og vinter 2011

Khan og jeg freser rundt i snø og hvite landskap, søkende etter deilige øyeblikk hvor vi føler oss frie og samkjørte. Vi står støtt og godt på snø, men vi sklir på marmorgulv, vi har hjerte til den ensomme ulv. Det er alltid lys fra vinterhimmelen! Hvileløst på vandring, vi setter våre spor, der vi løper i hvite landskap mens natta faller på, månen farger alle skygger blå... Yess!

På humpete vei

Jeg har alltid valgt å gå den krunglete, litt humpete veien i livet. Alltid utenfor den opptråkkede sti, vekk fra de vanlige, rette gatene, ja, der trivdes jeg best, sammen med mine hunder. Ofte fant jeg noe jeg ikke visste at jeg søkte nettopp der, jeg fant også noe jeg kunne vært foruten. Dette er liksom litt beskrivende for mitt liv, og det har vært verdt det. (Hvordan kunne jeg sagt noe annet?) Jeg synes jeg har fått med meg nyttig læring, mange erfaringer, selvom det også har vært vanskelig. For jeg har som regel sagt JA når jeg har blitt spurt om å gjøre noe, bidra med noe som jeg kan. JA, jeg har vært flink til å skaffe meg masse erfaringer! Men denne litt humpete livets vei var også ekstra slitsom, det var neimen ikke "flaks" at det gikk bra. Så fikk jeg en ødeleggende sykdom, og i forhold til hunder så fikk jeg de litt krevende, heftige eller veldig vàre typene. Det er mange år siden jeg hadde en hund som selvfølgelig fungerte overalt. Kanskje det var Easy, i årene 1995-2004? Men hun var heller ikke helt enkel, jeg vedder på at hun hadde ADHD eller MBD.. Det er mange år siden jeg ikke måtte ha ett øye på hver finger når jeg var et sted med min hund, lenge siden jeg kunne slappe av når min hund var tilstede. Brakar var et kapittel for seg. (Men, Proffen, han er en problemfri hund:) Heller ikke med Khan kan jeg slappe av, men må ha med meg hue (og hjertet), kjenne til hans gode og svake sider og ta forholdsregler - det gjør jeg, har lært at jeg må, det ligger i min natur. Men ha! - på tur med ny doning, Breeze kan jeg slappe av, kjenne at hjerterytmen daler, pulsen synker. Ja, den totale glede, lykkefølelse faktisk. Frihetsfølelse og glede over Khan sitt jevne, fine trav der han springer som en flink-flink trekkhund - hehe særlig - men herlig er det, og han passerer de fleste hunder og mennesker på strak pote, så det er en sann fryd. Når det gjelder trening mer på det mentale plan, rettet mot freestyle, så er vi fortsatt på en slags humpete vei, og vi får ikke trent på alt som trengs. Siden jeg mangler krefter til å sette meg i bil og kjøre på trening sammen med andre - så må jeg gjøre noen skippertak istedet. (Og så blir jeg alltid glad når noen vil komme hit å trene!) Derfor var nylig Khan, jeg og vår tapre sjåfør på treningstur til Kungsör - 35 mil fra Trøgstad, et stykke inn i Sverige. I snøkaoset brukte vi 6 timer hjem. Men, jeg må bare gjøre det. Hadde booket to timers couching med Maria Hagstrøm. Hun gjør meg godt, hennes tilbakemeldinger gir meg stor inspirasjon til å orke å fortsette med dette som jeg elsker - freestyle. Det er tungt, fordi min totale kraft er svekket, på denne min humpete vei. Jeg klarer altså ikke å trene overalt, på de vanlige treningsstedene, heller ikke vil jeg utsette Khan for hvilken som helst setting. Men du store, for en flink, flott og glad hund Khan er når forholdene er ok for oss. Da er han rolig og kraftfull. Jeg også. Khan leser mine tanker og gjør som jeg tenker i mang en sammenheng. Min jobb dreier seg om å få fram ro og kraft i rett balanse, og igår var Khan bedre balansert enn på flere måneder. Vi ble jo "satt på pause" et par måneder før jul, og har gjort "ingenting". Det har vært tungt og trist. Ærlig talt, så trodde jeg at alt var over. Men, på den veien jeg er, kan alt skje. Hvis en iverksetter de rette tiltakene og viser en smule tålmodighet, så kan drømmer bli virkelige, igjen. Jeg vet bare ikke hvor lang tid det vil ta. Det spiller ingen rolle så lenge vi vet at vi er på rett vei, humper eller ei.

Drømmer, danser

Jaja, Breeze scooter'n klarer visst ikke å kjøre lange stunda i denne kulda. Helt håpløst! Men, jeg vil så gjerne ut, selvom det er 17-18 kuldegrader og frisk bris fra Øyern! Da kjenner jeg at jeg lever, det er deilig, jeg liker at det er kaldt og det er veldig vakkert ute!! Vel, inntil videre får vi hvile i sofaen og på gulvet foran vedovnen, Khan og jeg. Selv i en slik avslappet situasjon skjelver forresten Khan i beina og kroppen, noe han forøvrig alltid har gjort, uten at det ser ut til å plage han. Jeg tror han drømmer om å trene freestyle, danse og ha det gøy. Mens vi venter, så "I hope YOU dance!" Dance! Så kan det hende Breeze går bedre når gradene blir snillere..

GOD JUL, NAV

TAKK!!! Super julegave fra NAV. Menneskene bak NAV forstod hvilket grunnleggende behov hundedansedamen i Trøgstad har! (Ja, de kaller meg det :) Nemlig stort behov for en doning som kan hjelpe meg ut på tur, for og få mosjonert Khan, min elskede "toppidrettsutøverhund"! Jeg strever med å gå mer enn svært langsomme turer, vanlig gangtempo er helt umulig etter et par minutter. Men nå har jeg fått en Breeze, det er en firehjuling som ser ganske fancy og fin ut, så nå skal det bli andre boller, Khan skal få bedre og mer mosjon igjen, og jeg kan få mer frisk luft - hurraaaa! Nå ser jeg fram til resten av denne vinteren. Endelig skal vi bevege oss i et høyere tempo, faktisk 10 km/t - langs de fine gårdsveiene rundt omkring. Proffen skal få være med i ny og ne. GLAD! GLAD! GLAD - JUL!!

Freestyletoppen

Her kan vi nyte av programmet som vant Nordisk Mesterskap i freestyle, i Finland nylig. Dette opptaket er fra Sverige og ikke nødvendigvis helt identisk med det som ble vist under mesterskapet. Det skjer ofte uventede ting, som påvirker hund og fører på en freestylearena. Dette gjør at fører improviserer litt fra gang til gang, uten at noen egentlig merker det, for ingen vet helt hva som skulle skje. Dessuten er jo fører helt fri til å gjøre endringer. (Dette er den store kreative, kunstneriske friheten i freestyle..) Hvordan det er eller ikke er, la deg uansett imponere og inspirere av Frida og Poppy, en ekvipasje i freestyletoppen - verdenstoppen faktisk!

Ro og aktivitet

Vi har mange timer sammen hver eneste dag, Khan og jeg. Vi er som ett. Nå om vinteren, da Ask og Proffen (og Khan) velger å ligge ved ovnen heller enn i den heller kjølige stolen på utsiden, er vi alle i RO i huset. Vi koser oss i sofa og på gulv! Khan og jeg ligger ofte rett ut inntil hverandre, vi prater sammen.. Jeg kan også massere han, gjøre noen små øvelser, og jeg føler en intens nærhet til denne hunden. Han ER vakker og meget spesiell. Vanskelig også. Vi har en god dialog, stort sett. Også jeg får kos og pelsterapi av han, ja vi påvirker hverandre, helt klart. Hunder, katter og mennesker side om side, i ro og i aktivitet. Mye i ro. Jeg orker ikke reaktivitet, lek og trening i ett sett, jeg må selv ha mest rolige stunder. Også i omgang med hunder. Særlig i omgang med hunder. Hundene er godt tilpasset meg, de er flinke til å legge seg og hvile når jeg ikke orker annet. Selvsagt har vi alltid hatt 2-3 minutters treningsøkter flere ganger hver dag, men ikke nå for tiden. Lystige økter med fokus mot freestyle eller lydighet har i mange år vært en naturlig del av mitt liv. Sånn har det blitt, fordi det er det jeg synes er moro. I tillegg har vi alltid småturer hvor hunder løper fritt i skog og på jorder rundt huset. Da koser vi oss aller mest, stort sett alene med oss selv, eller med gode venner. Ja, sånn lever vi i ro og aktivitet, ro og aktivitet, ro og aktivitet. Jeg kan nok ikke være mer rolig enn jeg er. Jeg er veldig rolig. Hvis jeg skulle bli enda roligere ville jeg sovne. Ja takk til begge deler, begge deler - ro og aktivitet.

HTM i Nordisk Mesterskap 2010

Det har nylig vært Nordisk Mesterskap i freestyle og HTM, i Helsinki. Der skulle vi ha vøri, Ka'l.. Sist gang (og første gang) et Nordisk Mesterskap i freestyle gikk av stabelen, var 2008 i Gøteborg. Vel og merke et slags prøve-arrangement, men dog en stor offisiell konkurranse. Den gang var jeg invitert som dommer, sammen med danske Helle Larssen og svenske Yvonne Öster. En stor opplevelse og en god erfaring. Jeg glemmer aldri spenningen før stevne, det er alltid sterke følelser knyttet til freestyle på høyt nivå. Den gang var det finske Sini Eriksson med Sonic som ble nordisk mester i freestyle med et piratprogram som tok alle med storm. I år ble Nordisk Mester Frida Binette og bc Poppy. Frida har vist hvem som er freestyledrotning. Uten at jeg har sett hennes program enda, så antar jeg det er både dramatisk og underholdende, og jeg gleder meg til å se det. I dette NM hadde de også HTM, heelwork to music. Før flere filmer er offentliggjort, vil jeg vise Emmy Simonsen og bc Whisper, og deres HTM-program. Det er ingen grense for hva disse to har vunnet og prestert, og siden dette var Whispers siste konkurranse, synes jeg han fortjener ekstra oppmerksomhet. Det ble 3. plass, med 25,87 p og 25,33 poeng, tilsammen 51,20 poeng for begge dager - det var 0,43 p bak nummer to, så det er små tall som skiller på toppen! Vinneren var også dansk, nemlig Verdensmesteren fra i sommer, Anja Christiansen med bc Queenie, nå også Nordisk Mester, med 27,30 p og 27,83 - tilsammen 55,13 p. Men nå, legg merke til hvordan Whisper selvstendig posisjonerer seg i de ulike HTM-posisjonene, og hvordan Emmy fortolker den varierende musikken, selvom hunden må være helt nære. Ikke så lett som det SER ut til!