Det er ganske dyrisk hjemme hos oss . Det er jeg veldig fornøyd med. Og jeg er ganske fornøyd med det lille kjappe freestyleinnslaget, representert ved Brakar og Morten (
R.I.P) på NRK1 Dyrisk i kveld. Og så Proffen da, som fikk vise øvelsene hopp og slalåm - flink var han, selvom han ikke trener freestyle :o) Dette var opptak fra en varm fredag i juni, midt i den aller varmeste perioden sist sommer. Denne dagen var både Brakar og jeg helt ferdigkokte (
jeg har meget dårlig toleranse for varme - blir helt fjern:( og det var etter 4 dagers intens filming for TV2 Hundeskolen, hvor Ellen og jeg var såkalt freestyleeksperter. Dette kommer forresten på TV2 snart. Det blir gøy å se. Vel, tilbake til dagen idag. Jeg dro idag tilbake til Skjønhaug, Trøgstad for å sørge for at Khan fikk klikk og godbiter på noen skumle trappetrinn. For igår opplevde jeg nemlig vegring mot et par enkle utendørs trapper.
Så det så. I tillegg vegret han seg for å gå inn i klubbhytta og ut. Jeg regner med pga trappetrinnene der. Han har gått i flere andre trapper uten problem, til og med noen sprinkeltrapper og han går i trapper hjemme hver dag.
Han er sjelden redd, er bare forsiktig og varsom, ellers trygg og selvsikker, går til og med ut i haven alene og snuser og sjekker forholdene, og han er ikke spesielt opptatt av fremmede - alt dette liker jeg godt.
Kult. Men plutselig fikk han altså uventet vegring og dro seg bakover i båndet, vekk fra utgang/trapp. Da sto jeg midt oppi en situasjon han ikke mestret - hva gjør man så? Vel, det
jeg gjorde var å sette meg på huk, klikke og kaste godbit rundt omkring, så nære som mulig det som var "skummelt". Så løftet jeg han opp og gikk derifra. Men - jeg følte jeg ville tilbake til de utendørs trappene, så vi gjentok klikk og godbiter nære trapper idag, mens jeg satt eller sto like inntil uten å si noe, bare roste litt etter klikk. Han var helt med på meg, alt var i sin skjønneste orden. At det innimellom kom fremmede folk bort for å hilse var ok, men ikke noe å hoppe i taket av for å si det sånn. En meget vennlig gammel mann bøyde seg over og ville så gjerne klappe den nydelige valpen.
Khan så kun på meg, var overhode ikke interessert i å hilse på mannen, så jeg la en liten pølsebit oppi hånda hans for at Khan i det minste skulle gidde å være nær han. Stakar! (Mannen altså :o) Så var det tid for tur i skogen - igjen. Dette gjør vi et par ganger om dagen, Proffen, Brakar, Khan og jeg - og Ask. Deilige frihet. Hundene løper til og fra meg og har det fint med ulike former for kommunikasjon seg i mellom. Og jeg ser på. Observerer. Og smugtrener Khan. Belønner alt jeg liker. Ignorerer. Belønner. Belønner. Ignorerer. Belønner. Og belønner. 99% av tiden vi er sammen er det noe jeg vil ha mer av.
Det er ganske dyrisk hjemme hos oss . Det er jeg veldig fornøyd med. Og jeg er ganske fornøyd med det lille kjappe freestyleinnslaget, representert ved Brakar og Morten (R.I.P) på NRK1 Dyrisk i kveld. Og så Proffen da, som fikk vise øvelsene hopp og slalåm - flink var han, selvom han ikke trener freestyle :o) Dette var opptak fra en varm fredag i juni, midt i den aller varmeste perioden sist sommer. Denne dagen var både Brakar og jeg helt ferdigkokte (jeg har meget dårlig toleranse for varme - blir helt fjern:( og det var etter 4 dagers intens filming for TV2 Hundeskolen, hvor Ellen og jeg var såkalt freestyleeksperter. Dette kommer forresten på TV2 snart. Det blir gøy å se. Vel, tilbake til dagen idag. Jeg dro idag tilbake til Skjønhaug, Trøgstad for å sørge for at Khan fikk klikk og godbiter på noen skumle trappetrinn. For igår opplevde jeg nemlig vegring mot et par enkle utendørs trapper. Så det så. I tillegg vegret han seg for å gå inn i klubbhytta og ut. Jeg regner med pga trappetrinnene der. Han har gått i flere andre trapper uten problem, til og med noen sprinkeltrapper og han går i trapper hjemme hver dag. 
Han er sjelden redd, er bare forsiktig og varsom, ellers trygg og selvsikker, går til og med ut i haven alene og snuser og sjekker forholdene, og han er ikke spesielt opptatt av fremmede - alt dette liker jeg godt. Kult. Men plutselig fikk han altså uventet vegring og dro seg bakover i båndet, vekk fra utgang/trapp. Da sto jeg midt oppi en situasjon han ikke mestret - hva gjør man så? Vel, det jeg gjorde var å sette meg på huk, klikke og kaste godbit rundt omkring, så nære som mulig det som var "skummelt". Så løftet jeg han opp og gikk derifra. Men - jeg følte jeg ville tilbake til de utendørs trappene, så vi gjentok klikk og godbiter nære trapper idag, mens jeg satt eller sto like inntil uten å si noe, bare roste litt etter klikk. Han var helt med på meg, alt var i sin skjønneste orden. At det innimellom kom fremmede folk bort for å hilse var ok, men ikke noe å hoppe i taket av for å si det sånn. En meget vennlig gammel mann bøyde seg over og ville så gjerne klappe den nydelige valpen. Khan så kun på meg, var overhode ikke interessert i å hilse på mannen, så jeg la en liten pølsebit oppi hånda hans for at Khan i det minste skulle gidde å være nær han. Stakar! (Mannen altså :o) Så var det tid for tur i skogen - igjen. Dette gjør vi et par ganger om dagen, Proffen, Brakar, Khan og jeg - og Ask. Deilige frihet. Hundene løper til og fra meg og har det fint med ulike former for kommunikasjon seg i mellom. Og jeg ser på. Observerer. Og smugtrener Khan. Belønner alt jeg liker. Ignorerer. Belønner. Belønner. Ignorerer. Belønner. Og belønner. 99% av tiden vi er sammen er det noe jeg vil ha mer av.
No comments:
Post a Comment