Alvorlig lek

Jeg har sittet i "Hønsebua" mi og malt rare bilder, hvor følelser og hunder dukker opp på lerrettet. Ikke er jeg flink og ikke prøver jeg å være det, derimot ønsker jeg å leke meg litt, hvile og filosofere i fred og ro. Dette bildet har skiftet farger og uttrykk 1000 ganger og malingen ligger tykt... Ellen og jeg har også fått trent litt freestyle - vi må plukke opp igjen vårt parprogram - vi skal filmes for TV. (Huff-huff!) Når vi trener sitter latteren løst, Morten og Brakar vekker til live et stort repertoar av følelser i oss, de gir så mye og vi må selv være lekne og tullete med dem selvom vi jobber svært så målrettet. Det nytter ikke å være redd for å "dumme seg ut" - hvilket jeg for min del synes er en helt unødvendig frykt å ha - det er nok av annet å være redd for. De siste dagene tenker jeg mye på lekende mennesker og på ikke-lekende mennesker. Mennesker som ikke tør å være seg selv eller som ikke våger å være litt utforskende på egne grenser.. Hver dag blåser jeg bort "gruff" og smerter, stivhet og spasmer i dans og lek med Brakar. Samme hvor seriøse vi er og har blitt etter alle år med hunder, trening og kurs, så mener jeg oppriktig at det er viktig (viktigere nå enn før) og ha kontakt med barnet i seg og være lekne. Lek behøver ikke handle om å klatre i trær eller hoppe tau! Det minner meg om et gammelt intervju jeg hørte med filosof Arne Næss; han ble spurt om hvorfor han drev med klatring, han var jo over 70 år? Arne Næss svarte: "Hvorfor sluttet du? Vi gjorde det begge da vi var små!"

Lek hjelper både på følelsen av å mestre, på humøret og på effektiviteten. Lek frigjør nemlig endorfiner i hjernen (jeg har bl.a. lest på forskning.no) og endorfinene er kroppens eget rusmiddel som gjør oss glade og oppstemte og da er det lettere å trene effektivt! Når jeg tuller og tøyser, ler og tester ut meg selv, så bruker jeg et stort repertoar av følelser, min motorikk utvikles (eller holdes i det minste på dagens nivå...) og jeg får en god følelse av å mestre omgivelsene - noe som gjør meg trygg og glad og selvtilliten blomstrer. Yihaa! Vi er jo tross alt konstruert for aktivitet, er vi ikke?
Under typisk kreativ trening med Brakar forstår jeg nå hvorfor jeg klarer å bevege bena bedre enn uten han og spontaniteten, uten musikken - jeg opplever en slags FLYT! Når jeg jobber med noe som ikke er for vanskelig og ikke for lett, men som er helt tilpasset det jeg og hunden kan klare, så opplever jeg en tilstand av DYP FLYT; glede, lekenhet, barnslighet - ja jeg føler meg rett og slett som homo ludens - det lekende menneske - et menneske som stikker hodet fram. Lek er å by på seg selv, er det ikke?Når vi trener freestyle må vi gjøre dette. I går var det freestyletrening på Skullerud og vi var flere som våget å danse, tulle, være litt rare, "dumme" og lekne. Jeg synes det er TØFFT og for min del er det rein mentalhygiene og definitivt bra for helsa. Så får det ikke hjelpe at spasmene og stivheten kom snikende på igjen, hjemover - (her må også kreativ tenking til; jeg må finne ut en måte å bruke gasspedalen på uten å bruke høyre beinet!?) Men pytt, jeg vet i hvertfall at jeg har blåst bort endel av "gruffet" - at denne type lekende, kreative trening bare er noe jeg MÅ gjøre for alltid.