SISTE INNLEGG HER

Prinsippene om forsterkning og straff gjelder ubønnhørlig; å sitte ved PC er koblet til ubehag/ positiv straff, ja jeg blir tilført mye smerter her, noe jeg har tålt veldig lenge. Jeg er lei av det, det ødelegger meg, jeg må forandre på noe, for å forbedre på noe! Og negativ forsterkning: smertene opphører når jeg beveger meg, når jeg er ute, når jeg rir ISLANDSHEST. Jeg MÅ ta bedre vare på kropp og sjel. Jeg MÅ bevege meg for å kunne fortsette å bevege meg - jeg har MS. Jeg kunne ha blogget om hund av og til, bare litt, ikke så seriøst eller gjort det på en annen måte, men det er bare det at jeg ikke kan gjøre det på noen annen måte. Sånn må det være. Jeg kommer ikke til og trene hund aktivt mer, ei heller holde kurs. Dette er min egen sorg, og jeg velger å ta avstand.. Jeg klarer ikke å brenne for mer enn èn intens altoppslukende aktivitet, og fra nå av blir det kun islandshest. Jeg dropper også min rotteblogg.. kan ikke ha flere rotter nå. Derimot vil jeg fortsette å oppdatere mine hesteaktiviteter i Merete Sin blogg. Og jeg beholder min profil på facebook. Khan og jeg skal fortsette vårt liv sammen, jeg elsker den hunden! Og så håper jeg denne gamle filmsnutten inspirerer deg en siste gang, slik den inspirerer meg selv, og minner meg på å gjøre nødvendige grep i eget liv før det er for sent. I hope you dance! Carpe momentum - sees vi HER?

Merete A. Huser: easydog@online.no

Fysiske

Denne vinteren har Khan og jeg vært på flere mosjonsturer enn noensinne. Vi kjører stort sett i travtempo, tar det mest rolig, koser oss, stopper opp, varierer takten for å si det sånn. Jeg for min del sitter i ro, så det er Khan som får mosjon. Men frisk luft og gleden over å få trimmet sin hund, er som mental mosjon og massiv lykke. Dessuten kan jeg høre på musikk mens jeg sitter der, og da kan jeg ikke få uttrykt høyt nok hvor lykkelig jeg føler meg. Vi varmer opp og vi varmer ned, turene er balsam for sjelen. Det skjer mye utfordrende i forhold til energiøkonomisering i det daglige; PC og mobiltelefon har lett for å friste meg, det er mye jeg har lyst å gjøre, jeg skriver endel artikler, har noen kurs og jeg tenker freestyle støtt. Derfor er det viktig med et fristed hvor jeg er i fred med meg selv og min hund. Jeg har slett ikke trent freestyle med Khan iår, vi er fortsatt i tenkeboksen og fokuserer kun på vår fysikk.

Vi har blitt litt kroppsfikserte og fysiske. Jeg sier vår fysikk, for mens Khan får mosjon med å springe foran meg, så har jeg selv begynt å ri islandshest, for å teste min tålegrense, gjøre noe fysiskt, noe jeg rett og slett alltid har elsket. Jeg har vært heldig å bli kjent med flinke folk i nærheten som lar meg slippe til. Så jeg er gladere enn på lenge og føler meg rent ung og frisk på hesteryggen, om enn både klumsete og vinglete enda. Håper ikke ryggen svikter helt. Den er mitt største problem. Før hadde jeg hest på fòr, i årevis. Husker spesielt en lykkelig periode med en sprek fullblodshest, Ma Filette, og en svær dressurhest, O'Rarrus. For noen flotte, flotte hester! For ikke å snakke om den svarte hingsten Tyfongutten fra min ungdom, og Undra som jeg også falt av, ødela meg stygt. For en heftig hestetid, og alltid med hunden ved min side.. Hmm, mistenker at jeg har blitt uendelig gammel nå, som mimrer...

Nå er det aktuelt med konkurransetrent islandshest, for eks. Safir, den svarte hingsten med stjerne, trykk på første stavelse, for slik er det med islandske navn. Gangartene gjør at det ikke blir for smertefult å ri, og godt trent islandshest virker utelukkende positivt. Størrelsen er heller ikke noe aber synes jeg, snarere tvertom. Kanskje jeg kan få prøve klikkertrening med han etterhvert også? For å ha nok krefter til å gjøre noe som helst må jeg ha tid for meg selv hver dag, til filosofering, reflektering, hviling, ja bare å være til. I slike stunder observerer jeg helst Khan og nyter synet.. Her er to filmer å nyte synet av, og lyden av!

Kropp og sjel

Vi bygger opp kropp og sjel, Khan og jeg. Sammen. Og vi elsker det! Det er så utrolig deilig og se Khan løpe på jordene og langs fredlige gårdsveier. Jeg har det nesten som i "gode, gamle dager" pga scooteren jeg har fått som ganghjelpemiddel. Fantastisk! Turene har blitt lenger og jeg har blitt god på å pakke meg inn i kulda. (Det er kaldt å sitte på tur i alle minusgradene). Heldigvis mildere nå. Khan har dekken på når jeg syns det er på sin plass, og han er et naturtalent på å gå foran, gå ved siden i jevnt og fint trav, løpe løs når det passer, og jeg føler nesten at vi er født på ny i dette nye året. Gleden over å kunne være fysisk aktiv har jeg lenge savnet og ikke fått til, pga sviktende bein. Nå går alt så meget bedre, og kanskje vi etter en tid kan fortsette freestyletreningen. Jeg ønsker å finne ut mer om Khan's skjelvinger, som desverre ikke ser ut til å bli mindre, samme hva vi gjør, samme hva vi ikke gjør, samme hvor vi er, samme hva, samme hva... Khan sin videre freestylekarriere er nok mest avhengig av om jeg vil trives med å vise fram en hund som rister som et vrak selvom han IKKE er det. Han er glad, han!
















Og en utrolig flott, intens og nær hund, som kan mye freestyle, og som elsker dette. Jeg synes det hadde vært gruelig trist om vi måtte gi oss. Men.. kan vi ikke gjøre det vi elsker, så får vi heller elske det vi gjør; herlige turer. Og kanskje jeg kan tørke litt støv av Proffen? Proffen vil leke med meg på dansegulvet. Så khan Khan løpe... Det er èn ting som èr sikkert; Khan elsker å løpe fort, og han er utholdende. Dessuten elsker han å kose, og hopper gjerne opp på scooter'n og tar "styringa". Flinkhan!