Molefonken og fokusert

Sist helg var jeg på lydighetskurs med Maria Hagström. I utgangspunktet var jeg påmeldt med Khan, men av flere grunner var det best for meg å delta som observatør. Jeg gledet meg også til å se mer av flotte broder heite Frikk. Mye hund ja, heia Ellen! Den mer kule Khan var endel i bil, men fikk mange positive erfaringer i ridehuset. No problem, bortsett fra at han brått ble skremt av kombinasjonen skummel lyd/mann på slutten. Jeg fikk lekt han opp igjen; han har blitt mye modigere/tryggere enn før, men er av natur en forsiktig fyr. Her og her fins forresten bra referat fra et par reflekterende kursdeltagere. Ja, Maria har det virkelig. Det var supert med input og oppdatering på smarte teknikker og tanker om trening. Jeg har i hvert fall kjøpt 10 kg kyllinghalser, håper jeg orker å bruke dem - skal en periode bruke mer godbiter enn tau. Tautrekking får fram villdyret i Khan, men ikke uventet, også stress. Til flere momenter ønsker jeg myke og jevne bevegelser, han har høye benløft og småhopp (bilde), noe jeg liker til freestyletrening, men ikke alltid. Derfor mer godbiter, omvendtlokking i langt flere situasjoner, ro og stadgatrening, og tydeligere bryt, også for Khan. Ikke alltid ønskelig med høyt tempo, heller ikke hyppig forsterkningsfrekvens. NB, etter 3 økter bør vi gå videre. Fortsatt heller kvalitet enn kvantitet. Balanse - balanse - balanse - mitt livslange prosjekt. Khan er både villdyr og kosedyr. Under trening av spesifikke øvelser går det oftest langsomt i hans hode. Han vil ha det jeg har, men er hverken grådig eller frekk, forsyner seg varsomt. Han kan ofte stå og tenke i flere sekunder. Jeg må være veldig tålmodig, virkelig være en "splitter" - bruke god tid med denne gutten. De fleste av oss har noen utfordringer med våre hunder, ingen er heldigvis roboter. Og vi vet at hundens reaksjon (eller mangel på) også avhenger av oss tobente. Denne tobente har den siste tiden avslørt seg overraskende lite ambisiøs: jeg avbryter meg selv i enver treningsøkt. Hvis man mangler overskudd, vil kroppen prøve å forhindre ytterligere aktivitet ved å "skru av" den gode følelsen, ja treningsgleden. Er det dette som skjer? Hvis kroppen ikke gir gode tilbakemeldinger til meg, så er sjansen stor for at jeg trenger å hvile mer - enda mer? Og selv om det fysiske overskuddet er på plass, kan psykisk stress medføre at man ikke føler seg bra, kroppen vil ikke trene! Man tærer faktisk bort motivasjonen til å trene, huff, dette er skremmende. Det er på toppen av overskuddet vi finner treningsgleden. Den amerikanske psykologen William James (1842-1910) sa: Lykke er for de fleste, til alle tider, det hemmelige motiv til alt hva de gjør. Men hva med våre følelser - er det noen som klarer å legge de vekk når de trener hund? Følelser henger sammen med det ubevisste, tankene vi tenker uten å være klar over det. Disse tankene lar seg ikke alltid kontrollere. Jeg vil trene, det er gøy, men jeg blir sliten av det. Bør jeg finne på noe annet - frimerkesamling? "Lykke - det skjulte motivet for alt vi gjør?" Tenkte jeg det ikke, hele sannheten ligger ikke i forsterkningskvalitet-/frekvens, timing og kriterier, selvom alt kan kokes ned til disse punktene. Følelser spiller en avgjørende rolle enten det gjelder samarbeid, eller som motivasjon for handlinger og valg. (Ifølge den biologiske utviklingslæren har følelser vært nødvendige for menneskers/dyrs overlevelse som arter). Alt blir heller ikke lettere med et strålende godt humør! Kanadisk forskning (University of Toronto) tyder på at "godt humør" kan gjøre deg mer kreativ, men hvis du skal konsentrere deg er det best å være molefonken. "Godt humør" kan hjelpe til med å åpne sinnet, finne kreativitet, men det kan også være til hinder for ekstrem fokus. Molefonken, men fokusert, det kjenner jeg til. Er jeg i veldig godt humør i mange timer vet jeg at jeg er utrolig god til å løse kreative utfordringer. Verre er det med fokusoppgaver, da blir jeg fort distrahert. Er jeg litt nedstemt og molefonken holder jeg fokus bedre, men klarer ikke å åpne opp for kreativitet i det hele tatt. For å trene hund på en passe måte, og nå passe langt, med passe sinnsinnstilling vil jeg tro at det mest passende må være å føle seg "lykkelig". For lykke ligger bakerst som den eneste motivasjon! Ehh - hvorfor må kunstnere og forfattere ofte være deppa for å lage fantastisk kunst?