Å leve, være og lære

Hundene er mine gode venner og hjelpere i hverdagen. De er hverken trent i spor, rundering eller felt, de har ingen fine titler og er ingen typiske brukshunder. Likevel bruker jeg hundene på mange måter, hele tiden. Og de gir livet mening - de oppleves faktisk som meningen med livet. Jeg trener hundene når jeg er våken, når jeg er sammen med dem. Dvs. hele dagen. Med trening mener jeg at jeg har prinsippene om forsterkning og straff i bevisstheten hele tiden. Det går mest i belønninger eller fravær av disse. Noen ganger blir selv jeg sint og roper høyt, dette må hundene også tåle, selvom det ikke er deres feil. Godbiter eller leksaker faller hyppig ned fra himmelen når en hund gjør noe jeg liker, jeg er flink til å trylle fram noe godt. Dette er for lengst automatisert. Likedan er jeg god på å ignorere uønsket atferd og jeg prøver å ha ett øye på hver finger. Jeg forsøker å unngå at hundene får erfare at det går an å springe mot porten å bjeffe, eller stjele mat fra bordet. Brakar vil øyeblikkelig ta mat fra hvorsomhelst. Han har gjennom mange år lært at nettopp slikt tjuveri av og til er mulig. Det sitter ekstra godt, så her har jeg feilet.. Jeg må ha det ryddig og oversiktelig rundt meg, da er alt så mye enklere. Det er min jobb som hundeeier å lære hundene å leve mest mulig veltilpasset det livet de må leve sammen med meg. Jeg ber dem av og til om å utføre ting, gjøre øvelser. Ikke så veldig ofte med kommandoer i hverdagen, men av og til, når det er på sin plass. Og jeg krever øyeblikkelig reaksjon. Med forskjellige påvirkninger tilstede. Å leve er å være og å lære.
Det er alltids nye ferdigheter å tilegne seg, enten for meg eller for dem. Gamle ferdigheter kan forbedres. Jeg synes det er et travelt hundeliv. Det synes hundene mine òg. Hundene er svært reaktive, det er også jeg. De må også være i ro. Vente på meg, legge seg mens vi spiser, gå pent, takle besøk eller kjede seg når jeg er passiv, ligge i bur, løpe løs og oppføre seg ordentelig, hente ball, avlevere, sitte, komme - mange atferdskjeder hver dag. Derfor er det rettferdig at de får lære hva jeg forventer. Jeg vil ikke kreve noe av dem som de ikke har lært seg, men ofte gjør jeg likevel det, da tror jeg de kan det. Men gjør de det ikke, så kan de det ikke. Freestyleøvelser trener vi på flere ganger i uka, lydighet noe sjeldnere. Brakar har fått lære seg freestyle, lydighet og mye unødig; som å gå rundt trær, hoppe mot trær, holde en dum kost, stå bomstille med hode mellom bena foran TV (alltid i beste sendetia;), hente avis, briller eller garnnøste for å sitte musestille en evighet og tviholde på disse i håp om å få en smule av kaka. Ganske insisterende for ikke å si irriterende, til tider. Han kan åpne og lukke skap og skuffer, apportere egg og pølse. Men han ble også trent til 1. premier i Elite og til å apportere metallapport og rett pinne. Han var min flinke demohund på kurs i 10 år og lærte å ta klær fra vaskemaskin eller fra meg (å ta av sokker og sko er moro, noe som kan komme godt med siden jeg skal operere foten i morgen og vil trenge litt assistanse framover;) Nå, som pensjonert frivillig brukshund synes jeg synd på han. Han ser og hører dårlig selvom han fortsatt ser flott ut. Han stønner av og til i smerte, men løper og leker. Han gjør sine fobiske rare greier. Lyder fra regn og vind har vært vanskelig i årevis, nå er det også andre lyder som utløser fobi. Han klarer ikke å gjøre det han tidligere kunne, men han maser om å trenes. Brakar er litt over gjennomsnittet willing to please, dvs. willing to eat. Men takke meg til en aktiv og synlig hund som får bruke hode og kropp, enn en hund som må vente på ordre for å få røre seg. Men, noen ønsker at hunden skal ligge i ro inne, og da er det jo forøvrig bare å lære den det. Du får det du forsterker og hver og en må selv bestemme hva som passer ens livsstil. Jeg syns det er moro å trene en kreativ, tenkende, bevegelig hund. Og kreativ tenking og trening er inspirerende og lærerikt på mange nivåer. Jeg vil for alltid også trene freestyle- og lydighetsøvelser innendørs. Ofte mangler jeg krefter til å trene ute, langt mindre kjøre noe sted. Bedre med korte økter for lydighet eller dans i kjellern enn ingen økt! Utrolig hvor lite jeg trener på spesifikke ferdigheter. Men ganske mye trening for å leve på en ordentelig måte. Så får det heller skorte litt på generalisering og konkurrering. Jeg er heller ikke ubevisst strukturert og treningsøktene blir ofte meget spontane og kreative. Alle har vi ikke like store ambisjoner lenger. Men å måtte være i ro, og tåle å leve med tap av krefter og energi er ikke moro for en gammal traver, hverken for Brakar eller meg. Men til neste år blir det mer fres igjen tenker jeg, da skal Khan og jeg minst på ett lydighetskurs - ja, vi får satse på ungdommen. Etter 4 ukers rehabilitering i desember blir jeg i tipp topp form og skal trene videre med herlige Khan. Da holder det ikke å bare trene i kjellern, eller være i kjellern! Vi "gamle" er om ikke best, så i hvertfall eldst? Du og jeg Brakar, du og jeg. Og Khankan!