Mitt tobente barn

Det å være mamma og godt over middels interessert i å holde kurs, gå kurs, stadig utdanne seg selv, trene hunder, forlate heimen og Barnet pga hunder, har ikke vært noen spøk i årene fra 1995 og nesten fram til idag! Min bruk av tid var en vanskelig sak, til stor diskusjon i familien, og endte også med skilsmisse. Hunder. Hunder. Alltid hundene først. Eller egentlig.... not. Kesia, du mitt veldig vise vakre tobente barn, du var alltid først. På en selvfølgelig måte. Jeg opplevde det sårende og totalt uforståelig at noen overhode tenkte tanken på noe annet den gang. Du er idag min likesinnede, på veldig mange måter, som bare du og jeg vet om. Vi leser ofte hverandres tanker. Jeg ber deg om offentlig tilgivelse hvis jeg noen gang i din oppvekst lot deg tro at din mamma setter hundene "før" deg. I min verden er ingen før andre. I mitt indre er det god plass til tobente OG firbente! Alle har egen verdi. Men DU, du er først, hvis det er viktig. Du er og blir min number one, selvom både Bingy og Easy, nå Brakar, Khan og Proffen også prioriteres. For disse firbente er mine treningskompiser, partnere, kolleger - mine HUNDER. Du er min DATTER!










Du lurer vel aldri på DIN verdi? Du er enestående. For meg er du alt. Og for deg er du 20 år idag! Som tiden fløy. Husker hvor stolt jeg var da jeg var gravid, hvordan jeg viste fram magen ved enhver anledning, og når du var født, var jeg ikke nådig! Ikke lett for slekt og venner å få passe deg - jeg sendte med "bruksanvisning"! Og jeg vekket deg om natten når du endelig sov, bare for å "snakke litt med deg", beundre deg. Jeg gråt ofte, for du vokste opp med mye sykdom, jeg ble operert tre ganger mens du var liten, det har plaget meg. Men i livet får vi godta det vi ikke kan gjøre noe med! (Det er jo likevel nok av ting vi kan gjøre noe med:) Jeg var alltid stolt av deg, du var min stolthet, du er min stolthet. Og jeg håper inderlig at du og Jo Andre også er stolte av hverandre. 2o år, Kesia - gratulerer!