som viser noen rare armbevegelser i fot og et lite glimt fra sidelinja.

Venteværelse

Jeg er plassert på en stol mellom to verdener i et venteværelse og sitter der med halvlukkede øyne, nesten i koma. I min fantasiverden lever hundene lykkelige og friske ved min side for alltid og ingen må ta vanskelige avgjørelser – i hvert fall ikke jeg. I virkeligheten derimot, må jeg droppe egoisme, være fornuftig og avgjøre liv eller død. Samtalen jeg får med veterinæren blir en stotrende kamp. Ordene sitter fast i halsen og jeg føler meg usigelig ensom og kald. Virkeligheten føles uvirkelig, men er ikke det.

På overflaten virker jeg vel utilnærmelig, ufølsom og uinteressert. Selv ikke når en glad hund hilser på meg reagerer jeg, for jeg har frosset til is. Jeg makter ikke, har nok med å være tilstede her. Alene. Det er flere hundeeiere i rommet i tillegg til katter og deres mennesker. Og i virkeligheten prater en dame høyt til hunden sin; ”Du behøver ikke mase sånn, du skal jo bare få vaksine.” Etter 10 sekunders deilig stillhet fortsetter ordstrømmen; ”sitt, sitt, sier jeg! Sitt – kan du ikke sitte heller nå da? Sett deg ned da, du kan jo sitte selv om du skal få et lite stikk – det er ikke farlig! Sitt sa jeg – sitt! Du er jo helt håpløs du – sett deg ned nå da, hm?” Stillhet. Bortsett fra pesing og piping, litt krafsing fra en katt og støy fra en maskin i det fjerne, er jeg igjen alene i min fantasiverden. Men jeg gløtter på øynene og ser bak sløret blikk at hunden fortsatt står, selvfølgelig.

Den peser og piper, vil ikke være her og kaver seg nærmere døra. Der sitter det en mann med en katt i bur. Han føler seg presset til å klappe hunden som pipende klatrer opp i fanget hans. Katten freser, men hunden reagerer heldigvis ikke, for - ”vi har katter hjemme vi, og det er ikke noe problem, er det vel, du løper nesten aldri etter dem du, bare når de løper, men, huff da, må du klatre på fremmede, hm? Nei, fyy, kom her nå, fyy sa jeg, du pleier da ikke oppføre deg sånn? Jeg tror hun husker sist gang jeg, da måtte vi bære henne ut, det er derfor hun maser sånn, fyy!” Sikkert, tenker jeg - behandle heller hunden som en hund og slutt og si så mange ord. Jeg stenger venteværelse ute og venter videre inne i meg selv.

Tankene flakker og henger seg på alle årene med hundeaktiviteter. Trening og kurser, demonstrasjoner og opptredener. Viljestyrken til en helt spesiell hund fikk fram mine svake sider, og etter hvert også de gode. Alt jeg fikk lære og oppleve med henne, både i teater og TV. Vennlig mot alle, fantastisk med kattungen, elsker å sitte på fanget til barn. Hun hoppet og danset ”på plass” under lydighetskonkurransen og forventet leverbiter fra sekken som belønning; 0 poeng for lydighet,10 poeng for underholdning og sjarm. Ingen har fått fram et større repertoar av følelser. Hun har lært meg å lære. Og jeg lærte å trene hund, fikk fine opplevelser med hundene, tok sjansen på å feile, gikk videre mot stadig mer vett; hundevett. Men akkurat nå lurer jeg på om jeg har mistet vettet. Kreft. Avliving. Jeg gjentar ordet og lukker tårefylte øyne så ingen skal behøve å se min ensomme kamp. Jeg er kvalm, jeg skulle ønske drømmer ble sanne hver gang en stjerne falt. Min hund, en stjerne.

”Næmen, se så søte pusekatter, de skulle du nok ha lekt med! Nei, fy, nå får du se og sette deg ned; skjønner du ingen ting du da? Nå kommer veterinæren, slutt og mas, sa jeg. Sitt, sitt!”

Jeg makter ikke å si navnet hennes. Slik kan jeg holde meg i min fantasiverden, enda litt. Der kan hun rusle rundt med sitt skjeve vennlige blikk og silkeører for bestandig. Med sakte viftende hale og en stor sofapute i munn’ har hun satt dype spor i livets minnebok. Hun setter seg i stolen sin og venter – venter på meg. Evig og fri – Easy