Årsskifte

Med bilder av Khan i solnedgang ønsker jeg ukjente og kjente venner et godt nytt år. Måtte MANGE oppdage freestyle i 2010. Vi er noen som, med tålmodighet og frustrasjon har jobbet for offentliggjøring i mange år - nå er vi i mål og derved klare for fortsettelsen. Heia ekte kjærlighet, utholdenhet og entusiasme!

Denne siste dagen i 2009 opplever jeg symbolskt deprimerende og praktisk vanskelig. Alltid hensynet til hundene først. Alltid sørge for best mulig skjerming fra "menneskelig moro" i form av uforståelig hvinende lyder, sprak og drønn, uten å kunne lykkes helt.. Sammen med Brakar har jeg i 10 år sittet i kjelleren i et kott denne kvelden mens vi sammen prøvde å unngå å lytte. Så trist når ens beste venn er redd, jeg gråter ved tanken. Ifjor prøvde vi å kose oss i freden og roen, med unge Khan i lavvoen, Brakar godt plassert et stille sted, da naboen plutselig sendte et drøss med raketter nedover oss. Khan og jeg ble skremt og i tillegg ble jeg fryktelig sint. Dette førte til en desperat avreageringslek i haven i sene nattetimer. Håper det hjalp - jeg er spent på Khan i kveld. Brakar stakar, har fred nå, foruten frykt, det får være min trøst. Dagen knytter ellers sammen fortid og fremtid. Jeg tenker på noen av øyeblikkene fra 2009 med stor sorg, andre med intens glede og livslyst så det nesten renner over. Sorgen var knyttet til tap. Tap av myelin/krefter, tap av noen jeg var glad i og tap av Brakar. Enda hugger sorgen i hjertet og maven så tårene spretter når jeg tenker på at han er borte. Som nå. Øyeblikkene, de går over i hverandre, stadig nye øyeblikk, de fleste er gode. Khan tilførte store gleder i 2009, og jeg er takknemlig for alt han er allerede; ganske flink og lydig, veldig vakker og halvvill med en leken, forskrekket vàrhet som jeg elsker. Khan ble min hjelper og kompis og han presterte også veldig bra i sin første freestylekonkurranse i høst. Utrolig gøy. Krav til prestasjoner står i kø og skremmer meg litt, for jeg er redd for å miste gleden i jakten på disse gode prestasjonene, slik at jeg ikke lenger klarer å trene. Det skjer innimellom, og da blir dagene grå. Gleden ved å våge å gå ut på en offisiell arena - gleden, viktigst av alt, den overgår alle fancy triks og flotte poeng, men lar gleden seg kombinere med pirketreningen og de høye kravene jeg setter til meg selv og til andre? Er det ikke glede over prestasjonen, så betyr 10 poeng lite. Uten glede, vil jeg ikke! Jeg vil ha den gode følelsen i maven og hjerte. Jeg ser også etter den hos andre. Den følelsen kommer hvis jeg opplever at hunden er glad og samarbeider, hvis jeg ler av meg selv og hvis publikum ser vårt samspill. Jeg frykter at behovet for å være flink og streve etter høyeste poeng skal overskygge den sannseløse gleden når hunden stolt er med, som en stjerne, ja når jeg klarer og hjelpe han til mestring og applausen viser at dette er god underholdning. Ekte glede er ekte underholdning. Ikke teknikk og krav, for det kan så lett føre til angst, tilstivning, den grusomme tilstivningen.. Men kan alt kombineres til en sanselig vakker helhet? Jeg skal gjøre mitt beste for å vise god trening kombinert med lekenhet, frihet og villskap. JA til UPERFEKT freestyle! Min målsetning for 2010 er hverken seier eller ære, men å beholde entusiasmen og kjærligheten til god trening, til freestyle, sporten som bør få fram smil og applaus uansett prestasjoner. No perfect performance skal være mitt motto, jeg har hørt dette av flere proffe i alle år, og har nå blitt minnet på hvor viktig det er å huske dette, i gledesrusen og søken etter effektiv trening. La oss applaudere hverandre for å våge å entre arenaen og gjøre det vi tror på sammen med hunden. Vi møter 2010 i langsom vals, rock eller drama, alltid inkludert tilstedeværelse og et uhøytidlig syn på oss selv. DA er det håp. Vil DU på freestylekurs, avholdes dette hos IØHK i februar, innendørs - ta kontakt straks. Så sier jeg til meg selv, "don't worry, be happy" og ønsker meg selv et godt nytt år!

Reisen mot solen

En vill ømhet brant i mine hender, men tusen mil var det til nærmeste hjerte. Jeg drømte om vår og mildhet, svaner i åpent vatn, men jeg hadde en vinter i ansiktet, mine ord var alltid rimgrå på nordsiden. Menneskene vendte seg frøsent bort fra meg og knappet omhyggelig sinte tykke ytterklær av ullen skikkelighet. Men ennå brenner håpet blått i nordavinden. Jeg snører mine lauparsko, fòrer min tankes raggete sledehund, til reisen mot solen. H.Børli

Deler på godene

Med hilsen fra to av de minste i familien, på mange måter de sterkeste, ønskes alle kjente og ukjente venner en fredfull juletid. Freestyledansen skal fortsette neste år som offisiell hundesport i Norge - gratulerer til alle som har jobbet for saken, la oss nå få hvile og finne motivasjon for nye økter. Heia til alle som jobber for det de tror på, de som måtte gjøre store forandringer for å få til forbedringer, de som dytter på bak og de som står foran. Nå, la oss nyte øyeblikkene sammen med firbente venner. Carpe momentum, og grip dagen også, den er din! Husk og dele av godene, det er mange som vil sette pris på litt "krem".

Kjærlighet

Har du tid til DETTE i dagene rett før jul, så har du skjønt det. Skjønt hva som er viktigst av alt. Kjærligheten. Samværet. Kommunikasjonen. Nærheten. Kosen. Roen. Forholdet du har med hunden din. Hunden din..

Alltid lydig

I alle år med hunder har jeg ønsket å ha en viss kontroll på atferden deres. Det er dette som er å trene hund, endre, tilpasse, påvirke atferd. Det gjelder først og fremst når vi er ute eller sammen med andre, men jeg vil også at hunden gjør som jeg vil, når det bare er oss. Vi vil som regel det samme, vi lever tett på hverandre og får et godt forhold med dyp kommunikasjon basert på ulike signaler; visuelle, akustiske, kjemiske og taktile. For å få lydige hunder bruker vi ulike positive forsterkere. Disse kan jeg bruke til å få viljen min, samtidig som hunden også får viljen sin. Det kan være lurt å sette opp et forsterkerhierarki; den sterkeste forsterkeren vinner over den litt mindre sterke, som igjen vinner over den dårligste. Khan elsker for tiden en gul råplastikk frisbee. Han elsker også å løpe ut på jordet og se etter rådyr. Jeg har trent litt på at Khan skal kunne sette seg, også på avstand fra meg. Min plan var at han også skulle sitte istedet for å løpe etter rådyr. Begynner han å jage, har jeg ikke klart å stanse han, dette har skjedd et par ganger. Han kommer kjapt tilbake, men likevel.. Ligger rådyrjakt høyere enn den gule frisbeen mon tro? Jeg vil koble sitt for frisbee med alt mulig og umulig, også med rådyr. Ikke enkelt å trene mot rådyra, men har trent litt med andre forstyrrelser. Så fikk jeg en reell sjans: Forrige dagen stod et rådyr på jordet, Khan så dyret, og skulle til å jage, han stod litt unna meg. Jeg så det samtidig, og sa høyt sitt. Han satte seg og ble sittende mens rådyret forsvant! Belønningen var frisbee'n! Den overgår rådyrjakt - haha! (Alternativt kunne jeg sagt værsågod til rådyrjakt..) Men, så har jeg dette at den samme frisbee ikke fører til like stor "lydighet" i andre situasjoner. For eks. når jeg prøver den i en freestyleøkt. Da blir han hissig hvis han ikke får den når han vil - skikkelig dust. Han må lære at det ikke bare er å forsyne seg av livets goder, direkte!! Gjør hunder det, er de skikkelig "ulydige" mot OSS - men lydige mot læringslovene! Siden han må gjøre som jeg vil for å få det som han vil, så må jeg kontrollere forsterkere (rådyrkontroll, hehe), slik at det ikke bare er å forsyne seg! Det er dette jeg forsøker på, bestandig. Og så må jeg ha andre toppforsterkere tilgjengelig, som vil føre til passelig aktivitetsnivå. Hvis han ikke gjør som forventet, får han ingen tilgang. Det må jeg sørge for! Det er et valg han har. Hunden har alltid dette valget, så hunden vil alltid være "lydig". Det blir konsekvensene av å utnytte hundens belønningshierarki. Overfor disse læringslovene er hunden alltid lydig.

Fram og tilbake

Det er plagsomt at hundetrening går i bølger. Det går opp og ned, fram og tilbake. Oftest i livet med hunder, så føler jeg at alt er greit, alt er moro, ingenting er umulig, bare utfordrende. Da trener jeg støtt, har det alltid gøy. Jeg vet akkurat hva jeg skal gjøre, hvordan jeg skal gjøre det, og kan lett forstå hva som skjer eller ikke skjer i enhver økt. Jeg kontrollerer forsterkerne, forsterker hyppig, heftig, passivt eller aktivt. No problem. Positiv forsterkning, fint. Skjer det noe jeg lurer på, finner jeg alle svar innenfor de fire velkjente punktene; forsterkningskvalitet, forsterkningsfrekvens, timing eller kritierier. Så enkelt, bingo. Jeg kan nesten ikke komme meg ut av huset fort nok med Khan, ballen og evt. andre treningsgreier. Det fins ikke dårlig vær, kun dårlige klær, og ordet "nei" eksisterer ikke i min verden. Jeg brenner etter å sette igang med planen, som jeg selvsagt har linet opp bit for bit med spennende øvelser. Superforsterkerne er klare, strategien er klar, kontrollen komplett og ingenting kan stoppe oss. Khan er passe heftig, passe rolig og veldig glad, han mister meg aldri av synet. Kontakten er i boks, verden ligger klar for våre føtter. Men så, plutselig skjer det; et kaldt gufs presser seg på, prøver å blåse oss over ende, jeg orker plutselig ikke mer. Knoklete klolignende hender forsøker å rive meg i filler mens jeg stritter imot med mine hurtig svinnende krefter. Som i et vindpust fra nord preges følelsene plutselig av vemod, alt blir tungt, ingenting gøy. Vi må gå inn, vi må avbryte økta. Fine, fine Khan rusler tålmodig med meg inn, så følger noen dager hvor ingenting skjer, trening eksisterer ikke og vi tilbringer tiden med innekos. Det eneste vi gjør er å sitte på gulvet eller i sofaen og stirre hverandre dypt inn i øynene, Khan og jeg. Og Proffen. Eller, kom Khan, så tar vi med frisbeen på jordet! Ja, livet er kontrastfylt og allsidig sammen med både Skinner og Pavlovs teorier. Og det meste i livet går litt fram og tilbake, kanskje, særlig i november og desember.

Takle hundeutstillinger

Denne helgen for 2 år siden opplevde Brakar og jeg en super helg på vinnerutstillingen på Hamar. Vi var invitert av NKK for å ha freestyleoppvisning. Vi tilbrakte to dager i Vikingskipet og møtte utfordringer rundt hvert hjørne. Likevel var vi totalt lykkelige sammen. Opplevelsen skled rett inn i Livets Minnebok, og ble den siste av våre veldig mange freestyleoppvisninger. Enda kan jeg se film fra Dovregubbens Hall, og bli rørt til tårer. Brakar ser så glad og ivrig ut - helt Konge. Men det er bare jeg som kjenner til alt det skumle han taklet på veien til ringen. Å være i ringen sammen var en lettelse. Kanskje noen synes programmet virket enkelt? En av vanskelighetsgradene i freestyle er å få programmet til å se enkelt ut. Det skal se ut som om hund og fører flyter rundt i musikken. Med Brakar var ingenting enkelt. Likevel klarte vi alt vi ville, pga kontakten, det sterke båndet.. Nå er det Khan som ser på meg med dette intense vàre villdyrblikket. Han og jeg holder ryggen rak, og takler oftest situasjoner vi er redde for - med rutiner, ro og kontakt som basis. Også rygg mot rygg, strak som et siv, totalt tilpasset.. hehehe. Denne helgen fikk Khan såvidt bli med inn på Dogs4All. Jeg sier såvidt, for den utstillingen var i hht mine begrep langt vanskeligere å takle enn både Vikingskip og NM-arena i Danmark. Og jeg klarer bare ikke å utsette min følsomme hund for et så krevende sted, uansett trening. Jeg har alltid ett øye på hver finger, det ligger i min natur, men inne på en så stor hundeutstilling hjelper det ikke å bare bruke øynene. Det er trangt. Hunder og eiere som deltar på så store, trange arrangementer, må jo ha nerver av stål og stor grad av selvkontroll!? Khan viste selvkontroll og taklet å gi meg noen minutter med kontrollert freestyle på en teppebit. Men, det var nervepirrende. Så vi lot Khan slippe mens han følte seg flink og kjekk, og vandret rundt for å titte, på menneskers vis. Vi endte opp på julebord hos Norsk Puddelklubb hvor vi fikk prate med de beste av de beste. Veldig interessant, en ny verden for min del, om ikke for min kjære mann Per Ole, som har hatt puddel i mange år før. Jeg følte meg røff og rå der jeg stod, nesten litt merkelig. Jeg observerte at grå farge var finest. Men i hht puddelekspertisen så fins det et dårligere avlsmateriale i denne fargen.. Det var lettest å se uttrykket i de hvite hundene. Jeg skvatt da jeg plutselig fikk øye på en rolig, kul mellompuddel i hvitt, som nesten skjulte Khan sin oppdretter bak sin smekre kropp. Hun er en tøff dame, som ikke legger opp trass i helseproblemer knyttet til hund i familien. Hun gjorde nødvendige endringer og begynte med pudler. Kanskje aktuelt for flere? Per Ole liker pudler, han har også allergiplager. Vi lever med det daglig, det er snakk om mengde, eller metning. Kan hende vi må ha puddel neste gang. Man skal aldri si aldri, hundeforelskelse kan falle på liten som stor, grå som hvit og svart. Jeg lurer på om det er mulig ved hjelp av treningsferdigheter å få en storpuddel til å bli like heftig som en gjeterhund, hvertfall kan de sikkert lære å leke, og da har man "alt" i en hund, vil jeg tro. Jeg lurer på om jeg kan forelske meg i noe annet enn... vel, jeg har faktisk vært lykkelig eier av både goldens, flat, phalene og terviser. Jeg er like glade i dem alle, selvom det er tervisenes heftighet og evne til å løpe rundt på jordet eller i skogen av glede og initiativ, som jeg setter størst pris på, og kontakten. Den viktige frivillige, intense kontakten, grunnmuren. Ikke bra hvis denne mangler, det sier seg selv. Lite effektiv trening ligger vel til grunn for bristende kontakt, men det har vel også litt med rasens intensitet å gjøre. Vel, de fleste koser seg med sine hunder, det var helt tydelig på utstillingen. Over alt så jeg hundefolk som virkelig elsker det de gjør, de tror på det de gjør. På utstillingen var det også freestyleoppvisning i regi av en hundeskole, ikke freestyleforeningen. Mange spurte etter oss, men sorry, ikke denne gang. NFF har lenge jobbet for at freestyle skal bli en offisiell hundesport i Norge. Det vil skje neste år og vi gleder oss til offisielle konkurranser - vi har allerede godkjente dommere på gang. På dogs4All var det også fint å se Anniken med lille, store HM Idefix i "farta med fert", godt ivaretatt av hyggelige kolleger fra Hundcampus. Og mange, mange andre hyggelige venner og bekjente å snakke med. Takk for praten og hundestunden!