God helse - takk!

Etter 20 år med ryggsmerter blir jeg fort sliten, jeg føler meg av og til elendig. Jeg klarer ikke å stå mange minuttene uten støtte i ryggen før smerter piner meg som gnagende rotter, jeg egner meg ikke til fysiske gjøremål og føler meg ofte udugelig. De siste 5 årene har også inneholdt sykdommen MS med plagsomme symptomer og stygge overraskelser for kropp og sjel. Altså potensielt dårlig helse. Uten mine hunder hadde dagene blitt tomme, jeg hadde garantert blitt langt mer helseløs enn jeg er - for helsa er ganske god den, i hvertfall den mentale.

Jeg innrømmer det: Hundene er Livet i mitt liv og hvert minutt med dem er helsebringende. Å trene freestyle med Brakar er ekstremt moro for oss begge. Jeg har alltid likt å danse, jeg elsker musikk. Freestyle med hund er en koreografert "dans" - utfordrende moro både for hund og fører. Har fører MS eller andre helseproblemer får ordet utfordrende en helt spesiell betydning. Men dette samspillet, denne dansen "får i gang diagonalen” i beina mine og sikkert på kryss og tvers av hjernen òg - utvilsomt bra for helsa!!

Selv om kraften i beina og koordineringsevnen min svikter, vil jeg ha det gøy sammen med Brakar enda lenge. Det er helse i hvert steg og Brakar inviterer til dans støtt. Det er nesten ikke mulig å gå en fredlig tur uten at han slenger seg rundt, opp på to, baklengs og forlengs slik at jeg må belønne - ja, det er som Thomas, Canis sa; Brakar er ikke mammadalt, men du er Brakardalt! Jo, sant nok. Men jeg er heldig som har en hund som selv vil trene. Likevel orker jeg ikke alltid å tilfredsstille denne danseglade karen. Noen dager kan jeg verken gå særlig eller danse. Det kan være fordi jeg har krevd for mye av meg selv, gjort alt for stort og jeg feiler på det å hvile. Men kunsten er å lage oppnåelige delmål, øke kravene gradvis. Det er nettopp de små bitene, eller øyeblikkene jeg kan bruke som byggestener for å skape mer av det jeg liker. Kriteriene for hva vi skal gjøre må jeg selv sette. Klarer jeg ikke å gjøre en rask snurr i 360 grader, får jeg heller snurre langsomt 180 grader. Hva jeg kan koreografere avhenger av hva jeg og Brakar fysisk og mentalt er i stand til, vi prøver å finne vår egen naturlige rytme. Men rytmen er langsommere enn før og varer kortere - så det er ikke alltid jeg "finner" den - jeg tror nemlig at jeg er istand til å gjøre absolutt alt!! Mitt mål er og bare gjøre det Brakar og jeg trives med - vi er avhengige av hverandre for å oppnå fin flyt. Det fantastiske samspillet vi har bygd opp gjennom 8-9 år fikk ekstra stor verdi da jeg fikk MS og da jeg ville bruke tiden på freestyle - jeg slapp å streve med grunntreningen, den frivillige kontakten, det å tåle forstyrrelser - Brakar er på nett alltid. Dermed kan jeg bare kose meg med nye freestyløvelser bak uthuset, nå som vi er "seniorer" begge to.
Hyppige belønninger, bit for bit, mange økter fylt med glede, fin flyt et par minutter. Pause. Et par minutter til. Pause. Jeg setter på musikk, den konkurrerer med fuglesangen, fuglene får ha meg tilgitt. Det kjennes sunt ut og bevege seg til musikk - det gjør meg rett og slett glad, det føles som å ha et helt apotek i maven! Det å overføre nerveimpulser er bare nødt til å gå lettere ved bruk av musikk og rytme!? Jeg prøver å finne og holde balansen i dansen, så vel som i livet. Energiøkonomisering er vanskelig. Freestyletreningen og gleden jeg deler med Brakar, og min kollega og venn Ellen og bror Morten hjelper med å holde meg bevegelig. Det hjelper meg på andre måter òg. Snikende pareser og skremmende nummenhet gjør det vanskelig i blant, men det gjelder å innrette seg klokelig og ta hensyn til kroppens signaler. En stol må jeg ha i nærheten, hvile er nødvendig og oppmuntringer (positiv forsterkning) trengs underveis. Ingen ser meg etter prestasjonene, da er jeg utslått og vil være alene. Sammen med Brakar er livet en dans på roser og selv om rosene har torner, så er gleden over å leke seg med en skikkelig bra kar, enorm og skikkelig god helse. Takk, Brakar, takk Ellen og takk freestyle!!!