En sammenligning

Hodet er fullt opp av freestyle og jeg klarer hverken å snakke om været eller vinden. (Føler dog at jeg trenger å være ute i vær og vind, i skauen ved et stille vann, kaffe på termos, dele matpakke med Khan og Proffen..) Vel, nok om det. Friskt i minne er lørdagens konkurranse. Det var særlig gøy å se debuterende, ekvipasjer; Modig dame oppdretteren til Khan, som alltid imponerer meg med sin positive innstilling. Vi hadde også noen veldig dyktige rekrutter. Vinner av FS1 ble Marianne og aussien Vikki med 27,4 poeng, god nr. 2 med 26,75 poeng ble Anette og Dolly og til høyre i bildet på en verdig tredjeplass (2. premiering) med 22,6 poeng, har vi Marianne og Max - onkel Max altså - gratulerer så mye, dere var veldig flinke faktisk :o) Fotograf for dagen, Merete Greåker, har lagt ut flotte bilder her. Stor takk til henne, og stor takk til Eirin og Catrin som stilte opp til viktige roller på kort varsel grunnet sykdom, og takk for transporthjelp, Marianne! Uvurderlig. Og Sten Arne lager filmer av programmene, noen av disse vil bli lagt ut. Ellers er hodet mitt fullt av bedømming, regelverk og freestyletrender, kurs, fellestrening, momenter, musikk, møte (nordisk freestylemøte, NKU i Stockholm, mandag) og Khan - ja, alt danser rundt på en arena i mitt hode. Khan er et kapittel for seg. Han viser enorm ro og nærhet, og en reaktivitet jeg aldri har sett maken til. Et så stort spekter i èn hund!? Alt må jeg forholde meg til, for å kunne trene han slik jeg ønsker, og det er lærerikt! Og ja, jeg har ideer til et nytt freestyleprogram. Det er en frustrerende tid før programmet tar form, og det virker nesten håpløst. Jeg mister selv motet innimellom når ting hoper seg opp, og jeg kjenner at kroppen krangler. Jeg vil forkaste ideer og ta inn nye ideer i lang tid, jeg vil leke meg med Khan og musikken. Låta er valgt og jeg har en hoved-idè. Igjen blir musikken en viktig del av vår freestyle. Jeg skal på kurs i Stockholm til helgen, for annen gang med Richard Curtis, en herlig fyr med bøttevis av ideer. Motiverende. Jeg synes det er motiverende å ha noe å strekke meg mot. Mitt mål for neste år er at vi klarer å starte i kl. III - hvis beina vil bære meg da. Krysser fingra! (Ikke beina ;o)

Jeg tenker også mye på hvordan hunder trenes. Jeg er som vanlig opptatt av god grunntrening og av treningsteknikker hos hundefører. Jeg ser mye, jeg hører mange unødige ord. Også i freestylekretser hører jeg unskyldninger for hvorfor hunden ikke gjør som forventet. Den lista er lang og kjedelig. Mine tanker på nytt program, hvor musikken og gitaren får stor betydning, førte til at jeg inni hodet begynte å sammenligne trening av hunder med et gitarkurs jeg tok i min ungdom. På kurset skulle jeg lære å spille på en Aria kassegitar. Jeg husker at jeg lærte noen grunnleggende grep, jeg klarte å spille noen låter. Jeg hadde en del moro med dette, men etter hvert ga jeg opp gitarspillingen. Det var ikke noe galt med strengene, selv om jeg strevde med å stemme dem riktig. Det var ikke noe galt med gitaren, den er i god behold enda. Det var jeg som ikke mestret alle aspektene ved spillingen, jeg spilte falskt og synes heller ikke at jeg klarte å synge bra nok. Det var tøft å innse dette, jeg var skuffet over meg selv, for jeg ville så gjerne mestre gitaren - men jeg kunne ikke skylde på gitaren.. Og kurset var fint det, for det handlet om meg, ikke bare om instrumentet. Jeg lærte hvordan strengene fungerte, jeg lærte noen teknikker for fingerspill og hvordan jeg kunne bruke strengene i riktig rekkefølge, i rett tempo, til rett tid, passe mykt og hardt. (Timing, forsterkning, kriterier..) Nei, gitaren kunne ikke lage ulyder av seg selv.. Til sammenligning med instruktører som bare fokuserer på hunden og ikke mennesket som skal lære opp hunden.. Et godt hundekurs og gode instruktører vil lære hundeeiere "å spille" riktig på hunden sin. Hundeeiere trenger å lære seg gode teknikker for trening, vi kan ikke bare skylde på hunden hvis vi bruker feil, kjedelige, ueffektive metoder slik at noe går skeis. Møter vi motgang har vi en fin anledning til å snu speilet mot oss selv, endre på noe. Skaffe oss ny kunnskap for eksempel. Også vår holdning, vårt engasjement, våre følelser hører med på dette kunnskapens hav, hvor det er så lett å seile seg bort - hunden avslører oss. Vi må forandre noe for å forbedre noe. Det er jeg som bestemmer hvordan jeg lærer fra meg. Hunden vil lære, hunder liker å lære. Og det er på samme måte når hunden er oppmerksom og spiller førstefiolin i mitt orkester. Det er jeg som er dirigent, også da. Når ting funker, så er også det mitt ansvar. Ja, tenk, når jeg lykkes, så tar jeg selv æren og skylder ikke på hunden da heller. Det er vår oppgave å sørge for at det vi ønsker blir mest lønnsomt for vår hund. Dette er grunnholdningen bak lyspunktene så vel som bak motgangen. Khan er ikke treg, dum, heftig eller vanskelig. Han er ikke flink, lydig eller noe som helst. Det er jeg og mine ideer om han som skaper de beskrivelsene! Det er jeg som må stemme han til rett tone, tilpasse treningen til hans evner, hans vesen, med og uten drifter og fysisk og psykisk ballast. Det er ikke lett, men det som er interessant i (hunde)-livet, er det som er litt utfordrende vel? Jeg ga meg med gitarspilling, men lurer på om jeg skal ta det opp igjen nå som jeg er voksen, og kanskje bedre rustet til å lære meg de rette grepene.