Takk, tusen takk for uttrykt medfølelse i sorgen over Brakar. Om ingen kan bringe han tilbake til meg, om ingen kan gjenopprette vårt sterke bånd, om ingen kan si noe for å fjerne klumpen i halsen, om ingen kan fjerne sorgen, så har jeg lest og verdsatt alle kommentarer, mailer og hilsener. Ordene har fått meg til å gråte voldsomt, igjen og igjen. Men det har hjulpet. Takk - tusen takk til alle ukjente og kjente venner av Brakar.
Alle hunder er spesielle, og vi elsker dem alle. Brakar var spesiell. Han var en av disse hundene man alltid måtte se på når han var der. Blikket ble sugd mot han. Han hadde stor tiltrekningskraft på mennesker. Han hadde stor kraft samtidig som han også var skjør på sitt vis. Han klarte å prestere og vise sine ferdigheter, uansett. Jeg var enormt stolt av Brakar. Han var vennlig, vakker og flink. Han brakk benet som 10-åring og sprang i skogen med benet avstivet. Som om et brukket ben skulle stoppe han i noe han ville. Heller ikke fobien stoppet han når han ville jobbe med meg i et knøttelite TV-studio, i eliteringen i Bengtsfors, i Vikingskip eller andre små og store arenaer. Jeg vil aldri, aldri glemme disse stundene. Ei heller hverdagene alene hjemme, sammen i vår lille flokk. Det var flest hverdager, og vi var alltid sammen. Han var grådig, Brakar, grådig på livet, grådig på godbitene. Jeg klarte aldri å la være å gi Brakar det han ville ha. Jeg synes alltid han fortjente det. Han hadde meg som fanget. I sitt liv var han mest venn med flatten Easy og katten Ask. Rørende. Du store verden så mange minner jeg sitter igjen med. De skal bli gode å ha når følelse av tomhet og sorg slipper taket.
Brakar er borte. Jeg kan ikke se han, kan ikke kjenne den nydelige pelsen, kan ikke le av han når han insisterer på å trene. Likevel er han tilstedet. Kraften hans har tatt bolig i mitt indre og har blitt til en trekant av sorg som dreier sakte rundt med spisse tagger. Av og til overmanner smerten meg og tårer renner fritt. Andre ganger er den lenger unna. Som i helgen, da jeg var dommer på freestylekonkurranse i regi av freestyleforeningen. Se et av programmene her:
http://www.youtube.com/watch?v=fXrk5rcuulw&feature=related
Gleden over å se på freestyleekvipasjene overskygget en liten stund de tunge følelsene. Freestyle er fin sorgterapi. Men her hjemme er Brakar i sofaen i stua, han sitter ved siden av kjøkkenbordet, han går klistret ved min venstre fot og han ser på meg med hodet på skakke. De siste dagene før 28. mai ble også minnerike. Vi fikk oss noen timer alene i skogen bak huset. Bare han og jeg. Vi delte matpakke og eple. Brakar tuslet bak meg. Han vek aldri unna. Jeg fotograferte naturens skjønnhet. Brakar gikk rolig fram til en stor rot og snudde seg mot meg. Så på meg lenge, stille. Det ble det siste bildet. Jeg ville ikke ta flere bilder av han, tenkte det ville bli for vondt, men han stilte seg opp der for meg, en siste gang. Han insisterte – kanskje det var hans farvel?
Brakar sovnet fredelig inn hjemme. Jeg har aldri sett han gi seg så totalt over til hvilen. Så sliten han må ha vært. Akkurat da følte jeg at døden ble en befrier fra fobiens klamme klør. Han skulle slippe å oppleve mer regn og vind mot husveggen. Evig eies kun det tapte, diamanter og stjerner på himmelen varer evig. Brakar er en stjerne i døden, som i livet. Han har blitt til en skatt, en evig skatt. Dansen skal gå videre så snart Khan og jeg finner oss selv. Vi skal fortsette på den veien vår store helt vandret. Han var sannerlig en bra kar. Jeg takker høyt og inderlig for alt han lærte meg og alt han ga, til meg og til dere. ”fri, Brakar – friii”
Her står jeg på jobben med tårer i øynene. Har ikke fått med meg at Brakar har gått bort. Du har vært utrolig heldig å få oppleve å dele livet med en helt spesiell hund. De er det ikke mange som får oppleve, og når man får den opplevelsen kan man bære minnene videre i hjertet for resten av livet. Nå danser Brakar i hundehimmelen og har det så bra som en Bra Kar kan ha det.
ReplyDeleteKlem fra Anja
det er så sørende alt det du skriver. alle som leser dette kan vel ikke unngå å felle noen tårer.
ReplyDeleteDu skriver med sorg og tapperhet og jeg er så stolt av deg mamman min. Jeg er så glad i deg og alle som kjenner deg er glad i deg =)
" Like hitenfor himmelen er det et sted som heter Regnbuebroen.
ReplyDeleteNår et dyr som har stått noen på jorden spesielt nær dør, kommer det til Regnbuebroen.
Der er det sletter og åser for alle våre spesielle venner, slik at de kan løpe og leke sammen. Det er masser av mat og vann der, og vennene våre har det varmt og godt.
Alle dyrene som har vært syke og gamle får tilbake helsen og blir i full vigør. De som var skadet og ødelagt blir hele og sterke igjen, akkurat slik vi husker dem i våre drømmer om tiden som var. Dyrene er glade og tilfredse, bortsett fra en liten ting, alle savner de noen som har vært helt spesielle for dem, noen som måtte etterlates.
Alle løper og leker sammen, men dagen kommer når en plutselig stopper opp og ser mot horisonten. Øynene er lysende og intense, den ivrige kroppen begynner å dirre. Plutselig løper han vekk fra resten av gruppen, flyr over det grønne gresset, bena bærer ham raskere og raskere.
Du er blitt oppdaget, og når du og din spesielle venn til slutt møtes, omfavner dere hverandre i glad gjenforening, for aldri å skilles igjen. Gledeskyssene regner over ansiktet, hendene dine stryker det elskede hodet om og om igjen, og igjen ser du inn i de trofaste øynene til vennen din, som så lenge har vært borte fra livet ditt, men som alltid har vært tilstede i hjertet. Så krysser dere Regnbuebroen sammen …."
Føler med deg i sorgen, Merete. Brakar var en utrolig hund på alle måter, og du er en utrolig hundeeier! Heldige er de hundene som får leve sammen med deg!
ReplyDeleteoooooo, enda flere tårer.. oooo, så sørgelig...takk for gode, trøstende ord - takk!
ReplyDeleteFår en stor klump i halsen när jag läser om ditt och Brakars liv samman. Ni var som Tekla och jag är - oskiljaktiga.
ReplyDelete