Fysiske

Denne vinteren har Khan og jeg vært på flere mosjonsturer enn noensinne. Vi kjører stort sett i travtempo, tar det mest rolig, koser oss, stopper opp, varierer takten for å si det sånn. Jeg for min del sitter i ro, så det er Khan som får mosjon. Men frisk luft og gleden over å få trimmet sin hund, er som mental mosjon og massiv lykke. Dessuten kan jeg høre på musikk mens jeg sitter der, og da kan jeg ikke få uttrykt høyt nok hvor lykkelig jeg føler meg. Vi varmer opp og vi varmer ned, turene er balsam for sjelen. Det skjer mye utfordrende i forhold til energiøkonomisering i det daglige; PC og mobiltelefon har lett for å friste meg, det er mye jeg har lyst å gjøre, jeg skriver endel artikler, har noen kurs og jeg tenker freestyle støtt. Derfor er det viktig med et fristed hvor jeg er i fred med meg selv og min hund. Jeg har slett ikke trent freestyle med Khan iår, vi er fortsatt i tenkeboksen og fokuserer kun på vår fysikk.

Vi har blitt litt kroppsfikserte og fysiske. Jeg sier vår fysikk, for mens Khan får mosjon med å springe foran meg, så har jeg selv begynt å ri islandshest, for å teste min tålegrense, gjøre noe fysiskt, noe jeg rett og slett alltid har elsket. Jeg har vært heldig å bli kjent med flinke folk i nærheten som lar meg slippe til. Så jeg er gladere enn på lenge og føler meg rent ung og frisk på hesteryggen, om enn både klumsete og vinglete enda. Håper ikke ryggen svikter helt. Den er mitt største problem. Før hadde jeg hest på fòr, i årevis. Husker spesielt en lykkelig periode med en sprek fullblodshest, Ma Filette, og en svær dressurhest, O'Rarrus. For noen flotte, flotte hester! For ikke å snakke om den svarte hingsten Tyfongutten fra min ungdom, og Undra som jeg også falt av, ødela meg stygt. For en heftig hestetid, og alltid med hunden ved min side.. Hmm, mistenker at jeg har blitt uendelig gammel nå, som mimrer...

Nå er det aktuelt med konkurransetrent islandshest, for eks. Safir, den svarte hingsten med stjerne, trykk på første stavelse, for slik er det med islandske navn. Gangartene gjør at det ikke blir for smertefult å ri, og godt trent islandshest virker utelukkende positivt. Størrelsen er heller ikke noe aber synes jeg, snarere tvertom. Kanskje jeg kan få prøve klikkertrening med han etterhvert også? For å ha nok krefter til å gjøre noe som helst må jeg ha tid for meg selv hver dag, til filosofering, reflektering, hviling, ja bare å være til. I slike stunder observerer jeg helst Khan og nyter synet.. Her er to filmer å nyte synet av, og lyden av!