Che er en sånn sjelden Kongehund. En kul, flott, vakker, sterk,
vennlig,
dominant hund, og jeg mener
dominant. Han tolererte elegant store Brakar's stadige utfordringer
(plassere labb over nakken, stivt blikk, slangetunge, særdeles høy hale osv.) Che dempet med gjesp, spark, snusing og så var de nesten som kamerater resten av tia.
No problem, pal. Tenk om vi mennesker kunne være like tolerante overfor hverandre når noen prøver seg, og gjør små feil ofte pga usikkerhet. Hvis bare.... ja, hvis bare.
Khan og Proffen ble plassert i hundegård vegg i vegg med de nydelige (
jeg synes de er utrolig vakre) alaskan huskiene My, Kylie, Eira og Che - eid og kjørt av
Anki på Bybrua ved Gjøvik. Denne dama er enslags suveren blanding av alt jeg liker, og er helt lik hundene hun elsker. Selvom hundene hennes ikke er mye inne, selvom de ikke får dele seng, sofa eller måltider med den tobente del av familien så behandles de etter godt hjerte og lever som de er avlet for.
Apropos; hvem har som en selvfølge fått den aller beste sofaen hjemme hos oss, hvem trenes til å faktisk stå oppå bordet, og
kjære Per Ole, hvor ligger Proffen om natta når du tror jeg ikke merker det, og
hva gjør hundene våre når vi spiser? Brakar og Proffen ligger rolig avventende ved siden av bordet og Khan ligger optimistisk på terskelen mellom gang og kjøkken. Så det så. Og sånn vil vi ha det. Funker bra det og. Huskiene foretrekker å være ute, de er vant til det. De viser stor glede, de er vennlige, de kan være løse, de kommer når de blir ropt på, de har et tydelig kroppsspråk og de elsker å jobbe. Anki drar ut på tur med slede eller doning i otta og er kjapt i sin herlige verden i de dype skoger med lykkelige hunder i full fres. Jeg har alltid drømt om et sånnt liv - et liv som indianer eller som hundekjører i Alaskas villmark. Jeg elsker tanken på å sitte i et hundespann. Jeg elsker.... Kan vi ikke gjøre det vi liker, får vi like det vi gjør. Jeg kan knapt gå over tunet og må bruke krykke i skogen. Og, vel, Brakar kunne
virkelig ikke plasseres i hundegård, han satt vakt eller han lå på stueteppet som seg hør og bør en tilårskommen Bra kar. Da Khan hadde vært i hundegården rolig flinkt i flere timer, slapp han fri med Kong Brakar og huskier i fri flyt. Og så Proffen da gitt! "
Skal vi danse"?
Hmmm, hva GJØR jeg med disse to fantastiske gutta mine? Med det gode gamle jernkorsettet på for å å være smertefri en stund, er det ikke lett å få "trent". Jeg blir ikke særlig mobil og jeg er sliten i kroppen. Jeg brukte dette for 20 år siden da jeg ble operert første gang, det ble to ganger til og i månedsvis (årevis) bodde jeg i korsettet. Ja, det er lenge siden, men ryggen er nå i ferd med å ta helt kål på meg, er jeg redd. Etter 50 årsdagen min....... Hundene ser på meg og vil så veldig gjerne gjøre noe - sammen med meg. Jeg slenger godbiter for snurr, et par bukk, bakking, mellom, litt fot og litt sitt. That's it. Hm, hvis jeg henter kjeppen, så kan vi 
gå rundt den, alle tre? Skal vi se, nei, dette er slitsomt. Nå har vi gjort noe i opptil flere minutter gutter, og husk, jeg har alltid sagt at det er de små minuttene som teller. Det er bagatellene som teller... Takk skal dere ha - dere er bare supertålmodige og veeeldig flinke, er dere. Tror jeg sier FRI jeg. Men, huff - er det ikke skuffelse jeg ser der, i blikket til Brakar? "MÅ jeg istedet leke med den lille hopp og spretten?? Bare vent Brakar, bare vent - det er ikke over enda, jeg lover!
