Et godt liv

Godt, men smertefullt. Med hunder svinsende rundt bena og kamera hengende rundt halsen, går og sitter jeg rundt i skogen og opplever at livet er godt

For min del er et godt liv å orke å være mest mulig lik den jeg ønsker å være. Å klare å tisse, være i bevegelse, le og være glad, ta initiativ, engasjere meg og takle mine smerter uten å klage for mye. Et godt liv inneholder aktiviteter, men også fred og ro og friheten til å velge. Sykdom strammer inn valgene, men det fins likevel mange valgmuligheter.
Om natten kan jeg oppleve smerter i føtter og rygg. Dagen startes med friskt mot og Biola, kaffe og to knekkebrød som deles med hunder, og lokalavisa. Alt nytes i en stille stund foran et stearinlys som tennes for hunder og mennesker jeg har kjent, som har reist inn i evigheten. Jeg forsøker samtidig å fortelle meg selv at smertene er til å holde ut, hvis jeg bare tar hensyn til meg selv. Formiddagene tilbringes sammen med tre hunder og et par katter i vårt lille hus her i Tosebygda. Resten av døgnet er vi heldigvis to på to, så heldig er jeg. Det er mange fordeler med å være meg, lyspunktene i tilværelsen er ganske mange. Jeg fikk være mye tilstede for Kesia, min datter, jeg måtte ikke jobbe dobbelt. Hundene får aktivisering. Er jeg kraftløs, må de klare seg med å se på meg, alternativt sniffe rundt i haven - godt vi har have. På slike dager klarer de bare å engasjere meg med kos og nærhet. Bra det òg. Videre slipper jeg køer og mas, bekymring for at hundene er alene i timevis eller at de er til bry for andre. Jeg har også fått utvikle ukjente sider ved meg selv; det som for mange er hobby er for meg livsstil. Fotografere, male, spikke, hakke/strikke, skrive bøker og artikler, gå kurs og trene med hund. Alt dette kan jeg gjøre, når jeg orker – det er min frihet, det er èn del av et godt liv.
Etter tre ryggoperasjoner og flere år med smerter, anbefalte legen at jeg skulle få fred, slippe tidspress og jag - jeg klarte verken å stå på beina eller sitte før ryggsmerter nesten knuste viljen min. Det førte til at jeg i stedet fikk spille på andre strenger, jeg fikk sjansen til å utvikle mine kreative sider. Årene gikk, jeg lærte meg kunsten å unngå smerter, ikke gjøre ditt, ikke datt, tåle å bli tatt hensyn til, være til bry for familie og venner, være unyttig i mange sammenhenger. Leve med smerter og se frisk ut uansett hvordan jeg hadde det. Men "jeg kan være ute om dagen mens det er lys, nyte sola og bade om sommeren, gå på ski om vinteren" - hvis ikke varme og bading hadde gjort meg syk, hvis bare bena var i stand til å bære meg med ski og uten ski! Det blir kun kort strekning sakte marsj - MS kom snikende over de siste 5 åra. Denne sykdommen ødelegger noe vesentlig i meg. Hvordan man mestrer MS-diagnosen avhenger av personlige egenskaper, erfaringer og ressurser og om familie og venner stiller opp. Heldigvis er jeg ressurssterk og har flere metoder for å hjelpe meg selv; jeg tar for eksempel med meg hunder og kamera til skogs og nyter livet i langsomt tempo.
Jeg har lært meg en gammel håndarbeidsteknikk og har hakket et sitteunderlag av ull som henger i en snor rundt livet. Det er supert til å dytte innunder rumpa ved behov. Det er gøy å sitte rundt i skogen på jakt etter fotomotiv. Hunder i lek og kommunikasjon under grantrær er spennende. Hunder snakker sammen med et godt utviklet kroppsspråk som jeg har fått studere nøye. Jeg har lært meg kunsten å observere. Jeg er rastløs og har alltid gått fort, både i svinger og i motbakker. Min uro er skapt av å unngå smerter. Jeg gjør mye for å unngå smerter uten at noen vet det eller ser det. De tror jeg er så aktiv, men sannheten er at jeg gjør som jeg gjør for å oppnå smertefrihet. Og jeg lykkes! Tilpasningen til endrete forventninger til meg selv har tatt tid, men nå har jeg godtatt at min sti gikk i en annen retning enn den jeg hadde startet på. Det har gått bra, bra nok. Selv om jeg bare sitter på en stubbe eller en stol, totalt unyttig, så er jeg til, ja absolutt tilstedet. Jeg får nå bare være som jeg er..
Min irritasjon over smerter og funksjonssvikt gjør ofte tankene sinte. Tankene fyker som ildfluer rundt i hodet og negativ energi sprer seg gjennom meg. Heldigvis klarer jeg å mobilisere og skygger unna denne mørke siden. Vil ikke dvele der mer. Noen ganger er det vanskelig. Jeg vil fokusere på det positive rundt meg, i meg og i andre. Jeg vil trene med mine hunder, jeg vil gå i skogen med kamera, jeg vil danse med hunder. Jeg vil gi av meg selv. Hvert steg jeg tar i mitt liv, hvert valg jeg gjør er min egen hellige sti og det er umulig å stanse eller snu. Jeg finner alltid stien, jeg ser lyset i skogen. Med tre hunder og et kamera følger jeg stien innover i skogen. Skogen. Skogen står som en solid ramme rundt mitt liv. Stien går inn blant gamle grantrær som etter få steg sluker meg og hundene. Vi er borte for all verden. Der inne opplever jeg disse spennende små stundene som på et blunk setter fokuset og humøret på plass. Naturen gir smøring for kropp og sjel. Detaljene i et tre, i barken, et blad eller en grein er et syn for øyet. Det er tilfredsstillende å kapre dette vakre, uberørte og ekte, gjøre det evig. Noen trær har falt, den mosekledde grønne stammen har lagt seg ned for å bli til jord. Bli evig. Noen falne trær får meg til å gråte. Jeg hyler høyt, en melodi, eller jeg uler lavt og langtrukkent som en enslig ulv, ulvinne. Jeg vet ikke hvorfor jeg gråter, men det renser. Jeg assosierer meg med det mosekledde treet. Jeg er stiv som en stokk, litt mosegrodd. En slik mosegrodd trestamme viser stor ro og har sett mer enn meg gjennom tidene. Det går et bånd mellom mennesker, trær og dyr som lever under samme himmel, gjennom tidene. Jeg føler meg sliten, sliten i skogen, liten i skogen - det er helt i orden. Jeg tar bilder. Bildene viser detaljer av naturens storhet. Et tre får ikke plass i en liten firkant, i en firkant vil heller ikke jeg bli plassert. Jeg kan vise detaljer i grått-, grønt-, lilla- og blått, lys og mørke, dis, tåke, sol og skygge. Som livet. Variasjonene er uendelige, det er stadig noe nytt å se. Klarer jeg å fange noe av dette i kameraets linse, blir jeg litt stolt. Disse deilige minuttene med hunder, skogen og et kamera har blitt til timer, dager, måneder, år. De betyr alt for meg selv om jeg blir aldri så sliten. Smerter i muskulatur, smerter etter nerveskader i beina, spasmer og nummenhet gjør kroppen tung - men sinnet er fritt. Trærne ser meg og jeg ser dem, eller jeg danser med et tre, omfavner det. Ingen andre kan se meg da - bare hundene - kom igjen, swing din glade svans og dans.
Jeg tror jeg kan gjøre nesten alt. Nesten. Er det noe jeg ikke kan, så er det ofte fordi jeg ikke vil. Det blir for smertefullt. Vil jeg ikke trene på treningssenteret fordi det gjør vondt, det gjør meg sykere, så er det fordi jeg vil gå rundt i skogen i stedet. Eller kanskje det er fordi jeg ikke alltid har kontroll. Jeg kan ikke gå langt og fort, men jeg kan være ute lenge og langsomt. For meg er dette de mest realistiske ambisjonene. Jeg er heldig som kan oppleve store daglige gleder over små og nære ting. Hunder, skogen og et kamera. Av og til tar jeg også med meg en skarp spikkekniv. Med den kan jeg trylle fram små, rare figurer. Det er enda en liten stor glede. Skaperglede. MS er et spøkelse som ødelegger naturlige reflekser. Spøkelset viser seg av og til, det har også satt spor. Noen dager, mange ganger, orker jeg ingenting. Da er hundene der med øynene, ørene, pelsen og tilstedeværelsen sin. Da er det også kjekt å ha en PC å se på bilder med. Bilder av hunder og skog. Så får skogen vente på oss. Jeg vet hvor den er

To forskjellige terviser

Fortsatt slappe

En journalist fra ukebladet Hjemmet ringte meg for en stund siden etter å ha sett Brakar's dans på YouTube De ville høre om å leve med sykdommen MS og samtidig trene freestyle med hunden. Jeg gjør alt jeg kan for å markedsføre vår filosofi klikkertrening og den ultimate hundesporten freestyle, som holder meg i ånde. Ikke store saken, men danser med hunder er å lese i Hjemmet nr. 9 - 25. februar. Heldigvis kom aktuelle linker med = reklame. Brakar... Brakar har gitt meg så ubeskrivelig mye glede i snart 10 år. Han gjør det fortsatt, er ufattelig nær og tungt tilstede. Han har hangla den siste måneden. Han er tungpustet og velger å være mye i ro, så han og jeg er i ro. Khan vil bare leke. Heldigvis vil Proffen leke med han. Det plager meg at Khan får lite trening nå, men vi får tro grunnlaget er lagt likevel. Han er fortsatt en kul kar, men han gnager på alt og elsker å løpe. Jeg har vært fullstendig matt, nærmest kraftløs og apatisk siste uka. Regner med at det vil gå over denne gang også. I mellomtiden er det slappe dager i lavvoen, i sofaen eller i skogen sittende på en stubbe mens smågutta leker. Og Brakar, han er hos meg

50 år!

"GRATULERER MED DAGEN, MERETE" HVISKET KHAN PÅ VEGNE AV BRAKAR, PROFFEN, ASK OG SARABI.....
(Bilde; Khan i sin aller første oppvisning på den fantastiske feiringen vi hadde - mer senere)

Til deg

"Freestyledamene" Vivi, Anne, Yvonne, Ann og Iren satte denne lille formiddagen på kartet som en fin dag hvor jeg glemte mine plager for en stund.
Flotte blomster som vitner om vår, nydelig kake, et dikt og en helt unik freestyleoppvisning bare for meg, gjorde virkelig susen. Jeg kunne ikke annet enn å smile, de var så søte - ja, rett og slett flinke har de blitt disse driftige damer. Moro med bursdag allikevel, selvom jeg føler meg utgammel. Litt gøy at feringen starter i god tid før dagen, slik at alt som er moro varer lenge og vel, liksom dras ut i det lengste både foran og bak. Det skal bli spennende å følge utviklingen. Jeg har ikke fått trent noe særlig med Khan i det siste, heller ikke med Brakar som har vært dårlig en 14 dagers tid. Han er heldigvis up and go nå, men vi tar det rolig. Det passer i grunn bra, så glatt og uframkommelig som det er overalt. Dessuten har jeg hatt nok å gjøre med hundeshowplanlegging og diverse små forberedelser. Det holder. Jeg tåler ikke mye - regner med det bedrer seg utover våren. Det må bedre seg. Er mer enn nok av freestylekurs på gang, det gjelder å være fresk og rask, ikke besk og dvask! Så, det var jommen bra jeg fikk dette fine diktet idag jenter, da kan jeg minne meg selv på innholdet i det "Et lys som skinner, en sol som varmer, en blomst som gleder..... " TAKK - tusen takk!

Fristed

Vi trenger sannelig et fristed for filosofering og "balansering". Lavvoen har blitt en hellig plass i haven. Der blir alt nært, fredlig, ekte, avslappet. Khan, Brakar, Proffen og Ask liker seg godt der. Det er varmt, stille og fredelig. Av og til tar vi en pinne og griller en pølse. Så er det fred og ro den stunda, det er ekstra deilig nå som dagene er litt slitsomme.

Ett er nødvendig

Ett er nødvendig - her i denne vanskelige verden av husville og heimløse: Å ta bolig i seg selv.
Gå inn i mørket og puss sotet av lampen.

Slik at mennesker på veiene kan skimte lys i dine bebodde øyne.

(H. Børli)

Gratulerer med dagen

Gratulere med dagen, Renate.
"Det er noen venner man vet at man vil beholde hele livet. Man er knyttet til dem av kjærlighet, tillit, respekt - og forlegenhet."
De fleste venner jeg har deler livet med hunder. Det fins også noen som ikke gjør det, men de synes hunder er alrighte dyr :o) Jeg gleder meg til å se alle neste lørdag, da er det duket for bursdagsfeiring med "hunder tillat" i Tosebygda. 14 hunder i tillegg til mine egne tre er bedt inn "på teppet" sammen med sine tobente. Det vil også komme noen med hundespann Sjekk litt om deres aktiviteter - rett og slett freske folk med fantastisk spreke og vakre hunder. Vi har planlagt diverse hundeshow; hundeutstilling, lydighetsoppvisning, juniorhandling og selvsagt freestyle. Meningen er å demonstrere litt av det jeg og hundekompiser driver med, hvor mye hundene betyr, hvor gøy det er å trene hund og selvsagt at det går an å feire bursdag med hunder tilstede. Det blir spennende, jeg har aldri gjort noe sånnt før og håper vi har tenkt "på alt", slik at hunder og gjester får det fint sammen. Det blir sikkert noen utfordringer. Denne ideen kom på banen da vi begynte å snakke om hvordan jeg skulle feire min 50-års dag. Det er alltid et problem at hundene ikke kan være med på slike feiringer, at det ikke blir noe fint for hundene, at de må være hjemme alene etc. Jeg likte ikke tanken. Så var alternativet og feire hjemme, men huset er lite og familien stor. Nesten-hjemme er vårt flotte grendehus og vi fant ut at dette var perfekt og enkelt for vår del, det var bare å kjøpe et stort sklisikkert teppe og ordne med musikk, så kunne vi invitere gjester på to og fire til triveli'e Trøgstad. Så nå er forberedelsene godt i gang, festkommiteen står på. Jeg for min del skal ro'an, take it easy. Om å gjøre å ha krefter til å kose meg neste helg.........

Sammenkrøllet

En kjent taler startet et av sine seminar med å holde opp en 100-lapp. Med 200 tilhørere i salen spurte han; "hvem vil ha denne seddelen"? Flere rakte opp hånda. Han fortsatte; "jeg vil gi seddelen til noen, men først skal jeg gjøre noe med den"; han krøllet sammen seddelen til en liten ball. Så spurte han; "er det fortsatt noen som vil ha den"? Flere rakte igjen hånda i været. Så tok han seddelen, la den på gulvet og trampet den ned i skitten. Seddelen var nå både krøllete og skitten. ”Er det fortsatt noen som vil ha den” spurte han, og flere hender i salen spratt i været. "Mine venner, sa taleren, i dag har dere lært en verdifull lekse. Uansett hva jeg gjør med denne seddelen, så er det noen som vil ha den. Det er fordi dere vet at verdien på den er uforandret selv om den er skitten og krøllete. Mange ganger i livet blir vi ”krøllet sammen” eller trampet ned i skitten. Da kjenner vi oss ganske så verdiløse. Men uansett hva som hender, vil du aldri miste din verdi. Du er spesiell, glem aldri det. Og la aldri gårsdagens skuffelser overskygge morgendagens drømmer".

Fyttikatta..

Her skjer
ingenting
tingeling
For vi er
litt sjuke
litt svake
sånn er livet
fram
og tilbake