Ellen's Vetle

For mange år siden begynte jeg på på kurs med min hoppende glade flat Easy. Dette kurset og alle andre kurs i tiden som fulgte førte med seg store endringer i mitt aktive hundeliv såvel som privat. Her møtte jeg to som skulle komme til å bety mye for meg. Vi opplevde mye gøy sammen, Ellen og Vetle, Easy og jeg før tervisene Morten og Brakar kom sterkt inn i våre liv. Jeg vil aldri glemme den vakre måten Elllen & Vetle kommuniserte på; denne nesten ordløse samtalen mellom to som sto hverandre svært nær gjorde dypt og varig inntrykk på meg. Denne likeverdigheten og dype forståelsen har jeg aldri senere opplevd mellom hund og menneske - av Ellen og Vetle har jeg lært det vesentligste når det gjelder ekthet og en dypere forståelse av hva en hund er og hvordan vi skal oppføre oss overfor hunder. De to lykkes i å ha et dypt og inderlig forhold, som var helt unikt. Vetle har en stor plass også i mitt hjerte. Vi bodde sammen i en viktig og vanskelig periode og da var jeg så heldig at jeg ble bedre kjent med denne flotte og ekte hunden. Her er en artikkel jeg skrev for mange år siden:
"Vetle og jeg er enige. Om at jeg nesten er sjefen. Og at han nesten er sjefen. Dette vises på flere måter og jeg har lært mye av han. Når jeg en sjelden gang har noe som han liker særlig godt, for eksempel vaffel, kylling eller en god brødskive er han der med øynene sine. Han er utstyrt med en syvende sans og oppfatter de minste tegn og varsler om noe som muligens kan påvirke han. Jeg vet at han vet at han må få en bit. Jeg klarer ikke og ikke la han få. Derimot bruker jeg anledningen til å markere min rolle som nesten sjef; han må hoppe opp på kjøkkenbenken for å hente godsakene selv og han må spørre om lov. Dette er en lek som gjør livet verdt å leve. Dette gjør han med elegant forsiktighet. Videre strategi funker også bra; han forsyner seg pent og opptrer svært høflig mot meg. Vi holder hverandre fornøyde fordi det lønner seg for begge. Hadde han stormet fram, ville jeg greid å overse selv han. Ofte - når verden tar feil og jeg har rett - tar jeg med hundene til skogen. Når Vetle skal være med går han alltid rett ut - uten å spørre meg om lov. Og jeg roper han alltid inn igjen. Han vet at han skal vente på tillatelse, han vet også at jeg kaller han tilbake, men han bare glemmer seg. Fordi han er nesten sjef – og jeg er nesten sjef. Jeg må flire – han er så lur, men likevel lett å gjennomskue. Så er vi ute av døra alle sammen; Brakar, Morten og Easy slippes ut etter min avgjørelse, det går bra for de er ikke nesten sjefer. Det samme gjentar seg ut av porten – Vetle sniker seg fram. Jeg trekker på smilebåndet og kaller han tilbake. Siden han nesten er sjefen, viser jeg han respekt og sier raskt ”vær så god” - og borte er han. Det neste jeg hører er voldsom knurring og herjing nede i skogkanten der han angriper et buskete tre med slik glød og iver at enhver kamphund ville skjelve i leppa av skrekk. Ja, tanken har falt meg inn at det er meg han dreper. De andre hundene går pent hos meg. Brakar vil gjerne la seg imponere av Vetles buskangrep, mens Morten avholder seg fra sånt. Easy vil kun hoppe rett foran mine ben i tilfelle det får meg til å gi henne en godbit. Vel, så er vi i skogen igjen. Nysnø over grønne grener, berg og daler – Østmarka er spennende kupert. Vi trekker oss ned i den vanskeligste dalen der ingen andre går. ”Fri!” Èn etter èn får hundene løpe. Vetles strategi er alltid å gjøre det han har lyst til. Han ser aldri etter hva de andre i flokken gjør. Bortsett fra hvis det er en flekk han overså i farta og blir gjort oppmerksom på av gutta Morten og Brakar; da er han bort om for å markere høyest. Greit – jeg føler ikke behov for noe markering og vandrer rolig videre litt utenfor stien. Og det er her jeg egentlig er ute å kjøre – for maken til kroppsbeherskelse Vetle og Gutta viser der de farer gjennom terrenget som var det en rett slette, kan jeg ikke konkurrere med. Her er jeg igjen kun en nesten sjef. Men ved neste angrep på en busk trår jeg til; ”Ssssss” (sstopp!) og Vetle respekterer dette stoppetiltaket og lille markering med rask tilbaketrekking fra busken. No problem. Det viktigste er ikke å være sjef, men å opptre som en. Det dreier seg om og ta og gi. Jeg kan trå til for å fjerne mulighetene for ytterligere stress ved å kontrollere atferden ved hjelp av lydighet. Puh – det er godt vi er enige her. Vetle har ikke noe problem med å høre på meg. Han stopper ofte og ser hvor jeg går. Imponerende, syns jeg og greit gjort. Men det er ikke greit gjort; Vetle vil være sammen med meg og flokken. Han velger det selv fordi hans strategi er å gjøre det han har lyst til innenfor hans behov for også å være lydig. Han ønsker å være sammen med oss – en ære. Oppslukt av min egen tankeflukt holder jeg alltid et øye med hundene. Jeg observerer Vetles tempo, koordinering av bevegelser, selvbeherskelse og lederskapsstrategi med stor interesse. Han har en høne å plukke med Brakar og markerer seg i flokken ved hjelp av reiste ører, høy hale, tungespiss ut, blikket fast og direkte og smygende bevegelser for å holde guttungen lenger unna. Det funker trass i knurrende motvilje fra Brakar. Imponerende hvor mye Vetle tåler fra ungdommen som prøver seg. Han styrer med sikker og svært tålmodig pote, uten en lyd, uten aggresjon – det er den andre som blir høylydt. Da går det 3 sekunder i et raskt utfall og rangen er klargjort. Hadde det derimot vært en utenforstående hadde saken vært annerledes. Vi er vel alle mer tolerante overfor flokkmedlemmer. Så mye vi kan lære ved å se på hundene! De klarer å være på en slik måte at hele flokken føler seg vell, for hver og en blir akseptert. Alle er viktige selv om de til tider gjør små feil. Ingen blir skadet eller utstøtt av den grunn, for prøving og feiling er en vesentlig del av det å eksistere. Den tålmodighet og toleranse Vetle viser, gjør meg ydmyk og glad på en gang – og takknemlig.

Døden kan flamme som kornmo; klarere ser vi enn før hvert liv i dens hvite smerte: det er de beste som dør! (Nordahl Grieg)