Til bror min, Morten

”Jeg kan ikke se deg, likevel er du til stede. Stemningen er annerledes, noen hyler høyt. 9 år med turer og trening, kurser og demonstrasjoner flimrer forbi på usynlig lerret i stua vår. Det er over. Siste gang vi løp sammen, ute bak huset hvor vi pleide å danse, går i sakte film. Den dagen hadde vi noen glade krumspring, vi følte oss lykkelige, gale, alle sammen. Fine bilder ble tatt av oss fire fine fyrer. Det er gode minner nå. Det er akkurat som om du fortsatt er her, i meg. Vi delte uttrykk og mimikk, kroppsspråk, ritualer, iveren og ikke minst den naive, enorme gleden over å fokusere lenge, i trening og dans. Du har alltid vært ved siden av meg, bak meg eller så har du gått rundt meg mens jeg sto i ro og prøvde å se tøff ut. Noen ganger løp du også foran. Du var den kuleste, jeg den grådigste. Vi sprang rundt og rundt i dansen, vi var The Dream Team, ingen over, ingen ved siden. Jeg er bombastisk, du var fantastisk. Vi er blant Norges aller første klikkertrente hunder og vi er de to første norske freestylehunder som konkurrerte offentlig, vi ble nr. 2, det var gøy. I lydighet dro du det til klasse III, jeg til Elite. Med vår dårlige helse sto det vel respekt av slike prestasjoner. Vi går fot som guder, vi svingte oss som olja lyn i fin stil, ja vi var så intenst til stede bestandig, sant Morten? Vårt behov for nærhet og øyekontakt med våre tobeinte skapte intense, gode forhold. I sofa og seng, oppå stubber i skogen stilte vi oss til fotografering, på trening, konkurranse eller som demohund på kurs. Ingen behøvde å rope eller mase på oss, vi var klare vi. Alltid. Helseproblemer jo da, men glade, flotte og vakre - særlig sammen. Du hadde humoristisk sans, du var kreativ, hadde til og med en unik bæsjedans. Du viste ivrig freestyleøvelser under vanskelige forhold på TV2 ”Hundeskolen” i sommer. Også NRK1, ”Dyrisk” vil vise glimt av vårt parprogram til ”Dovregubbens Hall”. Du viste freskt noen momenter under gloheit sol. Men alive fikk vi ikke vist dette programmet. Likevel, gode stunder med trening rakk vi, de har vi hatt, de ga oss mye latter, mye glede. Da glemte vi alle problemene som svevde som en sky, spesielt over Ellen’s hode. Vi måtte le og logre da. Dovregubben er oss i dans og svans. Og vi har alltid ment at det er gleden ved treningen som er viktigst. Så får vi se om jeg kan danse videre alene. Jeg har gjort det før. Men jeg har alltid trivdes best når du har vært med. Jeg er usikker nå, føler meg trist og tung. Vi gir alltid alt vi, Morten. Du apporterte bittesmå blader eller svære elgbein som du optimistisk selvsikkert byttet med en frolic. Du insisterte på å jobbe, selv når andre ga seg. Åhh vi to har knuffet, hoppet kjekt omkring, ja i alle fall jeg - du var mer fornuftig, mer varsom. Du gikk jo i verdens beste hundeskole hos Vetle og Ellen, ingen over og ingen ved siden. Jeg kan kjenne hennes enorme smerte over å måtte leve videre uten din varme. Det er nesten ikke til å holde ut. Jeg føler så med henne. Men kanskje kan hun trøstes og glede seg over meg etter hvert? Jeg er her enda jeg, og du lever nok litt videre i meg du, Morten. Vi var alltid så like, både sammen og alene. Vi har også bodd sammen, opplevd flo og fjære. Gleden over oss og med oss gjennom alle år overgikk alt som var vondt, vi representerte sann kjærlighet vi, og er virkelig the Dream Team. Smerten er stor når denne epoken nå er over. Du var alvorlig syk og måtte til slutt få fred. Fred har du nok nå. Du har slitt lenge, det har vært vondt å se det og vite om det mens jeg selv har vært på farta i dansen og svingt på svansen. Nå er den doble gleden over. Jeg har mistet min tvillingsjel. Men snart skal vi begynne å kose oss med minnene. Og sikkert er det, at noe fra vårt lange, spesielt spesielle forhold vil måtte gå over i noe nytt, noe annet, bli til noe positivt for noen. En vakker dag. Slik vil du leve videre også gjennom tiden, Morten. Vi vil alltid være sammen på en måte ingen kan begripe, ingen over, ingen ved siden, i ett, som gutta, Morten & Brakar, Brakar & Morten. For alltid the Dream Team. For alltid.”

Hilsen storebror Brakar