Klikkertrening?

All min tid og mye penger er gått med på å lære om hund, språk, atferd og klikkertrening de siste 10-12 åra. Å lære seg å praktisere klikkertrening er vanligvis ikke gjort over natten, heller ikke i løpet av ett helgekurs. Men det er en god start. Nå kjenner jeg til den fantastiske filosofien som klikkertrening er, og som jeg helhjertet forsøker å leve med. Med mine ambisjoner, muligheter og helsebegrensinger synes jeg selv jeg har fått til det jeg ønsket sammen med Brakar, og resten av gjengen. Når det dukket opp utfordringer var det naturlig å søke mer kunnskap og informasjon mht teknikker og bedre ideer innenfor prinsippet. Jeg måtte lese massevis av bøker og gå dypere i meg selv. Det var ikke aktuelt med vage og lettvinte beskyldninger rettet mot hunden. Vi har alle vår personlighet, jeg vet hva jeg ikke er god på, men også hva jeg er god på. Klikkertreningens teknikker og livsstil har hjulpet meg til å se detaljer, bli kjapp i avtrekkern, bli ærligere og mer positiv. Enda er det et læringspotensiale som jeg ikke kommer til å få fram. Men ved den gang å begynne med det som var nødvendig for å kunne trene hunden min bedre (takk, rare Easy) og så fortsette med det som var realistisk, kunne jeg nå langt nok - langt nok i mitt liv. Jeg er ikke fysisk i stand til å trene og være aktiv på samme nivå som for få år siden. Bare over det siste halve året har jeg blitt nødt til å senke mine kriterier dramatisk. Synd for meg. Nettopp derfor er jeg glad for at jeg har investert i hund og klikkertrening. At jeg har lært å trene hundene til å vise initiativ slik at jeg slipper å hoppe rundt og motivere dem. At jeg er i stand til å lære Khan hva jeg måtte ønske av øvelser for freestyle inne eller i haven. At jeg ikke behøver å terpe om att og om att, dra av gårde til andre steder for å få trent. Jeg tror det går fint å få flyt på mange øvelser hjemme. (Tror det er lurt dessuten). Så får vi se hva jeg får til mht generalisering av freestyleøvelser etterhvert. Både Brakar, Khan og Proffen starter små, kjappe treningsstunder med litt kreativ lydighet ved å melde seg hos meg. Men det er ikke alltid jeg blir med. Da går de og legger seg. Jeg må rydde de andre unna hvis Khan og jeg skal få til noen runder med god trening. Alle er de ivrige, kontaktsøkende, nærværende og veldig tilstede. Og nå er det vår, selv om det snør litt, og jeg har (igjen) observert hundefolk som sier at jo da, de klikkertrener de òg (de bruker jo en klikker) - uten å gjøre det. Det er jo ikke nødvendigvis noe galt med all annen type hundetrening – men det er ikke klikkertrening - så hvorfor ikke kalle en spade en spade? Andre metoder kan være ok og funke fint for mange. Men de som klikker for slakt bånd og rykker for stramt, brøler ”NEI” (positiv straff) når hunden ikke forstår og hjelper den usannsynlig mye, er ikke klikkertrenere. Greit for meg, men det er ikke moro å se på og er heller ikke god reklame for hva klikkertrening er. De sier at de bruker positiv forsterkning, men det er ikke positiv forsterkning hvis atferden de mener å forsterke ikke blir gjentatt. De bruker klikker – det skal de ha - de er veldig opptatt av klikkeren. Det er forøvrig ikke jeg. Klikkertrening er mye mer enn en klikker. De færreste oppnår ønskede resultater bare ved å bruke en klikker. Jeg ser i alle fall at læring går sakte og opprykk i lydighetsklassene lar vente på seg til tross for ambisjoner og veldig mye trening. Mye trening. I stedet for å se nærmere på måten de er på, måten de trener på, skylder de på hunden, eller på det de altså kaller klikkertrening. At metoden ikke funker for denne hunden... Mens det de gjør er vanlig trening ved bruk av absolutt alle virkemidler mennesker har for å påvirke en hunds atferd. Da blir det galt å skylde på et gammelt, gjennomprøvd og dokumentert prinsipp for trening av dyr. Ære være de som virkelig vil lære seg en annen vals, en ny livsstil, de vil lære seg klikkertrening - som gjør at alt med hund (og mennesker!) blir morsommere. De vil unngå å bruke ubehag mot hunden. De vil kjøre korte og strukturerte treningsøkter, de vil prøve forskjellige forsterkere som deles ut hyppig på forskjellige steder avhengig av momentet. Og de passer på å forsterke riktig atferd. Det er enkelt med klikker, for timingen må være bra. Reaksjonsevnen kan trenes opp. Med klikkertrening. God timing betyr å vite hvilken bevegelse man ser etter og være kjapp i oppfattelsen så man får tak i den. Vil jeg ha tak i at Brakar setter rompa i været i sofaen eller at han også setter nesa mellom forbeina? Det er også viktig å ikke forsterke atferder man ikke vil ha. Hvis du hjelper hunden med å motivere den (for eksempel med godbit foran snuten) når den henger etter og er uinteressert, kan du forsterke at den henger etter. Gjør du dette stadig uten å fjerne hjelpen raskt, er du i fare for å lære hunden at jo mindre den gjør og tregere den er, desto morsommere blir du. Slitsom og bakvendt trening. Mange gjør sånn og forteller meg at de får mindre og mindre kontakt med hunden sin. Ja, de er fanget i et mønster hvor hunden ikke følger med; så lokker de enda mer og forsterker at hunden ikke følger med. Og det er ikke bare og klikke i vei, det er mange uvaner man må plukke av seg, mange nye vaner å lære for den som vil noe mer. Vent ihvertfall med å klikke til hunden ser på deg frivillig. Da oppnår du progresjon. Eller hører du med til disse superflinke hundetrenere som får til alt de vil til tross for dårlig metode? Slike naturtalenter som virkelig har hund i fingra finnes. Jeg er ikke sånn - for meg var det nødvendig å forandre meg for å forbedre meg. Så nå, hvis jeg vil trene Khan fornuftig, må jeg forandre meg igjen. Jeg må nemlig tilpasse treningen til endrete betingelser. Og jeg vet at jeg vil klare det.