En hund, to hund, tre hund

Jeg er ekstremt følsom når det gjelder hundene. Nå for tiden klarer jeg nesten ikke å snakke om Brakar's ve og vel uten at tårer presser på og lager en stor klump av selvkontroll i halsen min. Det er også med blanda følelser jeg viser film av Brakar og Morten, på freestylekurs. Jeg strever med å holde sterke følelser under kontroll. En lang, lærerik epoke med to spesielle hunder, så ofte sammen, tok slutt sist sommer. Evig eies kun det tapte. Positivt på alle måter at en ny epoke er igang, men nye tider og nye hunder kan aldri erstatte hverken tidligere gjøremål eller hunder. Det er heller ikke meningen. Men det er med et visst vemod jeg opplever at tiden går fort og hundene lever altfor kort. Tanken på at jeg en dag skal miste Brakar er nesten ikke til å tåle. Hver og en av hundene setter sine spor, noen er dypere enn andre. Heldigvis fins ingen grenser for hvor mange hunder vi kan bli glad i - ikke så merkelig, for det fins så utrolig mange fine hunder! Siden jeg ble hjemmeværende på heltid for mange år siden, har jeg tilbragt dagene med en hund eller to eller tre. Sånn som mitt hundehold er, med hunder rundt bena, i sofa og ved spisebord, om ikke i min seng, opplever jeg mange fordeler. Vi lever med mye frihet sammen, i hus, have og skog. Men for å være realistisk så er to aktive treningskompiser mer enn nok for meg, helsa mi tatt i betraktning. Ja, så sant den ene er voksen og trent etter mine ønsker og derved kan være til hjelp med påvirkning av den yngre. Som Easy var det for Brakar, som Brakar er det for Khan. Og så kan vi ha en liten hund som familiemedlem og liten venn i tillegg - som Proffen. Men det er ikke bare enkelt. Proffen, han vokter, og dette vil jeg ikke at han skal lære Khan, så her må jeg ta mine forholdsregler. Jeg krever ro rundt meg, og vil styre konsekvensene av hundenes atferd, jeg må ha et øye på hver finger og på hver hund. Slitsomt, men nødvendig for meg. Når det er sagt, innser jeg endelig at hundegård kan være kjekt som et fristed. Jeg har godtatt at en smule deprivasjon på tid med meg vil kunne være positivt for utviklingen av Khan, samme hva jeg måtte føle rundt det å ha han unna meg en liten stund.. Vel, jeg vil alltid ønske at mine hunder skal leve i en utviklende verden hvor de kan påvirke sine dager, påvirke meg til å dele ut positive forsterkere. Så jeg kommanderer dem lite, ser på dem mye, og er uhyggelig kjapp til å belønne for alt jeg liker, særlig Khan. Kun han er prioritert i økter hvor vi trener spesifikke øvelser for freestyle. Men jeg bruker Brakar bevisst både som forstyrrelse og forbilde, og "trener" han foran Khan som venter i åpent bur, eller legger seg. Da belønnes begge for "sin" atferd, uten at jeg bruker klikker. Så lar jeg Brakar legge seg midt på plenen mens Khan og jeg jobber noen økter rett ved siden av. Khan er ekstremt opptatt av Brakar, men klarer å fokusere på meg nå. Jeg belønner også Khan for å forholde seg rolig når fremmede hunder trener på vår plen. Jeg prøver å passe på hva han lærer og er nøye på å kontrollere omgivelsene så det blir minimalt med uønskede erfaringer for han. Når det gjelder klikking, så klikker jeg kun Khan når vi pirker på bevegelser. Den som er passiv får slengt en godbit eller jeg roser lavt i forbifarten. Noen ganger kan jeg klikke og belønne begge når de er aktive med meg, enten at de går vakkert på hver side, eller en fri-shapingøkt hvor jeg blir litt "lat" og lar de gi meg sine ferdigheter, som regel freestylemomenter eller noen grunnferdigheter. Det blir en konkurranse dem i mellom om hvem som får det neste klikket og godbiten. Dette virker effektivt synes jeg, for Khan blir ganske intens når også Brakar og Proffen er aktive. Ellers er han "så der" gira etter ball, kong, dralek, godis, men jeg jobber med saken. Innendørs dropper jeg å bruke klikker hvis alle tre hundene (+ Ask) er inne. Det er fordi jeg ikke ønsker at alle skal begynne å tilby atferd. Hvis alle "jobber" på likt klarer jeg ikke å belønne slik jeg ønsker. Alle dukker fram fra kriker og kroker hvis de hører klikkelyden (eller kjøleskapdøra som åpnes, eller hvis jeg kutter opp godis, eller begynner å lage mat.) Vil jeg ta en kjøkkenøkt med Khan loser jeg de andre ut eller bak grind, hvor de tålmodig har lært seg å vente på tur. (Jeg har selvsagt også belønnet dette underveis!) Jeg har trent mye innendørs om vinteren og ellers gjør jeg det hvis jeg er dårlig i perioder. Ja, innendørs trening er en naturlig del av mitt hundeliv, uansett. For det er alltids noe som skal belønnes, om vi ikke har økter så sitter vi jo og spiser middag hver dag. Da trener vi på at hunder skal ligge eller sitte rolig, i nærheten eller hvor de vil, gjerne på dørterskelen. Jeg er påpasselig med å ha ro rundt meg når jeg skal trene hund, jeg lar meg ikke forstyrre og passer alltid på å frie ut økta. Da først tar jeg telefonen eller svarer hvis noen snakker til meg eller kommer. Jeg krever full fokus av hundene og da må jeg kunne kreve det også av meg selv. Min belønning for å leve som jeg gjør, er at hundene lærer det jeg vil de skal lære, og forholdet oss imellom blir sterkt og nært. Ja sånn har vi det.