Emma Willblad og
Frida Binette, Yvonne Öster og Pia Schakowsky utgjorde et profft og utelukkende inspirerende instruktørfirkløver på freestylecamp i Uppsala 7.-10. august. Emma og Frida er velkjente topputøvere i Sverige
. Yvonne har konkurrert i lydighet Elite og i høyeste freestyleklasse og er freestyledommer i Sverige med en befriende positiv innstilling. Pia har jobbet som danser og koreograf, og trener og konkurrerer med sine hunder.
De 38 deltagerne
(
4 norske; oss +
Ann og Iren med 6 hunder i bobil) var inndelt i grupper etter nivå, gruppene roterte daglig til store gressplener eller innendørs lokale. Innendørs ble det trening av egne bevegelser, noe vi absolutt trenger
mer av, mest av! Pia fortalte meg seriøst at det var tydelig at jeg hadde jobbet med mine håndbevegelser og at jeg hadde musikken naturlig i kroppen. Disse ordene gjorde meg litt stolt, all treningen over de siste to-tre årene
har hjulpet, og jeg følte meg ikke
bare keitete :o) Torsdag kveld startet det hele
litt kjedelig med regelverk + regnvær, men siden økte det altså på med utelukkende positive opplevelser; grilling, sosialisering, lek for tobente
(yepp, Ellen og jeg deltok sterkt:), trening, mer trening, hviling av vond kropp, trening, tervis-løping, tervis-rotrening, en ubeskrivelig sterk og vakker huskonsert med Lasse og
Marie Bergman og treningstävling i solskinn! Khan og jeg,
Ellen og Frikk delte huset "Dobermann", der holdt også Lasse og Marie til med sin lille løpske tispe, i tillegg til Erika med sin elegante grand danois,
Willow. 
Smågutta våre, kalt slyngler,
oppførte seg eksemplarisk sammen med alt og alle. Ja, hvis vi ser bort i fra Khan sin surmulende knurring (
som han har gjort siden han var valp), guttas mangelfulle selvkontroll i forbindelse med løse, løpende hunder + litt kvisetryne småpissing og dårlig utholdenhet - typisk fjortissatferd. Khan ble dessuten
(desverre) angrepet av en grand danois-han som tok av i lekeøkt med eier. Jeg fikk kjapt avreagert den litt skremmende opplevelsen med en supermorsom leke vi hadde fått av Ellen - så jeg tenker jeg fiksa hans mentale status rimelig greit. En oppsummerende rød tråd gjennom de driftige dyktige damers budskap blir noe sånnt som dette; god start og slutt, hund og fører på likt nivå, menneskelige følelser, øke vanskelighetsgraden, men starte enkelt. Her gjelder det vi har lært tidligere og som vi forsøker å lære bort selv; "less is more"! Freestyle er bevegelser og musikk i et koreografert program. Det sier seg selv at å finne riktig musikk er
viktig og vanskelig. Musikken skal passe hund og førers rytme, skal være interessant, må formidle
noe også uten ord. Ord gjør at man binder seg til å time alt til en tekst, noe som kan bli artig hvis man har god presisjon. Med en uerfaren hund kan det være smartere med en instrumental låt. Noen dager før vi reiste drev vi og moret oss med en låt av
Lisa Ekdahl. Jeg synes den passer til Khans litt slengende,
kule stil og rytme, jeg liker den godt selv, men etter campen tror jeg at jeg ikke skal bruke den likevel. Utifra hva jeg har skrevet kan du selv forsøke å tenke gjennom hvorfor, ved å titte på filmsnutten av vår treningsøkt. Men nå er jeg i alle fall inspirert til å fortsette å trene. Motivasjonen går opp og ned, og av og til blir den der nede i de dype daler, uten min vanlige entusiasme, og hvor tankene på alt som må trenes for å konkurrere eller delta i oppvisninger virker skremmende demotiverende. Med Brakar pensjonert og Morten død 1 år den 13. er det vanskelig å ta tak og begynne på nytt med nye gutter. Men NÅ, etter denne vitamininnsprøytningen ser jeg lyst på freestylefremtiden igjen. Jeg må bare prøve å få Khan et par hakk grådigere og mer gal etter mine forsterkere. Han har det nok i seg, men jeg må trylle det fram -
train, don't complain! 
Kanskje kan det være en god start å trene et parprogram med Frikk og Khan, vi får se. Jeg må uansett fortsette å prioritere ro i nærheten av andres bevegelser og mye kontakt i tillegg til egne posisjoner, teknikk, presisjon og ordforståelse. Vi er takknemlige for at vi fikk sjansen til å delta på camp hos våre svenske venner, herlig å slippe å ha ansvar selv, herlig å være deltager. Skal si svenskene har kommet lenger enn oss nordmenn med sin freestyle, de har utrolig mange dyktige unge ekvipasjer. I Norge sliter hundeklubbene med å få fylt opp freestylekurs, merkelig nok! Når skal alle aktive hundefolk innse at freestyle er den ultimate hundesport som tilbyr flest utfordringer, som ikke er tull og triks, som er en konkurransegren, som krever meget allsidig trening og som er underholdende og seriøst på samme tid? De har mange dyktige, unge ekvipasjer i Sverige, men vi satser på å ta opp konkurransen med dem - ja, det gjør vi. Først uoffisiell konkurranse i Norge via
NFF, så offisielt i Sverige, deretter MyDog og så - Crufts? Vel, det haster visst ørlite med treningen - og vi må skynde oss laangsomt!
(4 norske; oss + Ann og Iren med 6 hunder i bobil) var inndelt i grupper etter nivå, gruppene roterte daglig til store gressplener eller innendørs lokale. Innendørs ble det trening av egne bevegelser, noe vi absolutt trenger mer av, mest av! Pia fortalte meg seriøst at det var tydelig at jeg hadde jobbet med mine håndbevegelser og at jeg hadde musikken naturlig i kroppen. Disse ordene gjorde meg litt stolt, all treningen over de siste to-tre årene har hjulpet, og jeg følte meg ikke bare keitete :o) Torsdag kveld startet det hele litt kjedelig med regelverk + regnvær, men siden økte det altså på med utelukkende positive opplevelser; grilling, sosialisering, lek for tobente (yepp, Ellen og jeg deltok sterkt:), trening, mer trening, hviling av vond kropp, trening, tervis-løping, tervis-rotrening, en ubeskrivelig sterk og vakker huskonsert med Lasse og Marie Bergman og treningstävling i solskinn! Khan og jeg, Ellen og Frikk delte huset "Dobermann", der holdt også Lasse og Marie til med sin lille løpske tispe, i tillegg til Erika med sin elegante grand danois, Willow. 
Smågutta våre, kalt slyngler, oppførte seg eksemplarisk sammen med alt og alle. Ja, hvis vi ser bort i fra Khan sin surmulende knurring (som han har gjort siden han var valp), guttas mangelfulle selvkontroll i forbindelse med løse, løpende hunder + litt kvisetryne småpissing og dårlig utholdenhet - typisk fjortissatferd. Khan ble dessuten (desverre) angrepet av en grand danois-han som tok av i lekeøkt med eier. Jeg fikk kjapt avreagert den litt skremmende opplevelsen med en supermorsom leke vi hadde fått av Ellen - så jeg tenker jeg fiksa hans mentale status rimelig greit. En oppsummerende rød tråd gjennom de driftige dyktige damers budskap blir noe sånnt som dette; god start og slutt, hund og fører på likt nivå, menneskelige følelser, øke vanskelighetsgraden, men starte enkelt. Her gjelder det vi har lært tidligere og som vi forsøker å lære bort selv; "less is more"! Freestyle er bevegelser og musikk i et koreografert program. Det sier seg selv at å finne riktig musikk er viktig og vanskelig. Musikken skal passe hund og førers rytme, skal være interessant, må formidle noe også uten ord. Ord gjør at man binder seg til å time alt til en tekst, noe som kan bli artig hvis man har god presisjon. Med en uerfaren hund kan det være smartere med en instrumental låt. Noen dager før vi reiste drev vi og moret oss med en låt av Lisa Ekdahl. Jeg synes den passer til Khans litt slengende, kule stil og rytme, jeg liker den godt selv, men etter campen tror jeg at jeg ikke skal bruke den likevel. Utifra hva jeg har skrevet kan du selv forsøke å tenke gjennom hvorfor, ved å titte på filmsnutten av vår treningsøkt. Men nå er jeg i alle fall inspirert til å fortsette å trene. Motivasjonen går opp og ned, og av og til blir den der nede i de dype daler, uten min vanlige entusiasme, og hvor tankene på alt som må trenes for å konkurrere eller delta i oppvisninger virker skremmende demotiverende. Med Brakar pensjonert og Morten død 1 år den 13. er det vanskelig å ta tak og begynne på nytt med nye gutter. Men NÅ, etter denne vitamininnsprøytningen ser jeg lyst på freestylefremtiden igjen. Jeg må bare prøve å få Khan et par hakk grådigere og mer gal etter mine forsterkere. Han har det nok i seg, men jeg må trylle det fram - train, don't complain! 
Kanskje kan det være en god start å trene et parprogram med Frikk og Khan, vi får se. Jeg må uansett fortsette å prioritere ro i nærheten av andres bevegelser og mye kontakt i tillegg til egne posisjoner, teknikk, presisjon og ordforståelse. Vi er takknemlige for at vi fikk sjansen til å delta på camp hos våre svenske venner, herlig å slippe å ha ansvar selv, herlig å være deltager. Skal si svenskene har kommet lenger enn oss nordmenn med sin freestyle, de har utrolig mange dyktige unge ekvipasjer. I Norge sliter hundeklubbene med å få fylt opp freestylekurs, merkelig nok! Når skal alle aktive hundefolk innse at freestyle er den ultimate hundesport som tilbyr flest utfordringer, som ikke er tull og triks, som er en konkurransegren, som krever meget allsidig trening og som er underholdende og seriøst på samme tid? De har mange dyktige, unge ekvipasjer i Sverige, men vi satser på å ta opp konkurransen med dem - ja, det gjør vi. Først uoffisiell konkurranse i Norge via NFF, så offisielt i Sverige, deretter MyDog og så - Crufts? Vel, det haster visst ørlite med treningen - og vi må skynde oss laangsomt!
Hehe, tryllemamma!
ReplyDelete