Trist

I dag fikk vi besøk av Elisabeth, Bamse og Sol. Vi dekket bord i skogkanten, hvor vi koste oss med frokost og 5 hunder i det fri, mens vi lyttet til skogens orkester. Deilig start på dagen. Men i natt, når vi skulle legge oss ble Brakar fobisk igjen. Blokkerte, peste, med et blikk som scanner omgivelsene. Tørte ikke gå hverken fram eller tilbake. Står lyttende, stiv, urørlig lenge. La seg til slutt. Utpå natten vekket han meg, piping, pesing og uro. Jeg slapp han ut i håp (alltid et håp) om at han måtte på do. Men nei. Vil ingen steder, må ingenting, hale ned, intens men rolig pesing som om han vet noe. Blikket fast mot meg. Dette har vi opplevd mange ganger. Jeg står der ute, alene, "skyclad", vi ser på hverandre gjennom mørket. Til slutt får jeg rolig vist han inn i Hønsebua. Der slapper han av. Men jeg får ikke sove. Etter et par timer går jeg ut til han. Da var han rolig og ville være med tilbake til huset. La seg i sofaen. Vi sovnet.