Mesteparten av denne kalde, lange vinteren har Khan og jeg tilbragt alene i traktene rundt huset vårt i landlige Trøgstad. Mitt store spørsmål er: hvor lite og hvor sjelden kan han og jeg trene sammen med andre, i nærheten av fremmede - og likevel nå våre mål?? Vi hadde ett hovedmål i fjor, det målet nådde vi; vi debuterte i freestyle og vant vår klasse. Da erfarte jeg at min enkle hjemmetrening holdt, det holdt for akkurat de omgivelsene, det holdt for den konkurransen. Kan hende dette forteller meg at det kan være en fordel med mest hjemmetrening, som inneholder mye ro, flyt, mestring, enkle momenter - men, mangelfull trening sammen med andre, mangelfull generalisering. Klarer jeg på ett vis å kompensere, ved å trene desto flere korte repetisjoner hjemme, med mange momenter, mye kos og samvær. Hvor mye vil forholdet vårt bety i en situasjon hvor vi må prestere stort under høye krav? Jeg har ikke krefter til annet, det må holde. Og Khan..? Vel, vi skal fortsette framover "with eyes wide shut", han og jeg.
Jeg erfarer noe av det samme, at den kvalitetsrike hjemmetreningen er utrolig viktig. For når vi da tropper opp på en konkurranse, er hun superkonsentrert og fin, så lenge hun ikke får tid til å legge merke til hva som skjer rundt henne.
ReplyDeleteDet ideelle er jo selvsagt en balanse, men når man ikke har noe annet valg av ulike årsaker, så fungerer faktisk hunden likevel.
Og forholdet? Det tror jeg blir bygget opp av den kvalitetsrike hjemmetreningen. Og når det virkelig gjelder, betyr det ALT.