18. april

Denne dagen vil alltid være en spesiell dag for meg. Da ble jeg mamma. Idag - for 19 år siden. 19 år!? Hvor har de åra flydd? Mye har jeg glemt, men detaljer fra Kesia's første år husker jeg. Hvor beskyttende jeg var. Stolt. Hysterisk. Trøtt. Engasjert. Sliten. Konsentrert. Om henne. Sånn er vi laget. For meg var det ikke mulig å drive med hunder da, jeg hadde mer enn nok med å være mamma (og ryggoperert et par runder.) Sånn var jeg. Vell hadde jeg min snille, fine, hopp og sprett golden Carienas Harbinger, kalt Binchy, men han fikk 0 trening, stakar. Han var en uproblematisk, glad hund som levde sitt liv med oss på tur i bånd ved siden av vogna, på utflukter med Kesia og venner fra barnehage og Blakkensvei på Klemetsrud hvor vi bodde. Han fikk aldri noe kurs, men han var lykkelig tilstede årene 1984-1994. Binchy forlot oss pga kreft da Kesia var 5 år og jeg gråt, sittende på gulvet i gangen, husker jeg. Martin, en liten kamerat var på besøk, han måtte le, stakar, da han så meg, en voksen som satt på gulvet og gråt! Gjett om lille Kesia forsvarte mamma sin rett til å være lei seg når "hunden vår er DØD assså"!!! Spesielt klok allerede da, hun.. Årene gikk mot ny hund i 1996 da Carienas Thirty-Eight Ten, lettere sagt Easy, en skinnende blank flat landet i sofaen. Hun var gal. Kesia synes hun var helt hemma og veldig plagsom. SÅ plagsom at hun fikk meg på kurs. Endelig! Takk og pris for de gale og litt hemma! Brakar kom i 1998 og han og Easy levde noen veldig aktive år sammen. Kesia var med på kurs og utdanning, tålte hundelivet bra og var til stor hjelp for sin hundegale mamma, men hun ble ikke et typisk hundemenneske selv. (Det er enda ikke for sent, Kesia - du har talentet, og du gikk en god skole hos Ellen og meg;) Easy forlot oss i 2005, Kesia flyttet hjemmefra i 2007 (!!) Brakar ble enebarn en kort stund, før jeg mente å se at han nok var lei seg som ene-hund. (Fins utrolig mange anledninger for å skylde på hunden gitt!) DA kom lille Proffen jr. For når man har MS-attack kan man kjøpe en liten hund, bare en liten hund... Siden han er og blir liten, (surprise!) meldte behovet seg likevel for en større hund - (med tilfriskning øker størrelsen på hunden? Får håpe jeg ikke blir friskere enn dette). I alle fall snek Khan seg innpå og hundebalansen ble opprettet. To passe store hunder er passe stort! Så her er vi da, med aktivt hundeliv i små doser, fordelt mellom to terviser og en phalene. Alle vil trenes. Alle vil være med. Alle vil danse! Hvordan skal jeg klare å fordele kreftene mellom dem? Brakar VIL selvom helsa har skrantet en stund. Han kartlegges hos Aktiv Dyreklinikk Nittedal. Ryggen er ikke så værst, fikk akupunktur og kiropraktikk, men blod i urinen sjekkes og resultatene kommer snart. Huff, jeg ber om at han enda kan orke noen sprang, hans fokus og glede er stoor! Det er jo oss to enda, Brakar!? Men, han skjelver og rister, peser og piper ved minste lille lyd eller stimuli som utløser fobien - dette er og blir vondt. Skal til homeopat også. Må prøve. Prøve, prøve, prøve, det handler om å prøve. Men vi dropper det der med å feile.... GRATULERER MED DAGEN!!