SISTE INNLEGG HER

Prinsippene om forsterkning og straff gjelder ubønnhørlig; å sitte ved PC er koblet til ubehag/ positiv straff, ja jeg blir tilført mye smerter her, noe jeg har tålt veldig lenge. Jeg er lei av det, det ødelegger meg, jeg må forandre på noe, for å forbedre på noe! Og negativ forsterkning: smertene opphører når jeg beveger meg, når jeg er ute, når jeg rir ISLANDSHEST. Jeg MÅ ta bedre vare på kropp og sjel. Jeg MÅ bevege meg for å kunne fortsette å bevege meg - jeg har MS. Jeg kunne ha blogget om hund av og til, bare litt, ikke så seriøst eller gjort det på en annen måte, men det er bare det at jeg ikke kan gjøre det på noen annen måte. Sånn må det være. Jeg kommer ikke til og trene hund aktivt mer, ei heller holde kurs. Dette er min egen sorg, og jeg velger å ta avstand.. Jeg klarer ikke å brenne for mer enn èn intens altoppslukende aktivitet, og fra nå av blir det kun islandshest. Jeg dropper også min rotteblogg.. kan ikke ha flere rotter nå. Derimot vil jeg fortsette å oppdatere mine hesteaktiviteter i Merete Sin blogg. Og jeg beholder min profil på facebook. Khan og jeg skal fortsette vårt liv sammen, jeg elsker den hunden! Og så håper jeg denne gamle filmsnutten inspirerer deg en siste gang, slik den inspirerer meg selv, og minner meg på å gjøre nødvendige grep i eget liv før det er for sent. I hope you dance! Carpe momentum - sees vi HER?

Merete A. Huser: easydog@online.no

Fysiske

Denne vinteren har Khan og jeg vært på flere mosjonsturer enn noensinne. Vi kjører stort sett i travtempo, tar det mest rolig, koser oss, stopper opp, varierer takten for å si det sånn. Jeg for min del sitter i ro, så det er Khan som får mosjon. Men frisk luft og gleden over å få trimmet sin hund, er som mental mosjon og massiv lykke. Dessuten kan jeg høre på musikk mens jeg sitter der, og da kan jeg ikke få uttrykt høyt nok hvor lykkelig jeg føler meg. Vi varmer opp og vi varmer ned, turene er balsam for sjelen. Det skjer mye utfordrende i forhold til energiøkonomisering i det daglige; PC og mobiltelefon har lett for å friste meg, det er mye jeg har lyst å gjøre, jeg skriver endel artikler, har noen kurs og jeg tenker freestyle støtt. Derfor er det viktig med et fristed hvor jeg er i fred med meg selv og min hund. Jeg har slett ikke trent freestyle med Khan iår, vi er fortsatt i tenkeboksen og fokuserer kun på vår fysikk.

Vi har blitt litt kroppsfikserte og fysiske. Jeg sier vår fysikk, for mens Khan får mosjon med å springe foran meg, så har jeg selv begynt å ri islandshest, for å teste min tålegrense, gjøre noe fysiskt, noe jeg rett og slett alltid har elsket. Jeg har vært heldig å bli kjent med flinke folk i nærheten som lar meg slippe til. Så jeg er gladere enn på lenge og føler meg rent ung og frisk på hesteryggen, om enn både klumsete og vinglete enda. Håper ikke ryggen svikter helt. Den er mitt største problem. Før hadde jeg hest på fòr, i årevis. Husker spesielt en lykkelig periode med en sprek fullblodshest, Ma Filette, og en svær dressurhest, O'Rarrus. For noen flotte, flotte hester! For ikke å snakke om den svarte hingsten Tyfongutten fra min ungdom, og Undra som jeg også falt av, ødela meg stygt. For en heftig hestetid, og alltid med hunden ved min side.. Hmm, mistenker at jeg har blitt uendelig gammel nå, som mimrer...

Nå er det aktuelt med konkurransetrent islandshest, for eks. Safir, den svarte hingsten med stjerne, trykk på første stavelse, for slik er det med islandske navn. Gangartene gjør at det ikke blir for smertefult å ri, og godt trent islandshest virker utelukkende positivt. Størrelsen er heller ikke noe aber synes jeg, snarere tvertom. Kanskje jeg kan få prøve klikkertrening med han etterhvert også? For å ha nok krefter til å gjøre noe som helst må jeg ha tid for meg selv hver dag, til filosofering, reflektering, hviling, ja bare å være til. I slike stunder observerer jeg helst Khan og nyter synet.. Her er to filmer å nyte synet av, og lyden av!

Kropp og sjel

Vi bygger opp kropp og sjel, Khan og jeg. Sammen. Og vi elsker det! Det er så utrolig deilig og se Khan løpe på jordene og langs fredlige gårdsveier. Jeg har det nesten som i "gode, gamle dager" pga scooteren jeg har fått som ganghjelpemiddel. Fantastisk! Turene har blitt lenger og jeg har blitt god på å pakke meg inn i kulda. (Det er kaldt å sitte på tur i alle minusgradene). Heldigvis mildere nå. Khan har dekken på når jeg syns det er på sin plass, og han er et naturtalent på å gå foran, gå ved siden i jevnt og fint trav, løpe løs når det passer, og jeg føler nesten at vi er født på ny i dette nye året. Gleden over å kunne være fysisk aktiv har jeg lenge savnet og ikke fått til, pga sviktende bein. Nå går alt så meget bedre, og kanskje vi etter en tid kan fortsette freestyletreningen. Jeg ønsker å finne ut mer om Khan's skjelvinger, som desverre ikke ser ut til å bli mindre, samme hva vi gjør, samme hva vi ikke gjør, samme hvor vi er, samme hva, samme hva... Khan sin videre freestylekarriere er nok mest avhengig av om jeg vil trives med å vise fram en hund som rister som et vrak selvom han IKKE er det. Han er glad, han!
















Og en utrolig flott, intens og nær hund, som kan mye freestyle, og som elsker dette. Jeg synes det hadde vært gruelig trist om vi måtte gi oss. Men.. kan vi ikke gjøre det vi elsker, så får vi heller elske det vi gjør; herlige turer. Og kanskje jeg kan tørke litt støv av Proffen? Proffen vil leke med meg på dansegulvet. Så khan Khan løpe... Det er èn ting som èr sikkert; Khan elsker å løpe fort, og han er utholdende. Dessuten elsker han å kose, og hopper gjerne opp på scooter'n og tar "styringa". Flinkhan!

Freestyle på skøyter

Liker DU dette showet, hva legger du mest merke til - hund eller fører? Ødelegger det for helheten at hunden bjeffer gjennomgående? Er det et samspill vi ser, eller er det bare det at fører er god på skøyter? Passer bevegelsene deres til musikken, er de godt tilpasset musikkens skiftninger og takt? Er dette vanskelig, men ser lett ut, slik at det egentlig er veldig bra? Det var noen forslag til tanker du kan gjøre deg når du ser dette spesielle showet. Se, lytt, FØL og vurder.

Heftig freestylekurs

Sist helg holdt jeg freestylekurs i flott kunsthall hos Tønsberg Hundeklubb. (Bilder kun med mobil). Alt gikk strålende selvom jeg ble ganske utladet etterpå - forøvrig helt vanlig etter freestyleaktivitet. Freestylekurs er ekstremt engasjerende, og det er slitsomt å være 100% tilstede i timesvis. Men, som vanlig så elsker jeg å lære fra meg freestyle, dette ER seriøst moro. Det er absolutt realistisk å forvente at noen og enhver, fra både dette kurset og andre kurs vil starte i offisielle konkurranser i år. MELD DERE PÅ! Norsk Freestyleforening (ny side under oppbygging) står for årets første konkurranse allerede i mars. Deretter blir det 11. juni på Tretten, 25. juni i Eid og 3. juli i Moss. Lurt å planlegge ferien nå - inkluder freestylekonkurranse og få et skikkelig kick!

På kurset denne gang gjorde jeg for min del noe jeg ikke pleier å gjøre; jeg viste freestyle med vår phalene Proffen, til og med en improvisert koreografi, haha, det var uvandt. Jeg har ikke trent noe med denne lille fine hunden siden han var ung, nå er han 6 år. Han har en egen sjarm og siden jeg ikke trener med Khan for en periode, så er det gøy å prøve litt med Proffen. Vi trivdes alle i Stokke, vi fikk en flott, svær hytte for overnatting, i solid cowboystil. På bildet er Khan og jeg i godstolen etter kurset første kveld. Han og jeg kan sannelig kose oss sammen. Det er det eneste vi driver med denne vinteren, være nære i ro, og som aktivitet kjører vi daglige scooterturer i vinterlandskap. Khan traver uforstyrret og fornøyd ved min side eller han springer løs foran. Både sele og dekken kler han godt, ja, han Khan trave den gutten.. og så får jeg drive med freestyle på et alternativt plan i tillegg.

HTM versus freestyle

Freestyle er ikke Heelwork To Music. HTM er ikke det samme som freestyle. Dette ER to atskilte grener i Norge, Sverige og Danmark. Når vi utarbeidet vårt regelverk, valgte vi å følge danskene i størst mulig grad, siden de hadde mest erfaring med et regelverk som fungerte bra, som var gjennomprøvet på mange ekvipasjer. Danmark har hele tiden skilt på freestyle og HTM, det gjorde ikke Sverige før, heller ikke vi. Fra og med iår har svenskene endret sitt regelverk slik at det er mer likt det danske og norske. De har som oss, inkludert HTM. Vi håper at flere og flere norske utøvere vil bli interessert i denne grenen av kreativ lydighet til musikk, dogdancing, da det kan være riktig flott å se på et godt koreografert HTM-program. En oppmerksom og nær hund som beveger seg i de godkjente fotposisjonene KAN være et flott skue. Særlig hvis man i tillegg fortolker musikken - da ER det mulig å oppnå den fine flyten som gjør at hund og fører går opp i en høyere helhet også i HTM. Bare husk at i et HTM-program så er det IKKE spektakulære freestyleøvelser som skal være dominerende (gjem de til freestyle'n!!) - det MÅ være det flotte fotarbeidet vi husker, etter å ha sett et HTM-program. Men, hvis triksene inkorporeres slik at de passer til musikken og ikke tar fokus vekk fra minstekravet om 75% fotarbeide, så kan det være optimalt, som dette programmet! En viktig konsekvens ved at vi har skilt tydelig på de to grenene, er at vi helst ikke vil se for mye HTM/fot i et freestyleprogram. Det vil nok være en utfordring for de som skal lage sitt aller første freestyleprogram - hvor skal hunden være når den skal bevege seg fra et punkt til et annet? Jo, helst hvor som helst ENN i fot: følge på en armelengdes avstand, rundt, foran, bak eller i samspill med fører, på kreative måter. Litt fot er selvsagt ok. Utfordringer både i HTM og freestyle altså. HTM er altså disse posisjonene: (takk, Emmy og Helle for fin HTM-film:)

Hunden med høyre skulder ved førers venstre ben (venstre fot)
Hunden med venstre skulder ved førers høyre ben (høyre fot)
Hunden foran fører med høyre side mot fører (høyre skulder ved høyre kne)
Hunden foran fører med venstre side mot fører (venstre skulder ved venstre kne)
Hunden bak fører med høyre side mot fører (høyre skulder ved venstre knehase)
Hunden bak fører med venstre side mot fører (venstre skulder ved høyre knehase)
Hunden med høyre skulder ved førers høyre ben med ansiktet i motsatt retning av fører
Hunden med venstre skulder ved førers venstre ben med ansiktet i motsatt retning av fører
Hunden mellom førers ben med front samme vei som fører
Hunden mellom førers ben med front motsatt vei av fører

Snørekjøringa si

Snø og hund kan være veldig moro. Tenk, at jeg ikke har gjort dette på så veldig mange år, og selv om det ikke var jeg som hang bak Khan i tauet idag, så følte jeg stolthet over at min eplekjekke hund var såå flink til å løpe foran, til å trekke, til å lytte, til å vente, til å kose seg og faktisk springe framover vekk fra meg! Dessuten kan jeg så absolutt glede meg over andres gledesutbrudd. Moro! Jeg holdt mye på med snørekjøring for ehhh – 30-40 år siden - HAHA! Og i dag, med temperatur på minus 6 – så var det perfekte forhold for skitur Tosebygda rundt. Eva, vår spreke hundevenninne og gjest hadde både ski og stål i bein og armer, må vite, og selv har jeg jo el.scooter, så her fins utstyr for ethvert behov. For jeg må ut, bare må ut. Til vanlig, når Khan får selen på og vi drar av sted ”på vår måte”, kan jeg styre hvor mye han skal trekke, og hvor han skal gå, kun med ord. Fantastisk. Og det beste er at han traver. Og at han sitter på kommando ved behov. Et geni.. På denne måten har han fått daglige joggeturer som aldri før, og det kjennes som om våre hverdager er blitt tilført noe som vi har savnet lenge. Og så flink som han er til å gå foran, var det i dag fristende å la han trekke Eva litt på ski. Du store for en artig opplevelse vi fikk, med enkel mestring og stor glede. Ja, Eva inspirerer meg alltid med sin trillende latter, og både Knerten, Khan og vi to delte gleden over å være ute sammen - gøy på landet! Det ble Khan som bestemte farten i dag og Eva måtte tilpasse seg så godt hun kunne – noe hun klarte med glans, for ikke å si med stil. Denne lille filmsnutten er for meg et perfekt eksempel på hvor mye moro vi kan ha ved å tenke alternativt i forhold til hva vi vanligvis driver med av hundeaktiviteter. Enkel moro. Det er som sagt maaange år siden jeg snørekjørte med min golden retriever, så lykkelig, så lykkelig og det er 20-30 år siden jeg red omkring og var indianer eller snørekjørte med hest mens min hund sprang ved siden av. I dag tenker jeg på å skaffe meg en "springer" til el.scooteren min! Haha – el.scooter lissom, men sånn er det bare.

Det som har fungert best for joggingen til Khan og meg hittil, er at han springer foran inntil kanten på skogsbilveiene. Jeg bruker en to-tre meters strikkline som jeg holder i venstre hånd. Khan synes visst at denne joggingen er en passende intens og artig treningsform, siden han ellers ikke får tatt seg så mye ut. Så er det mitt ansvar å passe på at han ikke blir for varm eller stresset. Jeg gir meg før han vil gi seg, jeg kjører litt saktere enn han selv ønsker å løpe og jeg vurderer å kjøpe potesokker. Jeg synes vi mestrer dette sånn akkurat passe. Til sommeren skal vi se om vi kan få kombinert scooterkjøring med svømming, det tror jeg vil være ideelt for Khan slik at han får kjølt seg ned – han har nemlig oppdaget gleden ved vann! Jeg gjør et poeng av at han skal springe på myk grunn og ikke i varme, heller ikke på farlige steder. Dette er ikke noe problem nå i januar, her er det kuldegrader så det holder, stille og rolig, myk snø og i dag var det skikkelig deilig å være ut på tur. Særlig fordi jeg ikke ble så sliten, mens Khan, han ble litt sliten, og Eva og Knerten ble slitne, men alle er veldig, veldig glade! Ja, det var snø-rekjøringa si det, tenker jeg. Takk for besøket, takk for underholdninga og takk for latteren!

og vinter 2011

Khan og jeg freser rundt i snø og hvite landskap, søkende etter deilige øyeblikk hvor vi føler oss frie og samkjørte. Vi står støtt og godt på snø, men vi sklir på marmorgulv, vi har hjerte til den ensomme ulv. Det er alltid lys fra vinterhimmelen! Hvileløst på vandring, vi setter våre spor, der vi løper i hvite landskap mens natta faller på, månen farger alle skygger blå... Yess!

På humpete vei

Jeg har alltid valgt å gå den krunglete, litt humpete veien i livet. Alltid utenfor den opptråkkede sti, vekk fra de vanlige, rette gatene, ja, der trivdes jeg best, sammen med mine hunder. Ofte fant jeg noe jeg ikke visste at jeg søkte nettopp der, jeg fant også noe jeg kunne vært foruten. Dette er liksom litt beskrivende for mitt liv, og det har vært verdt det. (Hvordan kunne jeg sagt noe annet?) Jeg synes jeg har fått med meg nyttig læring, mange erfaringer, selvom det også har vært vanskelig. For jeg har som regel sagt JA når jeg har blitt spurt om å gjøre noe, bidra med noe som jeg kan. JA, jeg har vært flink til å skaffe meg masse erfaringer! Men denne litt humpete livets vei var også ekstra slitsom, det var neimen ikke "flaks" at det gikk bra. Så fikk jeg en ødeleggende sykdom, og i forhold til hunder så fikk jeg de litt krevende, heftige eller veldig vàre typene. Det er mange år siden jeg hadde en hund som selvfølgelig fungerte overalt. Kanskje det var Easy, i årene 1995-2004? Men hun var heller ikke helt enkel, jeg vedder på at hun hadde ADHD eller MBD.. Det er mange år siden jeg ikke måtte ha ett øye på hver finger når jeg var et sted med min hund, lenge siden jeg kunne slappe av når min hund var tilstede. Brakar var et kapittel for seg. (Men, Proffen, han er en problemfri hund:) Heller ikke med Khan kan jeg slappe av, men må ha med meg hue (og hjertet), kjenne til hans gode og svake sider og ta forholdsregler - det gjør jeg, har lært at jeg må, det ligger i min natur. Men ha! - på tur med ny doning, Breeze kan jeg slappe av, kjenne at hjerterytmen daler, pulsen synker. Ja, den totale glede, lykkefølelse faktisk. Frihetsfølelse og glede over Khan sitt jevne, fine trav der han springer som en flink-flink trekkhund - hehe særlig - men herlig er det, og han passerer de fleste hunder og mennesker på strak pote, så det er en sann fryd. Når det gjelder trening mer på det mentale plan, rettet mot freestyle, så er vi fortsatt på en slags humpete vei, og vi får ikke trent på alt som trengs. Siden jeg mangler krefter til å sette meg i bil og kjøre på trening sammen med andre - så må jeg gjøre noen skippertak istedet. (Og så blir jeg alltid glad når noen vil komme hit å trene!) Derfor var nylig Khan, jeg og vår tapre sjåfør på treningstur til Kungsör - 35 mil fra Trøgstad, et stykke inn i Sverige. I snøkaoset brukte vi 6 timer hjem. Men, jeg må bare gjøre det. Hadde booket to timers couching med Maria Hagstrøm. Hun gjør meg godt, hennes tilbakemeldinger gir meg stor inspirasjon til å orke å fortsette med dette som jeg elsker - freestyle. Det er tungt, fordi min totale kraft er svekket, på denne min humpete vei. Jeg klarer altså ikke å trene overalt, på de vanlige treningsstedene, heller ikke vil jeg utsette Khan for hvilken som helst setting. Men du store, for en flink, flott og glad hund Khan er når forholdene er ok for oss. Da er han rolig og kraftfull. Jeg også. Khan leser mine tanker og gjør som jeg tenker i mang en sammenheng. Min jobb dreier seg om å få fram ro og kraft i rett balanse, og igår var Khan bedre balansert enn på flere måneder. Vi ble jo "satt på pause" et par måneder før jul, og har gjort "ingenting". Det har vært tungt og trist. Ærlig talt, så trodde jeg at alt var over. Men, på den veien jeg er, kan alt skje. Hvis en iverksetter de rette tiltakene og viser en smule tålmodighet, så kan drømmer bli virkelige, igjen. Jeg vet bare ikke hvor lang tid det vil ta. Det spiller ingen rolle så lenge vi vet at vi er på rett vei, humper eller ei.

Drømmer, danser

Jaja, Breeze scooter'n klarer visst ikke å kjøre lange stunda i denne kulda. Helt håpløst! Men, jeg vil så gjerne ut, selvom det er 17-18 kuldegrader og frisk bris fra Øyern! Da kjenner jeg at jeg lever, det er deilig, jeg liker at det er kaldt og det er veldig vakkert ute!! Vel, inntil videre får vi hvile i sofaen og på gulvet foran vedovnen, Khan og jeg. Selv i en slik avslappet situasjon skjelver forresten Khan i beina og kroppen, noe han forøvrig alltid har gjort, uten at det ser ut til å plage han. Jeg tror han drømmer om å trene freestyle, danse og ha det gøy. Mens vi venter, så "I hope YOU dance!" Dance! Så kan det hende Breeze går bedre når gradene blir snillere..

GOD JUL, NAV

TAKK!!! Super julegave fra NAV. Menneskene bak NAV forstod hvilket grunnleggende behov hundedansedamen i Trøgstad har! (Ja, de kaller meg det :) Nemlig stort behov for en doning som kan hjelpe meg ut på tur, for og få mosjonert Khan, min elskede "toppidrettsutøverhund"! Jeg strever med å gå mer enn svært langsomme turer, vanlig gangtempo er helt umulig etter et par minutter. Men nå har jeg fått en Breeze, det er en firehjuling som ser ganske fancy og fin ut, så nå skal det bli andre boller, Khan skal få bedre og mer mosjon igjen, og jeg kan få mer frisk luft - hurraaaa! Nå ser jeg fram til resten av denne vinteren. Endelig skal vi bevege oss i et høyere tempo, faktisk 10 km/t - langs de fine gårdsveiene rundt omkring. Proffen skal få være med i ny og ne. GLAD! GLAD! GLAD - JUL!!

Freestyletoppen

Her kan vi nyte av programmet som vant Nordisk Mesterskap i freestyle, i Finland nylig. Dette opptaket er fra Sverige og ikke nødvendigvis helt identisk med det som ble vist under mesterskapet. Det skjer ofte uventede ting, som påvirker hund og fører på en freestylearena. Dette gjør at fører improviserer litt fra gang til gang, uten at noen egentlig merker det, for ingen vet helt hva som skulle skje. Dessuten er jo fører helt fri til å gjøre endringer. (Dette er den store kreative, kunstneriske friheten i freestyle..) Hvordan det er eller ikke er, la deg uansett imponere og inspirere av Frida og Poppy, en ekvipasje i freestyletoppen - verdenstoppen faktisk!

Ro og aktivitet

Vi har mange timer sammen hver eneste dag, Khan og jeg. Vi er som ett. Nå om vinteren, da Ask og Proffen (og Khan) velger å ligge ved ovnen heller enn i den heller kjølige stolen på utsiden, er vi alle i RO i huset. Vi koser oss i sofa og på gulv! Khan og jeg ligger ofte rett ut inntil hverandre, vi prater sammen.. Jeg kan også massere han, gjøre noen små øvelser, og jeg føler en intens nærhet til denne hunden. Han ER vakker og meget spesiell. Vanskelig også. Vi har en god dialog, stort sett. Også jeg får kos og pelsterapi av han, ja vi påvirker hverandre, helt klart. Hunder, katter og mennesker side om side, i ro og i aktivitet. Mye i ro. Jeg orker ikke reaktivitet, lek og trening i ett sett, jeg må selv ha mest rolige stunder. Også i omgang med hunder. Særlig i omgang med hunder. Hundene er godt tilpasset meg, de er flinke til å legge seg og hvile når jeg ikke orker annet. Selvsagt har vi alltid hatt 2-3 minutters treningsøkter flere ganger hver dag, men ikke nå for tiden. Lystige økter med fokus mot freestyle eller lydighet har i mange år vært en naturlig del av mitt liv. Sånn har det blitt, fordi det er det jeg synes er moro. I tillegg har vi alltid småturer hvor hunder løper fritt i skog og på jorder rundt huset. Da koser vi oss aller mest, stort sett alene med oss selv, eller med gode venner. Ja, sånn lever vi i ro og aktivitet, ro og aktivitet, ro og aktivitet. Jeg kan nok ikke være mer rolig enn jeg er. Jeg er veldig rolig. Hvis jeg skulle bli enda roligere ville jeg sovne. Ja takk til begge deler, begge deler - ro og aktivitet.

HTM i Nordisk Mesterskap 2010

Det har nylig vært Nordisk Mesterskap i freestyle og HTM, i Helsinki. Der skulle vi ha vøri, Ka'l.. Sist gang (og første gang) et Nordisk Mesterskap i freestyle gikk av stabelen, var 2008 i Gøteborg. Vel og merke et slags prøve-arrangement, men dog en stor offisiell konkurranse. Den gang var jeg invitert som dommer, sammen med danske Helle Larssen og svenske Yvonne Öster. En stor opplevelse og en god erfaring. Jeg glemmer aldri spenningen før stevne, det er alltid sterke følelser knyttet til freestyle på høyt nivå. Den gang var det finske Sini Eriksson med Sonic som ble nordisk mester i freestyle med et piratprogram som tok alle med storm. I år ble Nordisk Mester Frida Binette og bc Poppy. Frida har vist hvem som er freestyledrotning. Uten at jeg har sett hennes program enda, så antar jeg det er både dramatisk og underholdende, og jeg gleder meg til å se det. I dette NM hadde de også HTM, heelwork to music. Før flere filmer er offentliggjort, vil jeg vise Emmy Simonsen og bc Whisper, og deres HTM-program. Det er ingen grense for hva disse to har vunnet og prestert, og siden dette var Whispers siste konkurranse, synes jeg han fortjener ekstra oppmerksomhet. Det ble 3. plass, med 25,87 p og 25,33 poeng, tilsammen 51,20 poeng for begge dager - det var 0,43 p bak nummer to, så det er små tall som skiller på toppen! Vinneren var også dansk, nemlig Verdensmesteren fra i sommer, Anja Christiansen med bc Queenie, nå også Nordisk Mester, med 27,30 p og 27,83 - tilsammen 55,13 p. Men nå, legg merke til hvordan Whisper selvstendig posisjonerer seg i de ulike HTM-posisjonene, og hvordan Emmy fortolker den varierende musikken, selvom hunden må være helt nære. Ikke så lett som det SER ut til!

Khan passiv

Khan forsøker å trene meg. Han kjeder seg. Han skal gjøre ingenting annet enn å springe løs og kose seg med seg selv. Så får vi se hva som skjer da. Min jobb er å henge på så godt jeg kan, og følge med på Khans velbefinnende. Jeg tror jeg trenger å finne en måte å få han til å løpe langt ut fra meg og tilbake flere ganger, for mosjonens skyld, uten at jeg må bevege meg - jeg klarer ikke å gå langt. Han er utrolig vakker, nær, flink og ikke til å tru. FOR en nydelig hund. På denne videoen filmet med NokiaN8, forsøker han på sitt rolige og intense vis å få min oppmerksomhet ved å tilby noen momenter som vi jobbet med tidligere. Han har lært seg bukk og nikk, klapping med tenner og alt hva det er, derfor tyter dette fram i en sofasetting når vi egentlig ikke vil trene. Når jeg ikke reagerer, så velger han tilslutt å legge seg.. han er fin sånn, har en såkalt avbryter. Vel, her er det en annen person tilstede som ser det egentlige behovet, og reagerer som ønsket - som Khan ønsker. Kos, kos!

Ellers så er vi noen (kiropraktor, veterinær og fysioterapeut) som med stor innsats forsøker å finne ut hva som er årsaken til den intense skjelvingen i Khan! Den skjelvingen han har hatt siden han var valp, den som mange har undret seg over. I sommer ble det mer, og det var ikke mulig å ha han med meg uten at noen spurte hva som var galt. Jeg hadde ingen svar. Det var mange pinlige situasjoner, mye heftig atferd, og det var lett for meg å påta meg skylden. Hva hadde jeg gjort, eller ikke gjort med min elskede hund, siden han skalv sånn?? Vel, selv med litt over gjennomsnittet selvinnsikt, lang erfaring med hund og trening, og vilje til å ta på meg ansvar, fant jeg ingen klare svar. Han hadde gjort dette siden valpestadiet, selv under ro og hvile.. Årsaken til slik skjelving er ikke entydig, men svært sammensatt. Jeg kan ved trening, ha gjort det værre? Vel, ingen har vondt av å gå litt i dybden, reflektere, puste med maven.. Når vi har å gjøre med en ikke-A4-hund som av natur er meget våken og bombastisk, og dessuten har et stort jaktinstinkt, så kan det jo lett bli høy spenning. Selvom jeg ikke har ønsket å stimulere noe jaktinstinkt, er det ikke til å unngå i trening av hund, for selv det å legge opp til et lite godbitsøk som belønning, er stimulering av jaktinstinkt - slett ikke bare jaktlek med ball.. Hundens overlevelsesinstinkt sørger for at den vil ønske å fange mat så ofte den bare kan. (Dette gjør det jo slik at vi stort sett alltid kan bruke mat som belønning, helt uavhengig av om hunden er sulten eller mett..) Vel, da jeg fikk tendenser til bjeffing i øktene, forstod jeg litt etter litt at skjelvingen må være et symptom på noe. Så, jeg tok han ut av trening. Freestyle'n stoppet helt opp, jeg ble lamslått og føler meg innimellom totalt maktesløs. Men det er når man er nede for telling man får sjansen til å lære noe nytt, til å ta noen nye tak, i livet. Jeg søkte hjelp hos de beste. Khan får god behandling og blodprøver, full profil er tatt for å kunne utelate eller finne noe, noe som i det minste kan gi noen svar. Jeg analyserer alt jeg gjør og ikke gjør, jeg tar skjelving på alvor, dette er ikke lenger til å ignorere. Foreløpig vet vi at han har låsninger, skjevheter og kort muskulatur til tross for velutviklet kroppsbygning og en god form. Noe skjer i kroppen hans.. Det er dårlige signaler til visse muskler og manglende refleks i et øye. Det kan jo også være at han har en slags indre uro pga hvem han er, sin natur? Nylig fikk jeg flg. tilbakemelding fra en akkupunktør: "Det er ikke du som uroer Khan eller påvirker han til å skjelve. Han har dette i seg selv. Men, han påvirker deg." Ja - hvordan er det mulig, hvordan er det ikke mulig.... Unnskyld, Khan, unnskyld for at ingen enda helt forstår hvorfor du synes at noe er så anstrengende at du må skjelve så veldig. Jeg skal fortsette å skjerme han fra for stressfulle settinger, massere, kose han og gjøre noen spesielle øvelser. Fortsatt ha fokus på passivitet og fri. Så mye jeg vet, så mye jeg ikke vet!


















"Kan dom inte tala?" Klart dom kan tala! DU talar hele tiden! Det er bare jeg som ikke forstår.

Jeg vet ikke

Jeg vet ikke hvorhen
veien fører meg,
men likevel er det
en visshet i meg nå,
stille, trygg som
et fuglehode i vinden
når reven står under treet
i stummende mørke.

H.Børli

Årets siste freestylekonkurranse!

Fristen for årets siste mulighet til å vise fram hva du har trent på, i en offisiell konkurranse, er IDAG. MELD PÅ NÅ: freestyleforening@klubb.nkk.no Drammen Hundepark blir et supert sted å konkurrere! Datoen er 5. desember, se info på sidene til Norsk Freestyleforening. Se også igjen promoteringsfilmen som NKK laget om freestyle for noen år siden - artig tilbakeblikk med tanke på hvor langt vi nå har kommet. Vi har faktisk hatt 5 offisielle konkurranser i år, og det har vært utrolig gøy å se at vi har mange kommende stjerner her i landet! Kom igjen alle som har noe - omgivelsene her er mye lettere å forholde seg til enn ved mange andre støyfulle, store arrangementer (som for eks. når Brakar danset i Vikingskipet!) Dette arrangementet blir bare moro og veldig, veldig hyggelig! Det blir mulig å trene etterpå, det er kiosk og muligheter til å handle hundesaker. Alt i alt duket for en super freestyledag i Drammen altså! Publikum er også velkommen!! Ellen Christensen og jeg skal være dommere, og vi gleder oss stort! Ser vi DEG? Swingende oppmuntringer fra Merete og Khan

I dansepausen

Du kan smile, du kan le, du har et hjerte av gull et sted, din labb, ditt hode på mitt kne,

forteller meg jo nettopp det.

Fra dikt av Anne-Lise Boge, min veiviser i 40 år.

På 1970-tallet hadde hun og mannen Einar en mørk gylden golden retriever som het Tajo. Kari og Kjell Gulbrandsen på Kolbotn hadde en av de første engelskimporterte goldentisper, Camrose Evensky. Disse to ble parret, og det endte med et av Norges første goldenkull, født mai 1971. Fra dette kullet fikk jeg Anne-Lise sin parringsvalp, min aller første hund. Han skulle vise seg å bli en sånn uforglemmelig superhund. Kul, ekte dominant, snill og trygg. Min flotte Tajan var starten på mitt liv med hunder. Jeg var 13 år. Akkurat som nå, snart 40 år senere, så var jeg allerede da sinnsykt engasjert i hund. Hund var alt. Og sånn har det blitt. Idag er det Khan som har sin labb, sitt hode på mitt kne. Ja, jeg blir filosofisk når jeg har dansepause.

For freestyle

Det har vært en aktiv freestyleperiode igjen, på flere måter. Freestylebasillen sitter fast i nervesystemet mitt - der funker den antagelig som steroider. NFF har arrangert konkurranse på Exporama, vi har også hatt et effektivt og hyggelig dommerseminar her i Trøgstad. Det er mye å diskutere rundt dømming!! Vi snakker jo om en form for kunst, scenekunst - kunsten å opptre foran publikum. Det sier seg selv at det ikke er enkelt å dømme. Freestyle skal være underholdning. Og hva ER underholdning: Underholdning er en handling eller en opptreden som har som hovedmål å fange oppmerksomhet og more de som ser på eller er med. Men, hva nøyaktig morer? Hva er GOD underholdning? Det fins ingen fasit, men det fins et regelverk. Og det fins følelser. Følelser skal berøres, ellers er det ikke freestyle og da blir det lett triks til musikk. Musikk skal fortolkes i freestyle. Vi som ser på freestyle, vi som dømmer freestyle, vi ønsker å BLI BERØRT på en eller annen måte, vi vil le, gråte, smile, ja du vet, føle noe. Bli underholdt. Dette skjer sjeldent ved teknikk og stivhet.. Vel, freestylekonkurransen gikk bra den, takket være dyktige damer i stevnekomiteen som gjorde så uendelig mange forberedelser. Jeg hadde oppdrag som speaker, noe jeg trives godt med - om bare lyden ikke hadde vært så dårlig.. hrmf. Det var flere nye deltagere denne gang, alle oppnådde 1. premie, dvs. godkjent program, freestyle klasse I. Gratulerer! Til neste år kan det hende vi får se flere av dem i kl. II. Ingrid M. Stang med labradoren Lotus vant med 27.2 poeng og kan gå opp når de er klare, de har et opprykk fra før. Nummer to ble Jessica og Sussi, med 24,73 poeng, som også kan gå i kl. II. Tredjeplass fikk Anne K. Brenne og Sofus med 24,37 poeng og fjerdeplass gikk til Siri E. Sætrang og Tinka, med 23,7 poeng. Femteplass til Marit Stende med Lisa, 23,11 poeng. Proffen og Kristine ble igjen dommernes favoritt i rekrutt. Ja, de rører til tårer = freestyle. De som ikke har sett søtingene live, har sjansen på Dogs4All søndag 28.november, kl. 10.30-11, da blir det også freestyleoppvisning av denne gjengen med utholdende og kreative ekvipasjer. Jeg skal dit og applaudere. Ellers er jeg aktiv der seg hør og bør for freestyle. Prioriterer arbeid med regelverk, dommergjerning, kursing og annen verving av freestylere. Egentrening er satt på vent, selvom Khan og jeg nok trener bittelitt støtt. Jeg savner det å gå ut på gulvet sammen med han. Det er nemlig det ultimate kick å konkurrere i freestyle!! Neste konkurranse blir i Drammen 5. desember, meld deg på! Khan og jeg hadde våre store øyeblikk tidligere i år vi, da vi konkurrerte oss gjennom sommeren. Vi får se hva som skjer i 2011. Jeg har planer om å starte i klasse III, men selvsagt ikke hvis vi ikke er friske nok, noen av oss. Khan skal utredes hos veterinær/kiropraktor. Vi har hatt en konsultasjon og det var som forventet, flere funn. Alt i august fikk jeg innspill hos Marie Tobiassen på Klinikk Soleo, og jeg har prøvd å følge hennes råd. Dette er bra. Men Khan skjelver fortsatt skrekkelig foran og bak under hvile/ro og i mer stressfulle settinger. Dette er noe han har gjort siden han var valp. Han oppleves som en sinnsykt motstridende hund, på en nær sagt gripende måte. Så nær, så tilstede, så intens.. Men jeg har en dårlig mavefølelse akkurat nå. Så, jeg håper at alle som er innom bloggen min tar seg tid til å beundre alle de andre norske ekvipasjene som er linket opp. Det ER mye fin freestyle på gang nå, og de fleste er borti nerven i freestyle på en eller annen måte. Så får heller Khan og jeg tusle på tur i Trøgstad i vakkert fredlig landskap, trene forsiktig i haven eller der vi måtte vandre.. Vi skal også finne ut om vi kan mosjonere med trehjuls scooter, hvis vi ikke heller må finne fram ski da - ehh, Chi - for idag snør det..

Freestylekurs og memories

Tøff kjøretur i lett vinterstorm sist fredag. Vi møtte biler med sommerhjul som stod fast i bakkene ved Lærdal. Vi klarte oss fint i vår firehjulstrekker med vinterdekk og var glad for å kjøre trygt helt til vakre "sentrale" Nordfjordeid. (Det er muligens Trøgstad som er litt usentralt;) Det var over 50 mil i bilen, to ferjer, vakker natur, fjell med snø og klart vann. Bryggen Hotell passet oss helt utmerket, fred og ro, god seng, god mat. Khan fikk ikke jobba og vist så mye denne gang, men han har blitt erfaren som freestyleinstruktørhund-på-reise synes jeg, og selvom han er følsom og forsiktig, så fikser han det meste. For min del ble det lite søvn den første natta, og da det var morgen følte jeg meg litt "utenfor meg selv"- da er beina temmelig ustøe og nervene sitter utenpå. Men jeg har et kurs jeg er fornøyd med, teori og praksis, og har mye erfaring å dele av. Og når kursdeltagerne er hyggelige, positive og flinke, ja, da kan ikke jeg ønske mer. Noen ganger blir jeg rørt til tårer, jeg deler også det - følelser hører med i freestyle; Morten og Brakar er en viktig del av norsk freestylehistorie. Det er ikke noe som er mer rørende for meg å se på, enn denne filmen hvor vi trener for å starte i parklasse på MyDog, 2006. Treningen skjedde på denne dag, for 4 år siden - "klump i halsen". Freestylekurs er slitsomt rørende, heftig moro, krevende, javel, men alt går når jeg som alltid i freestyle, går på dette dopet, freestylekicket, dette smittsomme freestylevirus som gjør at jeg klarer det jeg må klare og til og med har det gøy - eller kanskje FORDI det er gøy, så går det bra. Eid hundeklubb hadde leid et fint innendørs lokale som egnet seg flott for teori, og det gikk fint å jobbe med 2-4 hunder på likt. Jeg måtte improvisere endel, og det gikk strålende. Deilig når folk er flinke nok til å lære ved observasjon. Og det er fint for deltagerne når vi kjører økter med en og en ekvipasje. Greit for meg å kjenne at jeg er så totalt fylt opp av freestyle at det overhode ikke er problematisk å plukke fram noe helt nytt i stedet for det jeg hadde tenkt. Og jeg hadde min eldste kursdeltager hittil så vidt jeg vet; en nydelig dame på 75 år med flott og flink storpuddel. Vi hadde også med en god ekvipasje som har konkurrert. Det var tilfredsstillende å gi henne nye og krevende oppgaver og utfordringer. Det var også tre menn tilstede, det var ekstra hyggelig! Og Per Ole var med som Khan-passer og sjåfør, og jeg må si han begynner å bli temmelig solid utdannet innen freestyle, han mangler bare praksis. Og kurset forøvrig gikk som alltid - fort, sånn er det alltid når vi har det gøy. I tillegg til økter med personlige tilbakemeldinger hadde vi også en del utviklende leker for førere uten hund. Jeg er aldri så lykkelig som når jeg ser folk smile og jobbe med sin vakre, glade hund, le og ha det moro. Når ekvipasjen virkelig koser seg med det de får til, og uttrykker glede, stolthet og showquality, ja da er det herlig. Hjemturen ble litt mindre herlig, da sjåføren bestemte at vi skulle ta hele turen under ett. 55 mil i bil.. For å kunne være helt i ro og hvile dagen etter, mente han. Vel, jeg satt jo bare der og halvsov med smertestillende innabords, så planen ble gjennomført, etter pizzapause i Hemsedal. Har hvilt siden vi kom hjem, bortsett fra et lokalt foredrag om dyr-menneske-bindinger (antrozoologi:o). Nå er det på tide å våkne til live, og ta tak i nye freestyleoppdrag. Skal være speaker på freestylekonkurransen på Exporama til søndag. Den starter kl. 12. Også vår lille, kjekke Proffen skal starte i rekruttklasse sammen med "sin" Kristine. KOM OG SE PÅ, FREESTYLE TRENGER PUBLIKUM. Freestyleforeningen fortjener oppmerksomhet for dette arrangementet, det er mange meget dyktige damer som står på bak fasaden. Og sist, men ikke minst, så mååå jeg se å finne ut av hva jeg skal gjøre med Khan for neste sesong! This is killing me.. Han er en utfordring, flink, vakker og kan mye, men treningen er ingen dans på roser fordet. Jeg må finne rett låt eller tema, før det virkelig blir gøy for oss igjen. Jeg vingler fram og tilbake mellom to ideer fortsatt. Hjelpe meg.. Alt går! Men det er bare at jeg også har fått en ny liten rottetott som jeg vil trene med, det kommer til å ta mye tid og energi. Hun heter forresten Chi, og vil garantert gi meg ny livsenergi - som også vil inspirere meg i freestyle. For alt henger sammen, før og nå, gårsdagens minner, dagen idag og det som kommer. Selvom jeg har mer enn nok med dette øyeblikket. Takk for kurset, alle som deltok!