Hundehus

For en fin freestylehund, kreves en egenartet stil. Jeg er enda litt usikker på hvilken stil Khan er eller ikke er, i sin ungdommelige prakt. Men en fin hundegård, det får han snart! I hundegården hadde det vært fint med et lite hundehus, a la dette vi fant på dagens bytur. Syns han passet helt naturlig der, sittende i ensom majestet foran slottet. Fiinkhan, det. Kul og ganske rolig, med sunn nysgjerrighet mot trillioner av turister, soltilbedere slengt rundt på plenene, farende syklister, skrikende unger, gravemaskiner med støy hinsides alt midt i gata, og mye ulyd overalt. Men så har han jo nylig hatt seg en bytur også sammen med broder Frikk, så da kan han vel dette.. Han vet i alle fall at med mennesker følger mye rart, og at alt ikke er like fredelig som hjemme, og i skogen. Gøy på landet, men gøy i byen òg. Særlig med så fint hus a gitt! Resten av dagen har gått med til å leke med Brakar i hagen. Vi skal nå forberede litt kakebaking for Kong Brakar's 10-års lag i morgen - ja, for det er HAN som er Konge, og det vet Khan!

En hund, to hund, tre hund

Jeg er ekstremt følsom når det gjelder hundene. Nå for tiden klarer jeg nesten ikke å snakke om Brakar's ve og vel uten at tårer presser på og lager en stor klump av selvkontroll i halsen min. Det er også med blanda følelser jeg viser film av Brakar og Morten, på freestylekurs. Jeg strever med å holde sterke følelser under kontroll. En lang, lærerik epoke med to spesielle hunder, så ofte sammen, tok slutt sist sommer. Evig eies kun det tapte. Positivt på alle måter at en ny epoke er igang, men nye tider og nye hunder kan aldri erstatte hverken tidligere gjøremål eller hunder. Det er heller ikke meningen. Men det er med et visst vemod jeg opplever at tiden går fort og hundene lever altfor kort. Tanken på at jeg en dag skal miste Brakar er nesten ikke til å tåle. Hver og en av hundene setter sine spor, noen er dypere enn andre. Heldigvis fins ingen grenser for hvor mange hunder vi kan bli glad i - ikke så merkelig, for det fins så utrolig mange fine hunder! Siden jeg ble hjemmeværende på heltid for mange år siden, har jeg tilbragt dagene med en hund eller to eller tre. Sånn som mitt hundehold er, med hunder rundt bena, i sofa og ved spisebord, om ikke i min seng, opplever jeg mange fordeler. Vi lever med mye frihet sammen, i hus, have og skog. Men for å være realistisk så er to aktive treningskompiser mer enn nok for meg, helsa mi tatt i betraktning. Ja, så sant den ene er voksen og trent etter mine ønsker og derved kan være til hjelp med påvirkning av den yngre. Som Easy var det for Brakar, som Brakar er det for Khan. Og så kan vi ha en liten hund som familiemedlem og liten venn i tillegg - som Proffen. Men det er ikke bare enkelt. Proffen, han vokter, og dette vil jeg ikke at han skal lære Khan, så her må jeg ta mine forholdsregler. Jeg krever ro rundt meg, og vil styre konsekvensene av hundenes atferd, jeg må ha et øye på hver finger og på hver hund. Slitsomt, men nødvendig for meg. Når det er sagt, innser jeg endelig at hundegård kan være kjekt som et fristed. Jeg har godtatt at en smule deprivasjon på tid med meg vil kunne være positivt for utviklingen av Khan, samme hva jeg måtte føle rundt det å ha han unna meg en liten stund.. Vel, jeg vil alltid ønske at mine hunder skal leve i en utviklende verden hvor de kan påvirke sine dager, påvirke meg til å dele ut positive forsterkere. Så jeg kommanderer dem lite, ser på dem mye, og er uhyggelig kjapp til å belønne for alt jeg liker, særlig Khan. Kun han er prioritert i økter hvor vi trener spesifikke øvelser for freestyle. Men jeg bruker Brakar bevisst både som forstyrrelse og forbilde, og "trener" han foran Khan som venter i åpent bur, eller legger seg. Da belønnes begge for "sin" atferd, uten at jeg bruker klikker. Så lar jeg Brakar legge seg midt på plenen mens Khan og jeg jobber noen økter rett ved siden av. Khan er ekstremt opptatt av Brakar, men klarer å fokusere på meg nå. Jeg belønner også Khan for å forholde seg rolig når fremmede hunder trener på vår plen. Jeg prøver å passe på hva han lærer og er nøye på å kontrollere omgivelsene så det blir minimalt med uønskede erfaringer for han. Når det gjelder klikking, så klikker jeg kun Khan når vi pirker på bevegelser. Den som er passiv får slengt en godbit eller jeg roser lavt i forbifarten. Noen ganger kan jeg klikke og belønne begge når de er aktive med meg, enten at de går vakkert på hver side, eller en fri-shapingøkt hvor jeg blir litt "lat" og lar de gi meg sine ferdigheter, som regel freestylemomenter eller noen grunnferdigheter. Det blir en konkurranse dem i mellom om hvem som får det neste klikket og godbiten. Dette virker effektivt synes jeg, for Khan blir ganske intens når også Brakar og Proffen er aktive. Ellers er han "så der" gira etter ball, kong, dralek, godis, men jeg jobber med saken. Innendørs dropper jeg å bruke klikker hvis alle tre hundene (+ Ask) er inne. Det er fordi jeg ikke ønsker at alle skal begynne å tilby atferd. Hvis alle "jobber" på likt klarer jeg ikke å belønne slik jeg ønsker. Alle dukker fram fra kriker og kroker hvis de hører klikkelyden (eller kjøleskapdøra som åpnes, eller hvis jeg kutter opp godis, eller begynner å lage mat.) Vil jeg ta en kjøkkenøkt med Khan loser jeg de andre ut eller bak grind, hvor de tålmodig har lært seg å vente på tur. (Jeg har selvsagt også belønnet dette underveis!) Jeg har trent mye innendørs om vinteren og ellers gjør jeg det hvis jeg er dårlig i perioder. Ja, innendørs trening er en naturlig del av mitt hundeliv, uansett. For det er alltids noe som skal belønnes, om vi ikke har økter så sitter vi jo og spiser middag hver dag. Da trener vi på at hunder skal ligge eller sitte rolig, i nærheten eller hvor de vil, gjerne på dørterskelen. Jeg er påpasselig med å ha ro rundt meg når jeg skal trene hund, jeg lar meg ikke forstyrre og passer alltid på å frie ut økta. Da først tar jeg telefonen eller svarer hvis noen snakker til meg eller kommer. Jeg krever full fokus av hundene og da må jeg kunne kreve det også av meg selv. Min belønning for å leve som jeg gjør, er at hundene lærer det jeg vil de skal lære, og forholdet oss imellom blir sterkt og nært. Ja sånn har vi det.

Kreativ opera

Vi tok med smågutta på Opera'n. Det var flott og sannerlig en fin opplevelse i hvitt, glass og sterkt lys, selvom vi alle nok følte oss litt forblåste og muligens litt utilpasse i alt det rene og harde. Det hadde passet dårlig med bæsing og tissing her! Gutta stilte seg vakkert opp i det skarpe lyset og viste bra selvkontroll, til tross for noen yppige kast hit og dit, hvis en måke kom for nær. Fin trening for å ignorere måker, barn som løp nedover bratte gulv, og ikke minst turister i hopetall. Veldig flinke var de begge. Vi følte etterhvert elementene på kroppen, så nok var nok for opera. Denne unge jenta synger vakkert! Jeg pleier faktisk å høre på opera ganske så ofte. Men jeg tror ikke at Khan og jeg skal satse på opera for freestyle. For selvom Khan muligens er fin til slik musikk, så er det liksom noe feil med meg i denne sammenheng.. Men nå er jeg inspirert til å finne musikk for å begynne å leke litt, og jeg begynner å få en slags idè - og det er jeg glad for! Kreative bilder, ikke sant?!

God treningshelg

En utelukkende positiv helg med flere givende opplevelser til tross for over 90 mils bilkjøring. Brakar var plassert hos snille, snille Eva (og Knerten) og var nok glad for å slippe kjøringa, mens Khan og Proffen nok var glade for å delta i kjøringa! Helgas aktiviteter skulle vise seg å bli fantastisk fin trening for Khan, og moroa startet med freestyleforedrag på Norges Hundekjørerforbunds sommerhundekjørerskole i Engerdal fredag kveld. Venke de Lange var en av lederne for arrangementet på Johnsgard turistsenter. God leder og godt sted, god stemning og god mat.

Unge Khan har ikke vært på slike oppdrag enda, det er Brakar som hittil har hatt rollen som min flinke partner og medinstruktør. Nå var det deilig å erfare at min grunntrening holder bra. Khan viste god kontakt, ro, legge seg + venstre og høyre fot, targeting, bukke, hilse, snurre, slalåm, rundt, rygge, puppy yoga, benløft, bakpartskontroll m.m. Får håpe foredraget og visningene vil føre til noen nye freestyleutøvere. Det var også endel gutter som viste interesse for freestyle - å danse med hunder. Artig å møte denne gjengen med hundegal ungdom. Etter Engerdal dro vi en kjapp tur til Røros for å besøke slekta. Nemlig min slekt + Khan sin fine mor, Aicha. Hun var en terv helt etter vår smak, og det var et særdeles hyggelig møte. Bilde viser Aicha til høyre, Khan til venstre. Ganske like, huh? Men Khan var størst!

Så var det ned til Klokkaran, Alvdal for å overvære en amatøroppsetning kampen om tiden, hvor min søster Katrine med barna Eivind, Sara og Mathias deltar på en særdeles overbevisende og engasjert måte. Jeg er mektig stolt av dem. Gøy og tankevekkende. Khan klarte seg bra sammen med et tett og nært publikum også bestående av løpende barn som han hadde lyst å nappe i rompa! Små lam derimot, er alrighte dyr. Spørs om vi får holde oss til sauer framover.

Tren freestyle!

Freestyletrening her på Skogly er alltid artig. Spesielt når det kommer en gjeng særdeles aktive og trivelige trenere med happy'e hunder som har lært å lære. Å kunne være til hjelp for slike flinke folk - med freestyle og klikkertrening, er høyt opp på min prioriteringsliste. Scott var med på treningen, han skal bli Anniken's nye agilityhund. (Jeg tror han kan bli en perfekt freestylehund;) Han var uansett den fineste bc-valpen vi har sett. Når det gjelder Khan, så er jeg ganske fornøyd med hvordan han takler fremmede hunder og mennesker på sin eiendom.

Til tross for litt ungdommelig eplekjekkhet rettet mot de som er mindre og yngre enn seg.... så klarer han å vise øvelser på ulike nivåer av vår trening, mens de andre jobber rundt omkring. Siden Khan var helt liten har jeg benyttet anledningene til å "trene" han samme hva annet som skjer her hjemme, uansett hvem som kommer eller går - så prøver jeg helt automatisk å kontrollere hva han lærer, og hva han ikke bør lære. Når det er kurs eller andre hunder her, er han selvsagt ganske reaktiv og oppmerksom på alt. Men han klarer å være i ro hos meg uten bånd må vite, og sammen følger vi med på treningen. Vi har alltids noe å mene om ting & tang. Khan mener for ex. at ingen skal løpe fort, og at ingen skal komme nærmere han enn ca. 1 meter. Greit for meg. Det at fart trigger hans jaktinstinkt kan derimot gi meg noen (flere;) grå hår, men jeg er veldig glad for alt det han kan gjøre og være for meg pr. idag. Brakar pensjonist fikk leke med Marte og de to så ut til riktig å finne tonen. Jeg synes Brakar virket som en pur ungdom der han spratt rundt og struttet med flott holdning for å imponere. Marte er en riesenschnauzer som minner om Fia, den første hunden jeg fikk passe hjemme på Skullerud, for mange - veldig mange år siden. Jeg har absolutt sansen for rasen. Etterpå var Brakar sliten. Jeg har forøvrig reservert gressplen og parkeringsplass ved Furuberget grendehus her i Tosebygda for å feire Brakars 10 års dag fredag 11. juli kl. 18. Alle som vil hylle Brakar er velkomne til kaffe og kake og boller selvsagt! Det vil være mulig å trene hund, jeg stiller meg selvfølgelig til disposisjon for de som ønsker at jeg "skal se på noe" :o) og ellers får vi sosialisert oss etter beste evne. Send meg beskjed (sms: 95022106, e-post eller her) hvis du vil komme!

Enda godt at Khan kan

Vi feiret St.hans ved Furuberget idag. Det regnet og var ganske så guffent, men Per Ole tryllet fram en svær presenning som holdt alle de spreke og positive Tosebygdingene tørre. Godt jobba synes jeg. Han og jeg klarte også å ha en liten oppvisning hvor P.O. er stand-in for Brakar. (Ganske moro..) Og kan ikke Brakar så kan også khan; han viste sitt lille freestylerepertoar med finfin fokus til tross for en ponni og små og store publikumere. Khan takler visst det meste bortsett fra fotballsparkende, løpende mennesker, da blir det vanskelig med selvkontrollen. Og han fikk ligge i første rekke når gjengen skulle fotograferes, for en som er så vakker, er nok det en selvfølge;o) Make the dog a star gjelder vel i alle sammenhenger? Ja, det var en trivelig liten happening. Ellers er humøret mitt varierende med latter og gråt som naturlig del av hverdagen. Jeg er i alle fall glad for at Brakar er her hos meg, sammen med oss, og at han idag var riktig så pigg på tur i skogen. Jeg går mye med Brakar og Proffen alene, for Khan maser etter Brakar hele tiden, og vi blir litt lei av han. Så det med å ha flere hunder som skal trenes og tures, det er neimen ikke helt enkelt. Jeg tenker jeg må skrive litt om det igjen, en vakker dag.

Siste oppvisning

Takk, Brakar, du mitt alt, du min fantastiske hund, min gode, gamle kamerat og dansepartner, som idag har gjort din siste oppvisning. Hjertet mitt gråter for det som har vært, for det som ikke lenger skal være, og fordi jeg ser at du sliter. Takk, Brakar, du skal få ta det rolig nå, om det er det du vil. Bare lov og fortell meg tydelig hvordan du vil ha det, hva du vil at jeg skal gjøre for deg, husk, jeg er bare et menneske! Du gjennomførte din siste dans.. dette programmet som du har elsket å gjøre, som vi har gjort mang en lykkelig gang vi to, ja vi har gledet mange mennesker, det vet jeg. I hvert fall du Brakar, for bare det å se på din vakre fokuserte skikkelse gjør noe med mennesker som treffer deg - selvom du ikke bryr deg så veldig om dem, for dine øyne er alltid festet på meg. Og jeg ser deg. Jeg ser deg! Men - "Jeg er ikke her - jeg er ikke her. Jeg er vestenvinden og kveldshimlens rosa skjær. Jeg hører meg selv som sus i skogen og vinger en ropende, snøblå kveld. Så står jeg forlatt igjen og stirrer inn i en avstand hvor alt som har navn svinner hen." (H.Børli)