Siste oppvisning

Takk, Brakar, du mitt alt, du min fantastiske hund, min gode, gamle kamerat og dansepartner, som idag har gjort din siste oppvisning. Hjertet mitt gråter for det som har vært, for det som ikke lenger skal være, og fordi jeg ser at du sliter. Takk, Brakar, du skal få ta det rolig nå, om det er det du vil. Bare lov og fortell meg tydelig hvordan du vil ha det, hva du vil at jeg skal gjøre for deg, husk, jeg er bare et menneske! Du gjennomførte din siste dans.. dette programmet som du har elsket å gjøre, som vi har gjort mang en lykkelig gang vi to, ja vi har gledet mange mennesker, det vet jeg. I hvert fall du Brakar, for bare det å se på din vakre fokuserte skikkelse gjør noe med mennesker som treffer deg - selvom du ikke bryr deg så veldig om dem, for dine øyne er alltid festet på meg. Og jeg ser deg. Jeg ser deg! Men - "Jeg er ikke her - jeg er ikke her. Jeg er vestenvinden og kveldshimlens rosa skjær. Jeg hører meg selv som sus i skogen og vinger en ropende, snøblå kveld. Så står jeg forlatt igjen og stirrer inn i en avstand hvor alt som har navn svinner hen." (H.Børli)