Hodet er fullt opp av freestyle og jeg klarer hverken å snakke om været eller vinden.
(Føler dog at jeg trenger å være ute i vær og vind, i skauen ved et stille vann, kaffe på termos, dele matpakke med Khan og Proffen..) Vel, nok om det. Friskt i minne er lørdagens konkurranse. Det var særlig gøy å se debuterende, ekvipasjer;
Modig dame oppdretteren til Khan, som alltid imponerer meg med sin positive
innstilling. Vi hadde også noen veldig dyktige rekrutter. Vinner av FS1 ble Marianne og aussien Vikki med 27,4 poeng, god nr. 2 med 26,75 poeng ble
Anette og Dolly og til høyre i bildet på en verdig tredjeplass (2. premiering) med 22,6 poeng, har vi
Marianne og Max - onkel Max altså - gratulerer så mye, dere var veldig flinke faktisk :o) Fotograf for dagen, Merete Greåker, har lagt ut
flotte bilder her. Stor takk til henne, og stor takk til Eirin og Catrin som stilte opp til viktige roller på kort varsel grunnet sykdom, og takk for transporthjelp, Marianne! Uvurderlig. Og Sten Arne lager filmer av programmene, noen av disse vil bli lagt ut. Ellers er hodet mitt fullt av bedømming, regelverk og freestyletrender, kurs, fellestrening, momenter, musikk, møte (nordisk freestylemøte, NKU i Stockholm, mandag) og Khan - ja, alt danser rundt på en arena i mitt hode. Khan er et kapittel for seg. Han viser enorm ro og
nærhet, og en reaktivitet jeg aldri har sett maken til. Et
så stort spekter i èn hund!? Alt må
jeg forholde meg til, for å kunne trene han slik jeg ønsker, og det er lærerikt! Og ja, jeg har ideer til et nytt freestyleprogram. Det er en frustrerende tid før programmet tar form, og det virker nesten håpløst. Jeg mister selv motet innimellom når ting hoper seg opp, og jeg kjenner at kroppen krangler. Jeg vil forkaste ideer og ta inn nye ideer i lang tid, jeg vil leke meg med Khan og musikken. Låta er valgt og jeg har en hoved-idè. Igjen blir musikken en viktig del av vår freestyle. Jeg skal på kurs i Stockholm til helgen, for annen gang med
Richard Curtis, en herlig fyr med bøttevis av ideer. Motiverende. Jeg synes det er motiverende å ha noe å strekke meg mot. Mitt mål for neste år er at vi klarer å starte i kl. III - hvis beina vil bære meg da. Krysser fingra!
(Ikke beina ;o)Jeg tenker også mye på hvordan hunder trenes. Jeg er som vanlig opptatt av god grunntrening og av treningsteknikker hos hundefører. Jeg ser mye, jeg hører mange unødige
ord. Også i freestylekretser hører jeg unskyldninger for hvorfor hunden ikke gjør som forventet. Den lista er lang og kjedelig. Mine tanker på nytt program, hvor musikken og gitaren får stor betydning, førte til at jeg inni hodet begynte å sammenligne trening av hunder med et gitarkurs jeg tok i min ungdom. På kurset skulle jeg lære å spille på en Aria kassegitar. Jeg husker at jeg lærte noen grunnleggende grep, jeg klarte å spille noen låter. Jeg hadde en del moro med dette, men etter hvert ga jeg opp gitarspillingen. Det var
ikke noe galt med strengene, selv om jeg strevde med å stemme dem riktig. Det var
ikke noe galt med gitaren, den er i god behold enda. Det var
jeg som ikke mestret alle aspektene ved spillingen, jeg spilte falskt og synes heller ikke at jeg klarte å synge bra nok. Det var tøft å innse dette, jeg var skuffet over meg selv, for jeg
ville så gjerne mestre gitaren - men jeg kunne ikke skylde på gitaren.. Og kurset var fint det, for det handlet om meg, ikke bare om instrumentet. Jeg lærte hvordan strengene fungerte, jeg lærte noen teknikker for fingerspill og hvordan jeg kunne bruke strengene i riktig rekkefølge, i rett tempo, til rett tid, passe mykt og hardt.
(Timing, forsterkning, kriterier..) Nei, gitaren kunne ikke lage ulyder av seg selv.. Til sammenligning med instruktører som
bare fokuserer på hunden og ikke mennesket som skal lære opp hunden.. Et godt hundekurs og gode instruktører vil lære hundeeiere "å spille" riktig på hunden sin. Hundeeiere trenger å lære seg gode teknikker for trening, vi kan ikke bare skylde på hunden hvis vi bruker feil, kjedelige, ueffektive metoder slik at noe går skeis. Møter vi motgang har vi en fin anledning til å snu speilet mot oss selv,
endre på noe.
Skaffe oss ny kunnskap for eksempel. Også vår holdning, vårt engasjement, våre følelser hører med på dette kunnskapens hav, hvor det er så lett å seile seg bort - hunden avslører oss. Vi må forandre noe for å forbedre noe. Det er jeg som bestemmer
hvordan jeg lærer fra meg. Hunden vil lære, hunder
liker å lære. Og det er på samme måte når hunden er oppmerksom og spiller førstefiolin i mitt orkester.
Det er jeg som er dirigent, også da. Når ting funker, så er også
det mitt ansvar. Ja, tenk, når jeg lykkes, så tar jeg selv æren og skylder ikke på hunden
da heller. Det er vår oppgave å sørge for at det
vi ønsker blir mest lønnsomt for vår hund. Dette er grunnholdningen bak lyspunktene så vel som bak motgangen. Khan er ikke treg, dum, heftig eller vanskelig. Han er ikke flink, lydig eller noe som helst. Det er jeg og mine ideer om han som skaper de beskrivelsene! Det er jeg som må stemme han til rett tone, tilpasse treningen til
hans evner, hans vesen, med og uten drifter og fysisk og psykisk ballast. Det er ikke lett, men det som er interessant i (hunde)-livet, er det som er litt utfordrende vel? Jeg ga meg med gitarspilling, men lurer på om jeg skal ta det opp igjen nå som jeg er voksen, og kanskje bedre rustet til å lære meg de rette grepene.
Tøff kjøretur i lett vinterstorm sist fredag. Vi møtte biler med sommerhjul som stod fast i bakkene ved Lærdal. Vi klarte oss fint i vår firehjulstrekker med vinterdekk og var glad for å kjøre trygt helt til vakre "sentrale" Nordfjordeid. (Det er muligens Trøgstad som er litt usentralt;) Det var over 50 mil i bilen, to ferjer, vakker natur, fjell med snø og klart vann. Bryggen Hotell passet oss helt utmerket, fred og ro, god seng, god mat. Khan fikk ikke jobba og vist så mye denne gang, men han har blitt erfaren som freestyleinstruktørhund-på-reise synes jeg, og selvom han er følsom og forsiktig, så fikser han det meste. For min del ble det lite søvn den første natta, og da det var morgen følte jeg meg litt "utenfor meg selv"- da er beina temmelig ustøe og nervene sitter utenpå. Men jeg har et kurs jeg er fornøyd med, teori og praksis, og har mye erfaring å dele av. Og når kursdeltagerne er hyggelige, positive og flinke, ja, da kan ikke jeg ønske mer. Noen ganger blir jeg rørt til tårer, jeg deler også det - følelser hører med i freestyle; Morten og Brakar er en viktig del av norsk freestylehistorie. Det er ikke noe som er mer rørende for meg å se på, enn denne filmen hvor vi trener for å starte i parklasse på MyDog, 2006. Treningen skjedde på denne dag, for 4 år siden - "klump i halsen". Freestylekurs er slitsomt rørende, heftig moro, krevende, javel, men alt går når jeg som alltid i freestyle, går på dette dopet, freestylekicket, dette smittsomme freestylevirus som gjør at jeg klarer det jeg må klare og til og med har det gøy - eller kanskje FORDI det er gøy, så går det bra. 
Eid hundeklubb hadde leid et fint innendørs lokale som egnet seg flott for teori, og det gikk fint å jobbe med 2-4 hunder på likt. Jeg måtte improvisere endel, og det gikk strålende. Deilig når folk er flinke nok til å lære ved observasjon. Og det er fint for deltagerne når vi kjører økter med en og en ekvipasje. Greit for meg å kjenne at jeg er så totalt fylt opp av freestyle at det overhode ikke er problematisk å plukke fram noe helt nytt i stedet for det jeg hadde tenkt. Og jeg hadde min eldste kursdeltager hittil så vidt jeg vet; en nydelig dame på 75 år med flott og flink storpuddel. Vi hadde også med en god ekvipasje som har konkurrert. Det var tilfredsstillende å gi henne nye og krevende oppgaver og utfordringer. Det var også tre menn tilstede, det var ekstra hyggelig! Og Per Ole var med som Khan-passer og sjåfør, og jeg må si han begynner å bli temmelig solid utdannet innen freestyle, han mangler bare praksis. Og kurset forøvrig gikk som alltid - fort, sånn er det alltid når vi har det gøy. I tillegg til økter med personlige tilbakemeldinger hadde vi også en del utviklende leker for førere uten hund. Jeg er a
ldri så lykkelig som når jeg ser folk smile og jobbe med sin vakre, glade hund, le og ha det moro. Når ekvipasjen virkelig koser seg med det de får til, og uttrykker glede, stolthet og showquality, ja da er det herlig. Hjemturen ble litt mindre herlig, da sjåføren bestemte at vi skulle ta hele turen under ett. 55 mil i bil.. For å kunne være helt i ro og hvile dagen etter, mente han. Vel, jeg satt jo bare der og halvsov med smertestillende innabords, så planen ble gjennomført, etter pizzapause i Hemsedal. Har hvilt siden vi kom hjem, bortsett fra et lokalt foredrag om dyr-menneske-bindinger (antrozoologi:o). Nå er det på tide å våkne til live, og ta tak i nye freestyleoppdrag. Skal være speaker på freestylekonkurransen på Exporama til søndag. Den starter kl. 12. Også vår lille, kjekke Proffen skal starte i rekruttklasse sammen med "sin" Kristine. KOM OG SE PÅ, FREESTYLE TRENGER PUBLIKUM. Freestyleforeningen fortjener oppmerksomhet for dette arrangementet, det er mange meget dyktige damer som står på bak fasaden. Og sist, men ikke minst, så mååå jeg se å finne ut av hva jeg skal gjøre med Khan for neste sesong! This is killing me.. Han er en utfordring, flink, vakker og kan mye, men treningen er ingen dans på roser fordet. Jeg må finne rett låt eller tema, før det virkelig blir gøy for oss igjen. Jeg vingler fram og tilbake mellom to ideer fortsatt. Hjelpe meg.. Alt går! Men det er bare at jeg også har fått en ny liten rottetott som jeg vil trene med, det kommer til å ta mye tid og energi. Hun heter forresten Chi, og vil garantert gi meg ny livsenergi - som også vil inspirere meg i freestyle. For alt henger sammen, før og nå, gårsdagens minner, dagen idag og det som kommer. Selvom jeg har mer enn nok med dette øyeblikket.
Takk for kurset, alle som deltok!
Khan kan kose. Denne øvelsen har vi hatt mye moro med siden freestyle work shop i 2009 hvor vi trente den inn i forbindelse med et program jeg ville lage til minne om Brakar. Men, det ble for sterkt og trist, så jeg droppet ideen. Vi inkluderte istedet øvelsen kos i bokseprogrammet i kombinasjon med levering av boksehanske over min skulder. Øvelsen ble av noen i Sverige kalt "en Merete" - så koselig. I går synes jeg det var rørende vakkert å se at Khan også ville kose min nydelige venninne Kristine som var på besøk. For selvom Khan til vanlig oppfører seg og ser ut som en vennlig, kul bamse, så kan han på et øyeblikk forvandles til noe helt annet! Nettopp dette ved Khan utfordrer meg i mange sammenhenger. Uansett, jeg er sinnsykt betatt av denne hunden. Jeg elsker heftig tilstedeværelse, sterke følelser som også kommer til uttrykk i kosing og nærhet. Hvem har sagt at livet eller hundeholdet skal være enkelt? Spenning er mer lærerikt og mer stimulerende. Jeg har garantert utviklet noen ekstra sanser over de siste årene, sammen med mine hunder. På godt og vondt. Khan har også lært meg å kose mer. Kos!
