Jeg har alltid trivdes alene i skogen med hund og hest. Men det er lenge siden, så lenge siden at det
nesten er ljug.
Men bare nesten, for jeg har
følelse for hest enda. Bare se her - ser du ikke den strålende gleden min? Jeg hadde hest på fòr i tenårene, jeg red i Østmarka mens Tajan min golden, løp ved siden av. Jeg trente på å balansere stående på hesten mens den travet fritt - jeg trente på å skyte blink med (
selvlaget) pil og bue, stående på hesteryggen,
barback så klart, for jeg trodde altså at jeg var indianer - minst! Jeg red hver dag i årevis, sånn var livet den gang- hest var best selvom jeg falt av og skadet meg stygt, opp igjen med armen i fatle og hodet i bind :o)
Vi red av og til to på en hest i full gallopp, hvor var vettet da? Jeg trente travere og minnes med glede den svarte flotte hingsten Tyfongutten som kastet meg av foran bommen på Rustadsage 17. mai, som vanligvis travet som en gyngehest innover i marka med meg bak i en rockert. Han løp fort fort men aldri helt fort nok til å vinne løp. Jeg husker snille Kinge Frøya som humpet rundt på jordet i vinterstormen med meg, og staselige, høye Earl Boy som jeg fikk ri med western sal. Senere hadde jeg en elegant, kjapp snill fullblodshoppe, Ma Filette, på fòr i Lørenskog og galloperte i ensom lykkerus på skogsbilveien til Mariholtet i Østmarka i noen år. Også den flotte dressurhesten O'Rarrus fikk jeg ri og stelle, ved Losby og så i skogene ved Gardermoen. Stort sett alene med hest og en hund - det var Livet. Husker jeg nesten datt av, men ble hengende fast i stigbøylen og ble "bare" dratt etter mens han galloperte pent ved siden av meg - det gikk bra. Så, hester har satt sine spor i meg og jeg har alltid lyst til å være nær hest, se på hest, ri. Men akk, hunder ble lettere å håndtere og ble prioritert når helsa sviktet, hest ble vanskelig. Tenk om jeg NÅ igjen kan få ri litt?
Bare litt og roooolig (ehem)! Her i Tosebygda er det noen fine hester og joda, jeg har
skult på dem en stund, men har prøvd i det lengste å ignorere dem. Men eieren er positiv og imøtekommende til en slik sirumpa gamling som meg, og inviterte til prøvetur - så da ble det riding og jeg fikk prøve to hester. Likte den lille kjekke "Cherokee" best - indianerhesten. DET VAR VELDIG MORO. Hvis kroppen klarer seg rimelig bra og bare blir vanlig støl etter de nå uvandte bevegelsene, så kan jeg få ri mer, som TRENING. Det hadde vært no'. Krysser alle armer og bein for at jeg vil tåle, takle og mestre litt forsiktig ridning - det hadde gitt meg stor glede og god etterlengtet terapi
Jeg har alltid trivdes alene i skogen med hund og hest. Men det er lenge siden, så lenge siden at det nesten er ljug. Men bare nesten, for jeg har følelse for hest enda. Bare se her - ser du ikke den strålende gleden min? Jeg hadde hest på fòr i tenårene, jeg red i Østmarka mens Tajan min golden, løp ved siden av. Jeg trente på å balansere stående på hesten mens den travet fritt - jeg trente på å skyte blink med (selvlaget) pil og bue, stående på hesteryggen, barback så klart, for jeg trodde altså at jeg var indianer - minst! Jeg red hver dag i årevis, sånn var livet den gang- hest var best selvom jeg falt av og skadet meg stygt, opp igjen med armen i fatle og hodet i bind :o) 
Vi red av og til to på en hest i full gallopp, hvor var vettet da? Jeg trente travere og minnes med glede den svarte flotte hingsten Tyfongutten som kastet meg av foran bommen på Rustadsage 17. mai, som vanligvis travet som en gyngehest innover i marka med meg bak i en rockert. Han løp fort fort men aldri helt fort nok til å vinne løp. Jeg husker snille Kinge Frøya som humpet rundt på jordet i vinterstormen med meg, og staselige, høye Earl Boy som jeg fikk ri med western sal. Senere hadde jeg en elegant, kjapp snill fullblodshoppe, Ma Filette, på fòr i Lørenskog og galloperte i ensom lykkerus på skogsbilveien til Mariholtet i Østmarka i noen år. Også den flotte dressurhesten O'Rarrus fikk jeg ri og stelle, ved Losby og så i skogene ved Gardermoen. Stort sett alene med hest og en hund - det var Livet. Husker jeg nesten datt av, men ble hengende fast i stigbøylen og ble "bare" dratt etter mens han galloperte pent ved siden av meg - det gikk bra. Så, hester har satt sine spor i meg og jeg har alltid lyst til å være nær hest, se på hest, ri. Men akk, hunder ble lettere å håndtere og ble prioritert når helsa sviktet, hest ble vanskelig. Tenk om jeg NÅ igjen kan få ri litt? Bare litt og roooolig (ehem)! Her i Tosebygda er det noen fine hester og joda, jeg har skult på dem en stund, men har prøvd i det lengste å ignorere dem. Men eieren er positiv og imøtekommende til en slik sirumpa gamling som meg, og inviterte til prøvetur - så da ble det riding og jeg fikk prøve to hester. Likte den lille kjekke "Cherokee" best - indianerhesten. DET VAR VELDIG MORO. Hvis kroppen klarer seg rimelig bra og bare blir vanlig støl etter de nå uvandte bevegelsene, så kan jeg få ri mer, som TRENING. Det hadde vært no'. Krysser alle armer og bein for at jeg vil tåle, takle og mestre litt forsiktig ridning - det hadde gitt meg stor glede og god etterlengtet terapi
Heisann, og tusen takk for hyggelig kommentar i bloggen min :). Jeg leste jo din artikkel i MS-bladet som kom nå sist og tenkte at det var godt å se at man faktisk kan være aktiv til tross for noen begrensninger :). Veldig flott ! Det er herlige hobbyer vi har - det gir livet en ekstra dimensjon liksom :). Ha det godt - og lykke til videre !
ReplyDelete