På humpete vei

Jeg har alltid valgt å gå den krunglete, litt humpete veien i livet. Alltid utenfor den opptråkkede sti, vekk fra de vanlige, rette gatene, ja, der trivdes jeg best, sammen med mine hunder. Ofte fant jeg noe jeg ikke visste at jeg søkte nettopp der, jeg fant også noe jeg kunne vært foruten. Dette er liksom litt beskrivende for mitt liv, og det har vært verdt det. (Hvordan kunne jeg sagt noe annet?) Jeg synes jeg har fått med meg nyttig læring, mange erfaringer, selvom det også har vært vanskelig. For jeg har som regel sagt JA når jeg har blitt spurt om å gjøre noe, bidra med noe som jeg kan. JA, jeg har vært flink til å skaffe meg masse erfaringer! Men denne litt humpete livets vei var også ekstra slitsom, det var neimen ikke "flaks" at det gikk bra. Så fikk jeg en ødeleggende sykdom, og i forhold til hunder så fikk jeg de litt krevende, heftige eller veldig vàre typene. Det er mange år siden jeg hadde en hund som selvfølgelig fungerte overalt. Kanskje det var Easy, i årene 1995-2004? Men hun var heller ikke helt enkel, jeg vedder på at hun hadde ADHD eller MBD.. Det er mange år siden jeg ikke måtte ha ett øye på hver finger når jeg var et sted med min hund, lenge siden jeg kunne slappe av når min hund var tilstede. Brakar var et kapittel for seg. (Men, Proffen, han er en problemfri hund:) Heller ikke med Khan kan jeg slappe av, men må ha med meg hue (og hjertet), kjenne til hans gode og svake sider og ta forholdsregler - det gjør jeg, har lært at jeg må, det ligger i min natur. Men ha! - på tur med ny doning, Breeze kan jeg slappe av, kjenne at hjerterytmen daler, pulsen synker. Ja, den totale glede, lykkefølelse faktisk. Frihetsfølelse og glede over Khan sitt jevne, fine trav der han springer som en flink-flink trekkhund - hehe særlig - men herlig er det, og han passerer de fleste hunder og mennesker på strak pote, så det er en sann fryd. Når det gjelder trening mer på det mentale plan, rettet mot freestyle, så er vi fortsatt på en slags humpete vei, og vi får ikke trent på alt som trengs. Siden jeg mangler krefter til å sette meg i bil og kjøre på trening sammen med andre - så må jeg gjøre noen skippertak istedet. (Og så blir jeg alltid glad når noen vil komme hit å trene!) Derfor var nylig Khan, jeg og vår tapre sjåfør på treningstur til Kungsör - 35 mil fra Trøgstad, et stykke inn i Sverige. I snøkaoset brukte vi 6 timer hjem. Men, jeg må bare gjøre det. Hadde booket to timers couching med Maria Hagstrøm. Hun gjør meg godt, hennes tilbakemeldinger gir meg stor inspirasjon til å orke å fortsette med dette som jeg elsker - freestyle. Det er tungt, fordi min totale kraft er svekket, på denne min humpete vei. Jeg klarer altså ikke å trene overalt, på de vanlige treningsstedene, heller ikke vil jeg utsette Khan for hvilken som helst setting. Men du store, for en flink, flott og glad hund Khan er når forholdene er ok for oss. Da er han rolig og kraftfull. Jeg også. Khan leser mine tanker og gjør som jeg tenker i mang en sammenheng. Min jobb dreier seg om å få fram ro og kraft i rett balanse, og igår var Khan bedre balansert enn på flere måneder. Vi ble jo "satt på pause" et par måneder før jul, og har gjort "ingenting". Det har vært tungt og trist. Ærlig talt, så trodde jeg at alt var over. Men, på den veien jeg er, kan alt skje. Hvis en iverksetter de rette tiltakene og viser en smule tålmodighet, så kan drømmer bli virkelige, igjen. Jeg vet bare ikke hvor lang tid det vil ta. Det spiller ingen rolle så lenge vi vet at vi er på rett vei, humper eller ei.