Store og små gleder på søndagstur

Snu seg 180 grader

Jeg inviterer til FREESTYLETRENING ved Furuberget Grendehus, Tosebygda kl. 12-14 i morgen, lørdag. Alle som er interessert i å vite litt om hva freestyle er eller som vil trene selv - er velkommen! For veibeskrivelse, se under veien til oss: http://www.hundenett.no/brakar

Flere har nylig spurt meg om hjelp med å lære hunden å snu seg halvt rundt i front. Denne øvelsen er utgangspunkt for at hunden skal kunne rygge mot deg, helst fra et stykke unna - avstanden læres inn gradvis - som med det meste :) Denne øvelsen (og mange andre) er forøvrig nøye forklart og vist med flere bilder i freestyleboka (har du ikke kjøpt den enda??) Hunden skal også stå i ro et øyeblikk og vente på neste signal, som jo kan være hva som helst (ikke nødvendigvis å rygge, slik som Brakar skal på bildet!) - selv når du er noen meter unna. Altså: Ha hunden stående med kontakt i front, gjerne med en kant på den ene siden. (Da er det lett for hunden å holde posisjonen.) Jeg brukte fingertarget et par ganger for å få Brakar til å "tenke på" å begynne å snu seg. Klikk, gi godbit i "kjøreretningen", gjerne kast den et stykke foran deg. Hold igjen klikket etter hvert slik at hunden gradvis må stå lenger i snudd posisjon. Etter noen få økter med fingertarget shapet jeg resten av øktene til han endte i 180 grader. Jeg gikk også veldig raskt vekk fra veggen og økte avstanden mellom meg og Brakar sakte med sikkert. En øvelse vi har hatt mye glede av og som kan settes sammen med mye annet gøy!

Hvis hunden kan peke på musematte, kan du også prøve å ha hunden i front, legge en musematte på et bord bak hunden eller bruk en alley oop og så avvente egetinitiativ til å snu seg og peke på matta. Klikk for små bevegelser. Hvis du vil ha et håndsignal på øvelsen tar du vare på et elegant signal fra fingertarget, men etterhvert bør du sette på ord. Når enden er god er vel allting godt? (Foto Ellen Christensen)

God helse - takk!

Etter 20 år med ryggsmerter blir jeg fort sliten, jeg føler meg av og til elendig. Jeg klarer ikke å stå mange minuttene uten støtte i ryggen før smerter piner meg som gnagende rotter, jeg egner meg ikke til fysiske gjøremål og føler meg ofte udugelig. De siste 5 årene har også inneholdt sykdommen MS med plagsomme symptomer og stygge overraskelser for kropp og sjel. Altså potensielt dårlig helse. Uten mine hunder hadde dagene blitt tomme, jeg hadde garantert blitt langt mer helseløs enn jeg er - for helsa er ganske god den, i hvertfall den mentale.

Jeg innrømmer det: Hundene er Livet i mitt liv og hvert minutt med dem er helsebringende. Å trene freestyle med Brakar er ekstremt moro for oss begge. Jeg har alltid likt å danse, jeg elsker musikk. Freestyle med hund er en koreografert "dans" - utfordrende moro både for hund og fører. Har fører MS eller andre helseproblemer får ordet utfordrende en helt spesiell betydning. Men dette samspillet, denne dansen "får i gang diagonalen” i beina mine og sikkert på kryss og tvers av hjernen òg - utvilsomt bra for helsa!!

Selv om kraften i beina og koordineringsevnen min svikter, vil jeg ha det gøy sammen med Brakar enda lenge. Det er helse i hvert steg og Brakar inviterer til dans støtt. Det er nesten ikke mulig å gå en fredlig tur uten at han slenger seg rundt, opp på to, baklengs og forlengs slik at jeg må belønne - ja, det er som Thomas, Canis sa; Brakar er ikke mammadalt, men du er Brakardalt! Jo, sant nok. Men jeg er heldig som har en hund som selv vil trene. Likevel orker jeg ikke alltid å tilfredsstille denne danseglade karen. Noen dager kan jeg verken gå særlig eller danse. Det kan være fordi jeg har krevd for mye av meg selv, gjort alt for stort og jeg feiler på det å hvile. Men kunsten er å lage oppnåelige delmål, øke kravene gradvis. Det er nettopp de små bitene, eller øyeblikkene jeg kan bruke som byggestener for å skape mer av det jeg liker. Kriteriene for hva vi skal gjøre må jeg selv sette. Klarer jeg ikke å gjøre en rask snurr i 360 grader, får jeg heller snurre langsomt 180 grader. Hva jeg kan koreografere avhenger av hva jeg og Brakar fysisk og mentalt er i stand til, vi prøver å finne vår egen naturlige rytme. Men rytmen er langsommere enn før og varer kortere - så det er ikke alltid jeg "finner" den - jeg tror nemlig at jeg er istand til å gjøre absolutt alt!! Mitt mål er og bare gjøre det Brakar og jeg trives med - vi er avhengige av hverandre for å oppnå fin flyt. Det fantastiske samspillet vi har bygd opp gjennom 8-9 år fikk ekstra stor verdi da jeg fikk MS og da jeg ville bruke tiden på freestyle - jeg slapp å streve med grunntreningen, den frivillige kontakten, det å tåle forstyrrelser - Brakar er på nett alltid. Dermed kan jeg bare kose meg med nye freestyløvelser bak uthuset, nå som vi er "seniorer" begge to.
Hyppige belønninger, bit for bit, mange økter fylt med glede, fin flyt et par minutter. Pause. Et par minutter til. Pause. Jeg setter på musikk, den konkurrerer med fuglesangen, fuglene får ha meg tilgitt. Det kjennes sunt ut og bevege seg til musikk - det gjør meg rett og slett glad, det føles som å ha et helt apotek i maven! Det å overføre nerveimpulser er bare nødt til å gå lettere ved bruk av musikk og rytme!? Jeg prøver å finne og holde balansen i dansen, så vel som i livet. Energiøkonomisering er vanskelig. Freestyletreningen og gleden jeg deler med Brakar, og min kollega og venn Ellen og bror Morten hjelper med å holde meg bevegelig. Det hjelper meg på andre måter òg. Snikende pareser og skremmende nummenhet gjør det vanskelig i blant, men det gjelder å innrette seg klokelig og ta hensyn til kroppens signaler. En stol må jeg ha i nærheten, hvile er nødvendig og oppmuntringer (positiv forsterkning) trengs underveis. Ingen ser meg etter prestasjonene, da er jeg utslått og vil være alene. Sammen med Brakar er livet en dans på roser og selv om rosene har torner, så er gleden over å leke seg med en skikkelig bra kar, enorm og skikkelig god helse. Takk, Brakar, takk Ellen og takk freestyle!!!

Skyggenes dal

"Veien du går må du følge til ende, fører den òg gjennom skyggenes dal, ingen kan stanse, ingen kan vende, ingen kan skånes for tårer og kval."

Trene=tur=trene

Jeg tar en økt med å sende Brakar rundt en stubbe, først uten en hund på - og så med en hund på. Gøy, for da får Proffen også være med - han får belønning for å bli på stubben selvom Brakar farer rundt som en gal og får sine klikk for det. Flinke!










Og Ask, du ser han vel der i bakgrunnen? Han vil nemlig også trene. Ja, og så blir det en deilig, avslappende tur i skogen etterpå. Forresten, avslappende var vel litt overdrevent, tur=trening - Brakar er helt gal og tilbyr Per Ole en "halvt snu i front" midt i en kvisthaug oppå en topp fordi han har en pølsebit i lomma.
Bildet ser fredlig ut synes jeg, med vakker utsikt (rett i vår "bakhave") - men jeg skal si, her var action!! Ja, sånn er det å ha en kreativ, klikkertrent hund som er totalt full av egetinitiativ i alle mulige settinger - men lurer du på om jeg overhode har snev av (stimulus-)kontroll på galskapen?

Fra tomhet til glede er det kun et skritt

Store sprang i humør og motivasjon - men hvordan kan jeg unngå å bli glad når det å prøve å gå en liten tur i skogen istedet blir til intens kommunikasjon og fin økt med Brakar - for jeg klarer ikke å ikke klikke. Jeg tar stumt et steg fra terrassen, ned på bakken uten å se på Brakar - han gir meg en lynkjapp snurr - klikk.

Jeg går stumt 10 skritt over gårdsplassen, på vei mot grinda. Brakar insisterer på å gå fot - klikk.

Jeg plukker opp en lang kjepp, Brakar griper den og holder - klikk.

Jeg prøver å "riste han av meg", går mot skogen, men han presser seg mellom bena mine og holder posisjonen - klikk.

For å få han ut derifra må jeg si "ut" og han springer framover - klikk.

Han fryser foran meg og venter - jeg venter og, tenker koreografi - klikk. Takket være Brakars egetinitiativ fikk vi trent spennende freestyleøvelser! Ofte er det bare et lite initiativ som skal til. Ja, sånn vil jeg ha det, og tur i skogen ble litt senere..

Dagen derpå

Ellen og jeg har sagt det før; "dette er det artigste freestylekurset vi har hatt, og med DE flotte kursdeltagerne og DE supre hundene!!" Vel - det er sant som jeg sier; DETTE ER MORO. Orker ikke si noe særlig mer nå, enn akkurat dette. For egentlig er det dagen derpå; jeg tenker på Easy hele tiden idag, er nedfor - tror jeg må legge ut artikkelen fra Brakar-boka som handler om den dagen på venteværelse, hvor jeg tok farvel, såkalt, med henne.. Livet er noen ganger en dans på torner og jeg synes det er ok å si det. Mens freestyle, en liten og artig del av dette livet, er kreativt, befriende og mer interessant enn mange som ikke har prøvd kan ane. Jeg skal se om jeg finner et sted å legge ut bilder fra kurset senere, men her er et bilde av Brakar og meg som viser noen rare armbevegelser i fot og et lite glimt fra sidelinja.

Venteværelse

Jeg er plassert på en stol mellom to verdener i et venteværelse og sitter der med halvlukkede øyne, nesten i koma. I min fantasiverden lever hundene lykkelige og friske ved min side for alltid og ingen må ta vanskelige avgjørelser – i hvert fall ikke jeg. I virkeligheten derimot, må jeg droppe egoisme, være fornuftig og avgjøre liv eller død. Samtalen jeg får med veterinæren blir en stotrende kamp. Ordene sitter fast i halsen og jeg føler meg usigelig ensom og kald. Virkeligheten føles uvirkelig, men er ikke det.

På overflaten virker jeg vel utilnærmelig, ufølsom og uinteressert. Selv ikke når en glad hund hilser på meg reagerer jeg, for jeg har frosset til is. Jeg makter ikke, har nok med å være tilstede her. Alene. Det er flere hundeeiere i rommet i tillegg til katter og deres mennesker. Og i virkeligheten prater en dame høyt til hunden sin; ”Du behøver ikke mase sånn, du skal jo bare få vaksine.” Etter 10 sekunders deilig stillhet fortsetter ordstrømmen; ”sitt, sitt, sier jeg! Sitt – kan du ikke sitte heller nå da? Sett deg ned da, du kan jo sitte selv om du skal få et lite stikk – det er ikke farlig! Sitt sa jeg – sitt! Du er jo helt håpløs du – sett deg ned nå da, hm?” Stillhet. Bortsett fra pesing og piping, litt krafsing fra en katt og støy fra en maskin i det fjerne, er jeg igjen alene i min fantasiverden. Men jeg gløtter på øynene og ser bak sløret blikk at hunden fortsatt står, selvfølgelig.

Den peser og piper, vil ikke være her og kaver seg nærmere døra. Der sitter det en mann med en katt i bur. Han føler seg presset til å klappe hunden som pipende klatrer opp i fanget hans. Katten freser, men hunden reagerer heldigvis ikke, for - ”vi har katter hjemme vi, og det er ikke noe problem, er det vel, du løper nesten aldri etter dem du, bare når de løper, men, huff da, må du klatre på fremmede, hm? Nei, fyy, kom her nå, fyy sa jeg, du pleier da ikke oppføre deg sånn? Jeg tror hun husker sist gang jeg, da måtte vi bære henne ut, det er derfor hun maser sånn, fyy!” Sikkert, tenker jeg - behandle heller hunden som en hund og slutt og si så mange ord. Jeg stenger venteværelse ute og venter videre inne i meg selv.

Tankene flakker og henger seg på alle årene med hundeaktiviteter. Trening og kurser, demonstrasjoner og opptredener. Viljestyrken til en helt spesiell hund fikk fram mine svake sider, og etter hvert også de gode. Alt jeg fikk lære og oppleve med henne, både i teater og TV. Vennlig mot alle, fantastisk med kattungen, elsker å sitte på fanget til barn. Hun hoppet og danset ”på plass” under lydighetskonkurransen og forventet leverbiter fra sekken som belønning; 0 poeng for lydighet,10 poeng for underholdning og sjarm. Ingen har fått fram et større repertoar av følelser. Hun har lært meg å lære. Og jeg lærte å trene hund, fikk fine opplevelser med hundene, tok sjansen på å feile, gikk videre mot stadig mer vett; hundevett. Men akkurat nå lurer jeg på om jeg har mistet vettet. Kreft. Avliving. Jeg gjentar ordet og lukker tårefylte øyne så ingen skal behøve å se min ensomme kamp. Jeg er kvalm, jeg skulle ønske drømmer ble sanne hver gang en stjerne falt. Min hund, en stjerne.

”Næmen, se så søte pusekatter, de skulle du nok ha lekt med! Nei, fy, nå får du se og sette deg ned; skjønner du ingen ting du da? Nå kommer veterinæren, slutt og mas, sa jeg. Sitt, sitt!”

Jeg makter ikke å si navnet hennes. Slik kan jeg holde meg i min fantasiverden, enda litt. Der kan hun rusle rundt med sitt skjeve vennlige blikk og silkeører for bestandig. Med sakte viftende hale og en stor sofapute i munn’ har hun satt dype spor i livets minnebok. Hun setter seg i stolen sin og venter – venter på meg. Evig og fri – Easy

Freestylekurs

Til helgen blir det 12 swingende svanser i Båstad + to instruktør-terviser som sikkert vil ønske å demonstrere alt som er gøy og litt til. Ellen og jeg vil dermed fullføre vår kurspakke denne våren, som startet med klikkerkurs en helg i mars og avsluttes nå, med 12 timers freestyle. Jeg har vært veldig sliten de siste par dagene, særlig etter onsdagens freestyletrening på Skullerud da jeg tillot meg å ha det litt for moro.. det straffer seg. Jeg har prøvd hardt å hvile i går og idag, for å forberede kurshelg. Har vært død-tung i kropp og sjel, bortsett fra enkelte kraftanstrengelser i forbindelse med kurs og litt eksperimentering med Brakar ute. Men Kesia blir 18 år nest uke, så jeg måtte avgårde og handle noen gaver til mitt vakre lille store menneskebarn! Hun (og Jo Andre, verdens beste "svigersønn") kommer i morgen, så da blir det bursdag etter kursdag 1. Slitsom moro å handle i Askim fordi jeg ofte møter noen jeg kjenner. Så blir jeg stående å prate helt til jeg kommer på at jeg nesten segner om, og MÅ be om en stol... Vel, vel, livet er ikke bare en dans på roser, gress, grus eller gulv for den saks skyld - det er svært så kontrastfylt og jeg syns det er vanskelig å forstå de store svingningene jeg opplever. Denne helgen blir garantert helt fantastisk - jeg ELSKER å holde kurs sammen med Ellen, Morten og Brakar! Det GIR meg inspirasjon og energi, istedet for å TA og er det artigste og mest givende jeg vet.

Sperre

Atferd er alt en død hund (et dødt menneske) ikke kan gjøre. Så er jeg ikke død. Denne påsken har jeg følt meg død. Hvertfall sliten og treg. Treg til å skrive blogg. Men her er jeg altså for å si hei, hei. Til hvem - meg selv? Lurer på om dette er selvforsterkende nok for meg, slik at jeg fortsetter å blogge. Vet ikke. Skrivesperre og gangsperre. Men treningstørka har begynt å tørke opp og forvandler seg til treningsiver kjenner jeg - steg for steg. Brakar og jeg skal trene nye momenter + at et nytt parprogram er på gang - yippe, Brakar & Morten, here they come!! Yes! Jeg vil trene - jeg vil trene, lage freestyle, le og ha det moro med gutta boys, og hjelpe andre som vil, ja det er det jeg vil, jeg vil!! Så sliten.

Det er sola!

Si meg, vet du hvorfor påskens farge er gul? Det har ikke noe med religion å gjøre (i kirken er fargene nemlig fiolett før langfredag og hvitt etter, i hht avisa). Denne gulfargen vi har hengt oss opp i markerer overgangen til den årstiden da alt liv vender tilbake i naturen. Og det skyldes SOLA. Det er SOLA som er symbol på kraft og livsglede og som er grunnen til at påskefargen er gul. Ære være sola!