Godt, men smertefullt. Med hunder svinsende rundt bena og kamera hengende rundt halsen, går og sitter jeg rundt i skogen og opplever at livet er godt
For min del er et godt liv å orke å være mest mulig lik den jeg ønsker å være. Å klare å tisse, være i bevegelse, le og være glad, ta initiativ, engasjere meg og takle mine smerter uten å klage for mye. Et godt liv inneholder aktiviteter, men også fred og ro og friheten til å velge. Sykdom strammer inn valgene, men det fins likevel mange valgmuligheter.
Om natten kan jeg oppleve smerter i føtter og rygg. Dagen startes med friskt mot og Biola, kaffe og to knekkebrød som deles med hunder, og lokalavisa. Alt nytes i en stille stund foran et stearinlys som tennes for hunder og mennesker jeg har kjent, som har reist inn i evigheten. Jeg forsøker samtidig å fortelle meg selv at smertene er til å holde ut, hvis jeg bare tar hensyn til meg selv. Formiddagene tilbringes sammen med tre hunder og et par katter i vårt lille hus her i Tosebygda. Resten av døgnet er vi heldigvis to på to, så heldig er jeg. Det er mange fordeler med å være meg, lyspunktene i tilværelsen er ganske mange. Jeg fikk være mye tilstede for Kesia, min datter, jeg måtte ikke jobbe dobbelt. Hundene får aktivisering. Er jeg kraftløs, må de klare seg med å se på meg, alternativt sniffe rundt i haven - godt vi har have. På slike dager klarer de bare å engasjere meg med kos og nærhet. Bra det òg. Videre slipper jeg køer og mas, bekymring for at hundene er alene i timevis eller at de er til bry for andre. Jeg har også fått utvikle ukjente sider ved meg selv; det som for mange er hobby er for meg livsstil. Fotografere, male, spikke, hakke/strikke, skrive bøker og artikler, gå kurs og trene med hund. Alt dette kan jeg gjøre, når jeg orker – det er min frihet, det er èn del av et godt liv.
Etter tre ryggoperasjoner og flere år med smerter, anbefalte legen at jeg skulle få fred, slippe tidspress og jag - jeg klarte verken å stå på beina eller sitte før ryggsmerter nesten knuste viljen min. Det førte til at jeg i stedet fikk spille på andre strenger, jeg fikk sjansen til å utvikle mine kreative sider. Årene gikk, jeg lærte meg kunsten å unngå smerter, ikke gjøre ditt, ikke datt, tåle å bli tatt hensyn til, være til bry for familie og venner, være unyttig i mange sammenhenger. Leve med smerter og se frisk ut uansett hvordan jeg hadde det. Men "jeg kan være ute om dagen mens det er lys, nyte sola og bade om sommeren, gå på ski om vinteren" - hvis ikke varme og bading hadde gjort meg syk, hvis bare bena var i stand til å bære meg med ski og uten ski! Det blir kun kort strekning sakte marsj - MS kom snikende over de siste 5 åra. Denne sykdommen ødelegger noe vesentlig i meg. Hvordan man mestrer MS-diagnosen avhenger av personlige egenskaper, erfaringer og ressurser og om familie og venner stiller opp. Heldigvis er jeg ressurssterk og har flere metoder for å hjelpe meg selv; jeg tar for eksempel med meg hunder og kamera til skogs og nyter livet i langsomt tempo.
Jeg har lært meg en gammel håndarbeidsteknikk og har hakket et sitteunderlag av ull som henger i en snor rundt livet. Det er supert til å dytte innunder rumpa ved behov. Det er gøy å sitte rundt i skogen på jakt etter fotomotiv. Hunder i lek og kommunikasjon under grantrær er spennende. Hunder snakker sammen med et godt utviklet kroppsspråk som jeg har fått studere nøye. Jeg har lært meg kunsten å observere. Jeg er rastløs og har alltid gått fort, både i svinger og i motbakker. Min uro er skapt av å unngå smerter. Jeg gjør mye for å unngå smerter uten at noen vet det eller ser det. De tror jeg er så aktiv, men sannheten er at jeg gjør som jeg gjør for å oppnå smertefrihet. Og jeg lykkes! Tilpasningen til endrete forventninger til meg selv har tatt tid, men nå har jeg godtatt at min sti gikk i en annen retning enn den jeg hadde startet på. Det har gått bra, bra nok. Selv om jeg bare sitter på en stubbe eller en stol, totalt unyttig, så er jeg til, ja absolutt tilstedet. Jeg får nå bare være som jeg er..
Min irritasjon over smerter og funksjonssvikt gjør ofte tankene sinte. Tankene fyker som ildfluer rundt i hodet og negativ energi sprer seg gjennom meg. Heldigvis klarer jeg å mobilisere og skygger unna denne mørke siden. Vil ikke dvele der mer. Noen ganger er det vanskelig. Jeg vil fokusere på det positive rundt meg, i meg og i andre. Jeg vil trene med mine hunder, jeg vil gå i skogen med kamera, jeg vil danse med hunder. Jeg vil gi av meg selv. Hvert steg jeg tar i mitt liv, hvert valg jeg gjør er min egen hellige sti og det er umulig å stanse eller snu. Jeg finner alltid stien, jeg ser lyset i skogen. Med tre hunder og et kamera følger jeg stien innover i skogen. Skogen. Skogen står som en solid ramme rundt mitt liv. Stien går inn blant gamle grantrær som etter få steg sluker meg og hundene. Vi er borte for all verden. Der inne opplever jeg disse spennende små stundene som på et blunk setter fokuset og humøret på plass. Naturen gir smøring for kropp og sjel. Detaljene i et tre, i barken, et blad eller en grein er et syn for øyet. Det er tilfredsstillende å kapre dette vakre, uberørte og ekte, gjøre det evig. Noen trær har falt, den mosekledde grønne stammen har lagt seg ned for å bli til jord. Bli evig. Noen falne trær får meg til å gråte. Jeg hyler høyt, en melodi, eller jeg uler lavt og langtrukkent som en enslig ulv, ulvinne. Jeg vet ikke hvorfor jeg gråter, men det renser. Jeg assosierer meg med det mosekledde treet. Jeg er stiv som en stokk, litt mosegrodd. En slik mosegrodd trestamme viser stor ro og har sett mer enn meg gjennom tidene. Det går et bånd mellom mennesker, trær og dyr som lever under samme himmel, gjennom tidene. Jeg føler meg sliten, sliten i skogen, liten i skogen - det er helt i orden. Jeg tar bilder. Bildene viser detaljer av naturens storhet. Et tre får ikke plass i en liten firkant, i en firkant vil heller ikke jeg bli plassert. Jeg kan vise detaljer i grått-, grønt-, lilla- og blått, lys og mørke, dis, tåke, sol og skygge. Som livet. Variasjonene er uendelige, det er stadig noe nytt å se. Klarer jeg å fange noe av dette i kameraets linse, blir jeg litt stolt. Disse deilige minuttene med hunder, skogen og et kamera har blitt til timer, dager, måneder, år. De betyr alt for meg selv om jeg blir aldri så sliten. Smerter i muskulatur, smerter etter nerveskader i beina, spasmer og nummenhet gjør kroppen tung - men sinnet er fritt. Trærne ser meg og jeg ser dem, eller jeg danser med et tre, omfavner det. Ingen andre kan se meg da - bare hundene - kom igjen, swing din glade svans og dans.
Jeg tror jeg kan gjøre nesten alt. Nesten. Er det noe jeg ikke kan, så er det ofte fordi jeg ikke vil. Det blir for smertefullt. Vil jeg ikke trene på treningssenteret fordi det gjør vondt, det gjør meg sykere, så er det fordi jeg vil gå rundt i skogen i stedet. Eller kanskje det er fordi jeg ikke alltid har kontroll. Jeg kan ikke gå langt og fort, men jeg kan være ute lenge og langsomt. For meg er dette de mest realistiske ambisjonene. Jeg er heldig som kan oppleve store daglige gleder over små og nære ting. Hunder, skogen og et kamera. Av og til tar jeg også med meg en skarp spikkekniv. Med den kan jeg trylle fram små, rare figurer. Det er enda en liten stor glede. Skaperglede. MS er et spøkelse som ødelegger naturlige reflekser. Spøkelset viser seg av og til, det har også satt spor. Noen dager, mange ganger, orker jeg ingenting. Da er hundene der med øynene, ørene, pelsen og tilstedeværelsen sin. Da er det også kjekt å ha en PC å se på bilder med. Bilder av hunder og skog. Så får skogen vente på oss. Jeg vet hvor den er
Che er en sånn sjelden Kongehund. En kul, flott, vakker, sterk, vennlig, dominant hund, og jeg mener dominant. Han tolererte elegant store Brakar's stadige utfordringer (plassere labb over nakken, stivt blikk, slangetunge, særdeles høy hale osv.) Che dempet med gjesp, spark, snusing og så var de nesten som kamerater resten av tia. No problem, pal. Tenk om vi mennesker kunne være like tolerante overfor hverandre når noen prøver seg, og gjør små feil ofte pga usikkerhet. Hvis bare.... ja, hvis bare.
Khan og Proffen ble plassert i hundegård vegg i vegg med de nydelige (jeg synes de er utrolig vakre) alaskan huskiene My, Kylie, Eira og Che - eid og kjørt av Anki på Bybrua ved Gjøvik. Denne dama er enslags suveren blanding av alt jeg liker, og er helt lik hundene hun elsker. Selvom hundene hennes ikke er mye inne, selvom de ikke får dele seng, sofa eller måltider med den tobente del av familien så behandles de etter godt hjerte og lever som de er avlet for.
