Årsskifte

Med bilder av Khan i solnedgang ønsker jeg ukjente og kjente venner et godt nytt år. Måtte MANGE oppdage freestyle i 2010. Vi er noen som, med tålmodighet og frustrasjon har jobbet for offentliggjøring i mange år - nå er vi i mål og derved klare for fortsettelsen. Heia ekte kjærlighet, utholdenhet og entusiasme!

Denne siste dagen i 2009 opplever jeg symbolskt deprimerende og praktisk vanskelig. Alltid hensynet til hundene først. Alltid sørge for best mulig skjerming fra "menneskelig moro" i form av uforståelig hvinende lyder, sprak og drønn, uten å kunne lykkes helt.. Sammen med Brakar har jeg i 10 år sittet i kjelleren i et kott denne kvelden mens vi sammen prøvde å unngå å lytte. Så trist når ens beste venn er redd, jeg gråter ved tanken. Ifjor prøvde vi å kose oss i freden og roen, med unge Khan i lavvoen, Brakar godt plassert et stille sted, da naboen plutselig sendte et drøss med raketter nedover oss. Khan og jeg ble skremt og i tillegg ble jeg fryktelig sint. Dette førte til en desperat avreageringslek i haven i sene nattetimer. Håper det hjalp - jeg er spent på Khan i kveld. Brakar stakar, har fred nå, foruten frykt, det får være min trøst. Dagen knytter ellers sammen fortid og fremtid. Jeg tenker på noen av øyeblikkene fra 2009 med stor sorg, andre med intens glede og livslyst så det nesten renner over. Sorgen var knyttet til tap. Tap av myelin/krefter, tap av noen jeg var glad i og tap av Brakar. Enda hugger sorgen i hjertet og maven så tårene spretter når jeg tenker på at han er borte. Som nå. Øyeblikkene, de går over i hverandre, stadig nye øyeblikk, de fleste er gode. Khan tilførte store gleder i 2009, og jeg er takknemlig for alt han er allerede; ganske flink og lydig, veldig vakker og halvvill med en leken, forskrekket vàrhet som jeg elsker. Khan ble min hjelper og kompis og han presterte også veldig bra i sin første freestylekonkurranse i høst. Utrolig gøy. Krav til prestasjoner står i kø og skremmer meg litt, for jeg er redd for å miste gleden i jakten på disse gode prestasjonene, slik at jeg ikke lenger klarer å trene. Det skjer innimellom, og da blir dagene grå. Gleden ved å våge å gå ut på en offisiell arena - gleden, viktigst av alt, den overgår alle fancy triks og flotte poeng, men lar gleden seg kombinere med pirketreningen og de høye kravene jeg setter til meg selv og til andre? Er det ikke glede over prestasjonen, så betyr 10 poeng lite. Uten glede, vil jeg ikke! Jeg vil ha den gode følelsen i maven og hjerte. Jeg ser også etter den hos andre. Den følelsen kommer hvis jeg opplever at hunden er glad og samarbeider, hvis jeg ler av meg selv og hvis publikum ser vårt samspill. Jeg frykter at behovet for å være flink og streve etter høyeste poeng skal overskygge den sannseløse gleden når hunden stolt er med, som en stjerne, ja når jeg klarer og hjelpe han til mestring og applausen viser at dette er god underholdning. Ekte glede er ekte underholdning. Ikke teknikk og krav, for det kan så lett føre til angst, tilstivning, den grusomme tilstivningen.. Men kan alt kombineres til en sanselig vakker helhet? Jeg skal gjøre mitt beste for å vise god trening kombinert med lekenhet, frihet og villskap. JA til UPERFEKT freestyle! Min målsetning for 2010 er hverken seier eller ære, men å beholde entusiasmen og kjærligheten til god trening, til freestyle, sporten som bør få fram smil og applaus uansett prestasjoner. No perfect performance skal være mitt motto, jeg har hørt dette av flere proffe i alle år, og har nå blitt minnet på hvor viktig det er å huske dette, i gledesrusen og søken etter effektiv trening. La oss applaudere hverandre for å våge å entre arenaen og gjøre det vi tror på sammen med hunden. Vi møter 2010 i langsom vals, rock eller drama, alltid inkludert tilstedeværelse og et uhøytidlig syn på oss selv. DA er det håp. Vil DU på freestylekurs, avholdes dette hos IØHK i februar, innendørs - ta kontakt straks. Så sier jeg til meg selv, "don't worry, be happy" og ønsker meg selv et godt nytt år!

Reisen mot solen

En vill ømhet brant i mine hender, men tusen mil var det til nærmeste hjerte. Jeg drømte om vår og mildhet, svaner i åpent vatn, men jeg hadde en vinter i ansiktet, mine ord var alltid rimgrå på nordsiden. Menneskene vendte seg frøsent bort fra meg og knappet omhyggelig sinte tykke ytterklær av ullen skikkelighet. Men ennå brenner håpet blått i nordavinden. Jeg snører mine lauparsko, fòrer min tankes raggete sledehund, til reisen mot solen. H.Børli

Deler på godene

Med hilsen fra to av de minste i familien, på mange måter de sterkeste, ønskes alle kjente og ukjente venner en fredfull juletid. Freestyledansen skal fortsette neste år som offisiell hundesport i Norge - gratulerer til alle som har jobbet for saken, la oss nå få hvile og finne motivasjon for nye økter. Heia til alle som jobber for det de tror på, de som måtte gjøre store forandringer for å få til forbedringer, de som dytter på bak og de som står foran. Nå, la oss nyte øyeblikkene sammen med firbente venner. Carpe momentum, og grip dagen også, den er din! Husk og dele av godene, det er mange som vil sette pris på litt "krem".

Kjærlighet

Har du tid til DETTE i dagene rett før jul, så har du skjønt det. Skjønt hva som er viktigst av alt. Kjærligheten. Samværet. Kommunikasjonen. Nærheten. Kosen. Roen. Forholdet du har med hunden din. Hunden din..

Alltid lydig

I alle år med hunder har jeg ønsket å ha en viss kontroll på atferden deres. Det er dette som er å trene hund, endre, tilpasse, påvirke atferd. Det gjelder først og fremst når vi er ute eller sammen med andre, men jeg vil også at hunden gjør som jeg vil, når det bare er oss. Vi vil som regel det samme, vi lever tett på hverandre og får et godt forhold med dyp kommunikasjon basert på ulike signaler; visuelle, akustiske, kjemiske og taktile. For å få lydige hunder bruker vi ulike positive forsterkere. Disse kan jeg bruke til å få viljen min, samtidig som hunden også får viljen sin. Det kan være lurt å sette opp et forsterkerhierarki; den sterkeste forsterkeren vinner over den litt mindre sterke, som igjen vinner over den dårligste. Khan elsker for tiden en gul råplastikk frisbee. Han elsker også å løpe ut på jordet og se etter rådyr. Jeg har trent litt på at Khan skal kunne sette seg, også på avstand fra meg. Min plan var at han også skulle sitte istedet for å løpe etter rådyr. Begynner han å jage, har jeg ikke klart å stanse han, dette har skjedd et par ganger. Han kommer kjapt tilbake, men likevel.. Ligger rådyrjakt høyere enn den gule frisbeen mon tro? Jeg vil koble sitt for frisbee med alt mulig og umulig, også med rådyr. Ikke enkelt å trene mot rådyra, men har trent litt med andre forstyrrelser. Så fikk jeg en reell sjans: Forrige dagen stod et rådyr på jordet, Khan så dyret, og skulle til å jage, han stod litt unna meg. Jeg så det samtidig, og sa høyt sitt. Han satte seg og ble sittende mens rådyret forsvant! Belønningen var frisbee'n! Den overgår rådyrjakt - haha! (Alternativt kunne jeg sagt værsågod til rådyrjakt..) Men, så har jeg dette at den samme frisbee ikke fører til like stor "lydighet" i andre situasjoner. For eks. når jeg prøver den i en freestyleøkt. Da blir han hissig hvis han ikke får den når han vil - skikkelig dust. Han må lære at det ikke bare er å forsyne seg av livets goder, direkte!! Gjør hunder det, er de skikkelig "ulydige" mot OSS - men lydige mot læringslovene! Siden han må gjøre som jeg vil for å få det som han vil, så må jeg kontrollere forsterkere (rådyrkontroll, hehe), slik at det ikke bare er å forsyne seg! Det er dette jeg forsøker på, bestandig. Og så må jeg ha andre toppforsterkere tilgjengelig, som vil føre til passelig aktivitetsnivå. Hvis han ikke gjør som forventet, får han ingen tilgang. Det må jeg sørge for! Det er et valg han har. Hunden har alltid dette valget, så hunden vil alltid være "lydig". Det blir konsekvensene av å utnytte hundens belønningshierarki. Overfor disse læringslovene er hunden alltid lydig.

Fram og tilbake

Det er plagsomt at hundetrening går i bølger. Det går opp og ned, fram og tilbake. Oftest i livet med hunder, så føler jeg at alt er greit, alt er moro, ingenting er umulig, bare utfordrende. Da trener jeg støtt, har det alltid gøy. Jeg vet akkurat hva jeg skal gjøre, hvordan jeg skal gjøre det, og kan lett forstå hva som skjer eller ikke skjer i enhver økt. Jeg kontrollerer forsterkerne, forsterker hyppig, heftig, passivt eller aktivt. No problem. Positiv forsterkning, fint. Skjer det noe jeg lurer på, finner jeg alle svar innenfor de fire velkjente punktene; forsterkningskvalitet, forsterkningsfrekvens, timing eller kritierier. Så enkelt, bingo. Jeg kan nesten ikke komme meg ut av huset fort nok med Khan, ballen og evt. andre treningsgreier. Det fins ikke dårlig vær, kun dårlige klær, og ordet "nei" eksisterer ikke i min verden. Jeg brenner etter å sette igang med planen, som jeg selvsagt har linet opp bit for bit med spennende øvelser. Superforsterkerne er klare, strategien er klar, kontrollen komplett og ingenting kan stoppe oss. Khan er passe heftig, passe rolig og veldig glad, han mister meg aldri av synet. Kontakten er i boks, verden ligger klar for våre føtter. Men så, plutselig skjer det; et kaldt gufs presser seg på, prøver å blåse oss over ende, jeg orker plutselig ikke mer. Knoklete klolignende hender forsøker å rive meg i filler mens jeg stritter imot med mine hurtig svinnende krefter. Som i et vindpust fra nord preges følelsene plutselig av vemod, alt blir tungt, ingenting gøy. Vi må gå inn, vi må avbryte økta. Fine, fine Khan rusler tålmodig med meg inn, så følger noen dager hvor ingenting skjer, trening eksisterer ikke og vi tilbringer tiden med innekos. Det eneste vi gjør er å sitte på gulvet eller i sofaen og stirre hverandre dypt inn i øynene, Khan og jeg. Og Proffen. Eller, kom Khan, så tar vi med frisbeen på jordet! Ja, livet er kontrastfylt og allsidig sammen med både Skinner og Pavlovs teorier. Og det meste i livet går litt fram og tilbake, kanskje, særlig i november og desember.

Takle hundeutstillinger

Denne helgen for 2 år siden opplevde Brakar og jeg en super helg på vinnerutstillingen på Hamar. Vi var invitert av NKK for å ha freestyleoppvisning. Vi tilbrakte to dager i Vikingskipet og møtte utfordringer rundt hvert hjørne. Likevel var vi totalt lykkelige sammen. Opplevelsen skled rett inn i Livets Minnebok, og ble den siste av våre veldig mange freestyleoppvisninger. Enda kan jeg se film fra Dovregubbens Hall, og bli rørt til tårer. Brakar ser så glad og ivrig ut - helt Konge. Men det er bare jeg som kjenner til alt det skumle han taklet på veien til ringen. Å være i ringen sammen var en lettelse. Kanskje noen synes programmet virket enkelt? En av vanskelighetsgradene i freestyle er å få programmet til å se enkelt ut. Det skal se ut som om hund og fører flyter rundt i musikken. Med Brakar var ingenting enkelt. Likevel klarte vi alt vi ville, pga kontakten, det sterke båndet.. Nå er det Khan som ser på meg med dette intense vàre villdyrblikket. Han og jeg holder ryggen rak, og takler oftest situasjoner vi er redde for - med rutiner, ro og kontakt som basis. Også rygg mot rygg, strak som et siv, totalt tilpasset.. hehehe. Denne helgen fikk Khan såvidt bli med inn på Dogs4All. Jeg sier såvidt, for den utstillingen var i hht mine begrep langt vanskeligere å takle enn både Vikingskip og NM-arena i Danmark. Og jeg klarer bare ikke å utsette min følsomme hund for et så krevende sted, uansett trening. Jeg har alltid ett øye på hver finger, det ligger i min natur, men inne på en så stor hundeutstilling hjelper det ikke å bare bruke øynene. Det er trangt. Hunder og eiere som deltar på så store, trange arrangementer, må jo ha nerver av stål og stor grad av selvkontroll!? Khan viste selvkontroll og taklet å gi meg noen minutter med kontrollert freestyle på en teppebit. Men, det var nervepirrende. Så vi lot Khan slippe mens han følte seg flink og kjekk, og vandret rundt for å titte, på menneskers vis. Vi endte opp på julebord hos Norsk Puddelklubb hvor vi fikk prate med de beste av de beste. Veldig interessant, en ny verden for min del, om ikke for min kjære mann Per Ole, som har hatt puddel i mange år før. Jeg følte meg røff og rå der jeg stod, nesten litt merkelig. Jeg observerte at grå farge var finest. Men i hht puddelekspertisen så fins det et dårligere avlsmateriale i denne fargen.. Det var lettest å se uttrykket i de hvite hundene. Jeg skvatt da jeg plutselig fikk øye på en rolig, kul mellompuddel i hvitt, som nesten skjulte Khan sin oppdretter bak sin smekre kropp. Hun er en tøff dame, som ikke legger opp trass i helseproblemer knyttet til hund i familien. Hun gjorde nødvendige endringer og begynte med pudler. Kanskje aktuelt for flere? Per Ole liker pudler, han har også allergiplager. Vi lever med det daglig, det er snakk om mengde, eller metning. Kan hende vi må ha puddel neste gang. Man skal aldri si aldri, hundeforelskelse kan falle på liten som stor, grå som hvit og svart. Jeg lurer på om det er mulig ved hjelp av treningsferdigheter å få en storpuddel til å bli like heftig som en gjeterhund, hvertfall kan de sikkert lære å leke, og da har man "alt" i en hund, vil jeg tro. Jeg lurer på om jeg kan forelske meg i noe annet enn... vel, jeg har faktisk vært lykkelig eier av både goldens, flat, phalene og terviser. Jeg er like glade i dem alle, selvom det er tervisenes heftighet og evne til å løpe rundt på jordet eller i skogen av glede og initiativ, som jeg setter størst pris på, og kontakten. Den viktige frivillige, intense kontakten, grunnmuren. Ikke bra hvis denne mangler, det sier seg selv. Lite effektiv trening ligger vel til grunn for bristende kontakt, men det har vel også litt med rasens intensitet å gjøre. Vel, de fleste koser seg med sine hunder, det var helt tydelig på utstillingen. Over alt så jeg hundefolk som virkelig elsker det de gjør, de tror på det de gjør. På utstillingen var det også freestyleoppvisning i regi av en hundeskole, ikke freestyleforeningen. Mange spurte etter oss, men sorry, ikke denne gang. NFF har lenge jobbet for at freestyle skal bli en offisiell hundesport i Norge. Det vil skje neste år og vi gleder oss til offisielle konkurranser - vi har allerede godkjente dommere på gang. På dogs4All var det også fint å se Anniken med lille, store HM Idefix i "farta med fert", godt ivaretatt av hyggelige kolleger fra Hundcampus. Og mange, mange andre hyggelige venner og bekjente å snakke med. Takk for praten og hundestunden!

Hundetreneren

Proffen... vår lille, nydelige Proffen har vært sammen med minst like nydelige Kristine noen dager. Kristine er en ung hundetrener, og det er lett å se at hun og Proffen har fått et fint forhold. Ja, akkurat et sånt forhold som gode hundetrenere får med hunder.. og katter. Ask ville delta på kattevis og gjorde alt han kunne for å innynde seg. Proffen har kost seg, men nå er han utrolig sliten og vil bare sove. Khan har hatt en rolig uke, vi har kun vært på jordet med frisbee. Han har ligget og ventet på meg hele uka. Jeg har ikke orket noe, kun tenke- og skrivearbeid, skrev en artikkel til Hundesport, og skal skrive detaljert om treningen av vårt freestyleprogram, programmet som jeg ikke vet hva jeg skal gjøre med framover, legge det bort eller jobbe videre med det? Det ble jo ganske høye poeng, (lavest 7,8 p og høyest 9 p i alle kategorier) og den engelske dommeren anbefalte meg å søke om deltagelse på Crufts mars 2010 med det. Du store, det fins da grenser! Men, freestyle krever stor innsats, og mye av min motivasjon til trening finnes i selve ideen, i koreografien og i gleden over å trene noe nytt. Så Khan og jeg får gå i tenkeboksen, han trenger dessuten å bli mer voksen. Enn så lenge så er det hyggelig å bli spurt om å hjelpe andre og idag har jeg hatt en hyggelig og positiv gjeng på besøk for fornuftige og tydelige tilbakemeldinger. Givende! Fikk også boken Hundtränaren i posten, den så virkelig fin ut! Anbefales! Godnatt alle gode hundetrenere der ute!

Observerer

Norges første kurs i HTM ble nylig avholdt, i regi av NFF. Siden Khan og jeg deltok på det samme kurset med Emmy Simonsen alt i marsmåned i Sverige, var vi nå observatører. Jeg observerte, og det er noen gode, norske heelworkere på gang, heia Norge! Jeg er imponert over denne HTM-entusiasten fra Danmark, som tydelig elsker det hun gjør. Og dette med å elske det man gjør kjenner jeg godt til; jeg elsker freestyle. (Har du forresten bestilt boka Hundtränaren? Der er det en artikkel om å elske freestyle:) Så er spørsmålet, er det mulig å føle like varmt for HTM? Og vil DU elske HTM? Heelwork to music er en langt striktere, mer bundet gren av denne sporten i våre hjerter. Khan og jeg skal også forsøke å trene heelworkposisjoner. For også Khan gjør seg bra i fot, selvom jeg, etter Brakar, har mistet gløden for utpreget fottrening. Khan og jeg har det mest moro foreløpig, med å eksperimentere med freestyleøvelser. Men vakker fri ved fot er flott. Det kan være vanskelig å satse ambisiøst på freestyle og HTM med samme hund.. En fordel med flere hunder, altså. Så, hvem burde jeg bruke - Proffen?? I freestyle kreves avstandsarbeid og kreativ koreografi. I HTM må hunden lære posisjonene, nært og presist. Å få til begge grener like bra vil kreve stor innsats fra fører. Hensikten med å ta inn HTM i Norge er at lydighetsfolk og andre som elsker å pirke og trene med hunden nært på, skal bli fristet inn i freestylekretser. Dessuten hører HTM med til hundesporten freestyle, kreativ lydighet, akkurat som den gjør det i Danmark og England. Også svenskene vil inkludere HTM og kjører da etter danske regler. Vårt nye offisielle regelverk blir mye likt det danske, så vi nærmer oss et felles regelverk, på tvers av de nordiske grenser. Finland forholder seg forøvrig mer til USA og litt andre regler, men endringer er visstnok på gang, også der. Å konkurrere over landegrensene gjør at sporten blir mer interessant, synes jeg. Etter å ha konkurrert offisielt i Danmark og opplevd suksessfull debut, ble jeg inspirert til å konkurrere mer, gleder meg til det blir aktuelt i Norge i 2010. Det som tidligere het konkurransenerver, er som blåst bort, for min del. Nå er det bare moro! Det synes jeg er interessant. Hvorfor blir man nervøs og hvorfor ikke? Mye kan gå galt, men mye kan også gå bra. Mange odds er imot oss ikke minst i forhold til helsa, og så alt annet, og jeg forbeholder meg retten til å være litt engstelig en liten periode, før konkurranse. Som å ha stimuluskontroll på en reell bekymring. Får jeg følelse av aksept for min reelle bekymring blir jeg fortere ferdig med det, og blir klar for "positive tanker" og rett fokus på null komma null. Hvis ikke dette var tilfellet, så hadde vi ikke kunnet vinne, eller gjøre det bra noen gang. Idet vi entrer ringen må vi være istand til å fokusere på hunden og oppgaven, intet annet. Forventningene vi stiller til oss selv lager nervetrouble og press. Hvis vi blir mer opptatt av hva andre tenker om våre prestasjoner, enn av å være en best mulig partner for hunden i ringen, så blir konkurranser håpløst nervepirrende. Vårt bokseprogram har vært moro å jobbe med og jeg skal beskrive prosessen fram til ferdig program, senere. Vi har trent en kort, intens periode i høst, på å være BOKSERE. Og det kan jeg fortelle, at boksing, det er ikke noe for meg!! Men jeg har et stort ønske om å demonstrere for alle (særlig for evt interesserte mannfolk) at man IKKE må være elegante dansere for å lage bra freestyle. Freestyle tilbyr langt flere temaer og muligheter enn eleganse, freestyle ER for nesten alle. Du må våge å slå ut håret, by på deg selv, vise følelser og entusiasme, ellers blir det hverken troverdig eller interessant. Egentlig var det et sammenbrudd som førte til at Khan og jeg endte opp med boksehansker. Og programmet er dedikert til flinke, kreative Linda Laikre som inspirerte meg til ikke å gi opp i sommer da minneprogrammet til Brakar ble altfor sterkt å gjøre. Khan wanted to be a boxer.. sangen "kom rekande på ei fjøl" og boksehanskene kom i posten fra Linda, derfor - boksing. For 2010 står også HTM på vår agenda på en eller annen måte. Jeg håper mange fra kurset stiller opp med et HTM-program til våren. For freestyle og HTM er seriøs moro og jeg gleder meg til mer av begge deler, både som dommer og utøver. Tren på!
(Fotos: Emmy med demohund Priscilla, Mari og Gaia, Anette og Dolly med fine HTM-posisjoner. Nederst: Khan observerer)

Lina and Zing NM, silver

Gratulerer, Lina, great job!!! Du (og LENA :o) .o) blir med på mer trening sammen med fanklubben til våren, ikke sant?

Nordic Champion

Dansk knock-out

Foto: Yvonne Öster

Mission completed, goal achieved. Vi er 10.000 kroner fattigere og like mange ganger rikere, på minner. Dansk Kennel Klub inkluderte vårt uoffisielle team Norway i NM-festen på alle måter. Selve arrangementet ble en god dansk knock-out med entusiastisk, høy stemning; Emmy Simonsen og Johanna Allanach klarte også å prestere på høyeste nivå med egne hunder samtidig som de var ansvarlige for arrangementet - meget imponerende. Og apropos knock-outs, så ble det svenske laget velfortjente gullvinnere med en fantastisk innsatsvilje og rørende prestasjoner. Og flotte Sini Eriksson med Sonic tok i år som i fjor seieren individuelt, med en samlet poengsum på 54,6 p. Svenske Lina med Zing var like bak, med en total på 54,53 p. Meget bra! Ellers mye underholdende finsk freestyle, med både golden, flat, newfoundlandshund og en nydelig dachs! Veldig hyggelig å bli bedre kjent med nordens beste freestyle- og HTM-utøvere, artig for en gal norsk entusiast å dele freestyleerfaringer med danske, finske og svenske venner. Flinke, tapre, smånervøse og hyggelige utøvere og vennlige speakere, dommere, landslagsledere og konkurranseledere. Norge fikk ikke delta i dette mesterskapet, men for meg spilte det ingen rolle. Det var like gøy å starte i en dansk offisiell konkurranse, og dessuten få vise programmet i en oppvisning dagen etter. Konkurransedebut var slett ikke i min plan for dette året. Khan har hele tiden vegret seg for fremmede hunder og mennesker som henger over han, surrer rundt eller kommer innenfor metersgrensen, og tro du meg, dette skjer støtt i en slik setting. Takket være en finsk lenestol og nøye overvåking fra hundepasser Eva, så klarte han seg utmerket, bare med litt knurring for sikkerhets skyld ;o) Khan er en fin, følsom, forsiktig fyr og vil helst være i fred, sammen med meg, og venner. Selve programmet har vi jobbet med i 2-3 måneder og det var planlagt som et klasse 1 program for debut til våren. Men siden jeg ble oppmuntret til å reise til Danmark for å vise at Norge ER med, vifte med det norske flagg sånn litt diskret fra sidelinja, så BLE jeg fristet til å ta sjansen og økte på med både miljøtrening oa trening i oktober. Jeg har trent tidlig om morningen (DET kaller jeg innsats!) og vi har øvd for å takle publikum og applaus, Khan har lært alle kommandoene og vi har baklengskjedet programmet. Apport-vent-kos-rundt-snu-slalåm-baklengs-bakke-skift-zack-mellom-benløft-på pall-snurre-spinne-på to-bamse m.fl. Dette er fint og flott, men mitt hovedmål, som jeg ønsket sterkt og inderlig å oppnå, var at han skulle være trygg i settingen og stolt i ringen. Og at jeg skulle orke alt sammen. Bingo! Fantes ikke nervøs, ble ikke sliten, jeg var bare veldig, veldig glad! (Adrenalinkick! LDN-kick!) For en freestylehund er nettopp det å takle settingen avgjørende for å kunne opptre. Dette gjelder jo all hundesport, men i freestyle blir det lett trangt fordi deltagere har med seg store rekvisitter som plasseres ved ringen. Dessuten er det mye publikum og området blir hektisk og stressfullt. Med Brakar gikk jeg en lang vei med bekymringer og angst før vi entret arenaen og nærmest opplevde å være reddet ute på gulvet. Kontakten oss imellom ble selve TRYGGHETEN, grunnmuren. Dette gjelder tydeligvis også for Khan. Jeg vet nå at treningen den siste sommeren, hvor vi var mye på hoteller og i fremmede situasjoner, har hjulpet. Han meldte seg på øyeblikkelig da vi entret ringen sammen. Jeg følte stor kjærlighet og stolthet for denne Tjukken, selveste killerKhan, søte Khanusken, selv før han hadde prestert noen verdens ting annet. Ja, bare for å gå ut på gulvet og se stolt ut. Kontakten og samarbeide ga oss høye poeng og seier i klassen. Vi fikk også kommentert at rutinen var morsom, annerledes, gjennomarbeidet og "ferdig". Og at Khan jobbet selvstendig, uten mas. Han gjorde det han skulle, bortsett fra at han falt i avslutningen av konkurransen, stakar, min feil, og jeg gjorde også et par feilsteg. Oppvisningen gikk bedre. Må si, det jeg synes er mest skremmende i forbindelse med prestasjoner i en freestylering er alt det andre, alt rundt, alle påvirkninger vi blir utsatt for før og etter. For vår del ER det slitsomt å være på reise, forsere trapper, stå i små, trange heiser, passere glatte gulv og mye fremmed på hoteller og ferjer. Nå sitter jeg her og er glad for at den første ferjeturen vår gikk bra, og at hotellopphold både i Herning og Fredrikshavn gikk strålende. Det at Khan mestret SINNSYK støyfull ferje og det at han øyeblikkelig ble trygg, stolt og glad idet vi entret freestyleringen er de to tingene som alene er verdt 10.000 kroner x 100 for meg. Selve freestyleprestasjonen er ingenting i forhold til det. For det er tøfft å overkomme frykt, gjøre det en må gjøre, samma hva. Det er ingen selvfølge for oss. Derfor er jeg usigelig glad, stolt og lykkelig for at vi tok sjansen på å feile og sjansen på å lykkes. FlinKhan! Takk!

Khan norwegian show

H.Børli snakker for meg:

"Også dikt har sin bakside, sin jordslåtte markside hvor tusenbein kiler loddent omkring blant hvite kråkemaur-egg og en stor stumhet vender sitt lysblinde ansikt bort fra Solen".

Og èn ting til:

thank you,
thank you
thank you
Emmy, Johanna, Helle, Kath, Rolf, Linda, Lina (og "heia Norge"), Markku, Sini, Per Ole, Eva...

more to follow - goodnight!!

Mobilisering!

Om èn uke idag er vi på vei hjem fra årets store nordiske freestylehappening, NM i Danmark. Mon tro hvilken forfatning jeg er i da? Lykkelig eller ulykkelig? Av erfaring vet jeg at jeg ikke hadde greid og prestert med hund på så store arrangementer uten medhjelpere. Jeg glemmer aldri et visst parprogram, vist på Hundelivsmessa + i offisiell konkurranse i Sverige. Ikke bare-bare for ferske freestylere! Den gangen var det Ellen som gjorde disse prestasjonene mulig. Nå blir Per Ole og Eva med på tur. Jeg er dem takk skyldig, selvom jeg er fullstendig klar over at jeg til syvende og sist må stå på egne bein der ute på gulvet. Det er dette som blir min største utfordring i tillegg til uvissheten mht Khan i en så vanskelig setting. Å stå, gå, danse, bevege meg til musikk tidlig på dagen blir tøft. Jeg må fokusere på meg selv, på Khan's ve og vel, og på oppgaven. Oppgaven blir å ha oppvisning under NM og debutere i FS1 langt FØR jeg hadde tenkt. I tillegg, å orke alt det hyggelige sosiale som følger med. Jeg gleder meg! Innser samtidig at jeg ikke er i mål med unge Khan, til tross for typisk stor egeninnsats. Idet minste har jeg lært meg rekkefølgen på de 30 kommandoene programmet består av. Khan kan dem også, og jeg har baklengskjedet alt, hvertfall i tre kjeder. Khan bjeffer av og til hardt i frustrasjon over presset - så, klart jeg har gått for fort fram. Det er ikke et veldig vanskelig program, men det krever årvåkenhet, presisjon og perfekt timing. Jeg har trent "halvt program" i Askim sentrum, Drøbak sentrum og i Drammen. Ellers, minikjeder og et par vanskelige overganger daglig de siste ukene i haven. Og jeg har øvd alene på å gå i musikken, by på meg selv. Målet er at dette skal holde til å skape en positiv opplevelse for Khan og meg, og at det holder for å representere norsk freestyle pr. nov. 2009 på en god måte, med en uerfaren, urutinert hund. NKK var ikke klar til å støtte opp om norsk deltagelse i dette NM. Så Khan får vise hva han khan på egen pote, med meg på slep :o) Det blir spennende og moro. Lykke til, alle!!!

Tidlig tåketrening

Jeg trener på å stå opp tidlig. Idag var jeg up'n about kl. 07.15 - to timer mot/FØR normalt. Tilbragte et par timer i sofaen med kaffe, pc, knekkebrød og hunder. Tåkehavet var enormt utenfor! Så vandret jeg ut. Vakkert og vilt. Fine forhold for filosofi. Senere, freestyle på Drøbak torg. Momenter. Hjem. Middag fra snill mann. Rottekos. Freestyle i Askim. Prat. Observasjoner. Tenker.

Midt i det skoddeland som heter jeg står det et gammelt veiskilt uten vei. Det står og peker med sin morkne pil mot skoddemyrer og mot skoddemil. Jeg leter fåfengt etter navn og tegn. Alt er visket ut av sludd og regn. Det stod en gang det sted jeg skulle til. Når ble det borte og når fór jeg vill? Jeg famler som en blind mot dette ord som skulle vist meg veien dit jeg bor. Midt i det skoddeland som heter jeg står det et veiløst skilt og skremmer meg. Inger Hagerup

Applaus!

Dagens trening var innendørs. De fleste var invitert for å trene freestyle, noen var invitert for å spise kake og drikke kaffe (takk, alle kakebakere!) Alle fikk i oppdrag å applaudere etter ønske fra hver og en. Dette er en veldig viktig del av freestyletreningen. Selv har jeg alltid benyttet meg av enhver anledning, til å trene freestyle foran publikum. Vi er nødt til å våge å by på oss selv i freestyle, dette har ikke alltid vært enkelt. Det faller ikke bestandig like naturlig å spille roller, som i et skuespill. Men denne evnen kan trenes opp, som alle andre ferdigheter. Og det er moro og selvutviklende trening. Treningen gikk stort sett bra for vår del, selvom jeg ikke klarte å stokke beina omtrent på midten av dagen, knakk litt sammen på midten sjøl òg, for å si det sånn. MS skal ikke plage meg, nei, men noen ganger gjør den det allikevel. Men, pytt, "våg å være sårbar ingen er av stein.. våg å vise hvor du står, stå på egne bein.." Og Khan jobbet stille og konsentrert, vi har opplevd en viss framgang i det siste. Bra vi fikk til denne type trening akkurat nå, det trengs. Vil ha mer sånn trening! Det er en stor jobb å arrangere, ta initiativ og ansvar alene, legge ut 6 x 8 m teppe, tape det fast, ordne bord og stoler, musikk, kaffe, kopper, fat og passe på at alt er under kontroll. Bra med noen trofaste medhjelpere da - TAKK. Nå er dagen over, alle hunder, mennesker og rotter ligger snart og sover. Kos dere med bilder av mine stokkete bein og sist, men ikke minst, bilder av en potensiell ny freestylekvipasje! Applaus, folkens, applaus!

Trond og Bajazz

Poetry in motion

Litt mer trening

For tiden trener jeg på å få flyt på 30 kommandoer. Jeg har alle øvelser i FS-programmet på ordkommando, i tillegg er mine bevegelser koreografert ihht tema i låten. Jeg trener minikjeder, 2 og 2 øvelser som baklengskjedes. Apport-rundt. Rundt-vent. Vent-kos. Kos-takk. Delte også programmet i tre sekvenser og trente disse som (alt for) lange kjeder. Baklengskjedet. Perfekt. Men dagen etter ble det ikke perfekt. Det er mye vi må trene på, bl.a. egne bevegelser, plassering på banen og det å huske alt utenat. Synd at jeg ikke orker å trene i timesvis. Vi tar 10 min. av gangen. Khan er heftig, programmet likeså. Fikk lyd i en vanskelig overgang her om dagen. Ble opprørt og gikk i tenkeboksen. Har idag kjørt to og ett moment, deretter 4-5, som ble baklengskjedet. Vent, spinn, snurr, HÅ, snu. Blir snakking i koder dette, men Khan forstår! Innimellom har vi også gjort 5-7, 3-4, 9.. Bruker nøye baklengskjeding, jobber hardt med manus for å huske og håndtere det praktiske mht belønning. Jeg noterte meg at det var en spesiell overgang som utløste frustrasjon. Plukket da ut to vanskelige momenter som ble trent separat flere ganger. Til sist prøvde jeg med overgangen igjen, da gikk det bra. Trente også et par andre vanskelige momenter alene, flere ganger. Jeg kan altså ikke øke lengden på kjedene to dager på rad. Kan ikke kjøre så lange kjeder som jeg snart MÅ heller. Jeg må fortsette å gå fram og tilbake, trene flest minikjeder. Det skader heller aldri å jobbe med enkle øvelser i tillegg, neida. Det viktige er at jeg kjeder igjen etter å ha fikset et moment. Prøver å holde meg til planen. Har bare stor følelse av uro fordi jeg må trene i MUSIKKEN. Khan er utrolig heftig, jobber med stor entusiasme, gir alt for å få den ballen! Og så sliten som han blir da gitt.

Targeting med venner i pausen

Freestyletrening

I kveld stiller Khan og jeg ved hundeklubben i Askim kl. 18.30 for å trene freestyle med andre i NFF eller IØHK. Håper det kommer mange, slik at vi får trent med kontrollerte forstyrrelser. Alle er velkommen for å prate, se på, spørre, få hjelp eller hjelpe. I freestyle er det utrolig mye å trene på, og det er kjekt å få sjansen til å bruke omgivelsene på en planlagt måte. Jeg tar med den nye "musikkboksen", og har du iPod med musikkfiler på, så er det bare å ta den med, den kan spilles direkte på musikkboksen. Vi sees!

It's showtime

Som ledd i utdannelsen av autoriserte freestyledommere i Norge har Emmy Simonsen vært her og holdt dommerkurs i regi av NFF. Uten dommere, ingen konkurranser. Og det trengs regler. Nytt regelverk er nylig sendt NKK. Freestyle og heelwork to music blir med stor sannsynlighet offisielle konkurransegrener i 2010. DA er et stort mål nådd, og likevel vil dette bare bety begynnelsen på noe mer. Regelverket vårt er i stor grad basert på det danske, derfor er det naturlig å lytte til Emmy og ta del i hennes erfaringer som utøver og dommer i sporten. Emmy har vunnet utallige danske konkurranser og er en av frontpersonene i etableringen av HTM i Danmark. Dessuten ble hun og sheltien Biscuit nr. 4 på Crufts i 2007! Hun er riktig inspirerende og lytte til fordi hun er erfaren og kunnskapsrik, og det skinner igjennom at hun brenner for sporten. Jeg vet hvordan det er å brenne for freestyle, tro på det. Gleden over å få dele entusiasme med andre er stor - vi var hele 11 potensielle dommere på kurset, noe jeg synes er fabelaktig med tanke på hvor få aktive utøvere vi er i Norge. For at en ny hundesport skal vokse, må det i tillegg til ambisiøse ekvipasjer også arrangeres konkurranser, og noen må dermed påta seg jobben med å dømme. Å være dommer av en kunstart er ingen dans på roser. Freestyle, som annen type dans og drama vekker nemlig sterke følelser. Jeg husker godt følelsen av press og stress i dommerpanelet som jeg var del av under Nordisk Mesterskap i Sverige i fjor - det var herlig heftig! Det er enklere å dømme for de som selv trener og konkurrerer i freestyle. Bedømning krever et skarpt blikk, kjapp tenking og godt kjennskap til regelverket. På kurset fikk vi trent bedømning av freestyle og HTM, to ulike grener som begge dømmes i de tre hovedkategoriene utførelse, vanskelighetsgrad og musikk og fortolkning. Det gjaldt bl.a. å se om programmet var som forventet, dårligere eller bedre enn forventet, eller var det kanskje en strålende prestasjon?? Emmy oppdaget at vi norske var sikrere og jevnere i vår vurdering av freestyle enn av HTM -naturlig nok. Vi må se fler HTM-program, få bedre kjennskap til hva denne grenen er. Dette er mulig helgen 14.-15. november da NFF arrangerer kurs i HTM. Mer info her. Jeg har selv allerede deltatt på dette kurset i Sverige - og det anbefales. Lydighetsfolk og andre som ikke våger seg på freestyle, burde forsøke denne nære og mer presise grenen av kreativ lydighet. Man lærer hunden 10 ulike fotposisjoner som skal koreograferes og fortolkes til valgt musikk. Vakkert heelwork er vakkert å se på og moro å trene på, det òg! Ja, dommerseminaret var spekket med gode ideer og nyttige tanker rundt freestyle og HTM. Takk til Emmy Simonsen og takk til NFF for en lærerik og nyttig helg. Jeg gleder meg til mer moro med freestyle. Jeg gleder meg til fremtiden, også til nærmeste fremtid, og det hjelper med vitamininnsprøytninger om høsten!!

Dyriske dager

I det siste har vi hatt dyriske dager på Skogly. Det er slike type dager jeg trives best med. Besøk av hundevenner med turer på jordet, koselige, litt smådyriske måltider med alle veldig tilstede, og selvsagt innlagte runder med rottehåndtering og rottekosing. Jeg har også hatt gleden av å ha besøk av flinkinger som vil lære seg effektiv trening av hund. Mer skal det bli - det er som alltid moro og inspirerende arbeid. Takk for tilliten forresten. Idag har jeg plukket opp freestyleprogrammet til Khan etter en pause. Nå skal det bli mer avbalansert. Midtsekvensen er omkoreografert igjen. Sånn er freestyle. Sånn er hundetrening. Når man møter på utfordringer, lærer man mest. For det er da de gode ideene kommer. Man får prøve på nytt. Og på nytt. En annen vinkling, andre momenter, andre forsterkere. Nå er jeg inspirert og fornøyd igjen. Tror egentlig det har hjulpet med litt dyrisk input.

Deilig dag

Høsttur med Khan og kamera